Ridderfrue. Foreldre: Væpner Eskild Ågesen (nevnt 1421–1455) og fru Elisabeth Jakobsdatter Hegle. Gift med ridder Olav Nilsson (ca. 1400–1455).

Elise Eskildsdatter fremstår i historien som en sterk kvinne, som etter drapet på mannen drev privat feide mot hansaen og er et ypperlig eksempel på senmiddelalderens mektige adelsdamer.

Elise Eskildsdatter stammet fra en adelsslekt i Skåne og ble slottsfrue på Bergenhus da hennes mann Olav Nilsson 1438 ble utnevnt til høvedsmann på Bergenhus. Han tilhørte Erik av Pommerns tilhengere. Riksrådet førte en antihanseatisk politikk, og Olav Nilsson var en av de fremste talsmennene for denne politikken. Han hadde 1429–31 drevet sjørøveri mot hanseatene i Østersjøen og inntok en aggressiv holdning overfor tyskerne på bryggen. Også Elise Eskildsdatter sluttet seg til denne politikken. Hun var utvilsomt en betydelig støttespiller for sin mann. Da kong Christoffer av Bayern ble tvunget til å fornye hanseatenes privilegier, provoserte dette Olav Nilsson og hans krets.

Etter Christoffer av Bayern overtok Christian 1 som dansk konge. Det var imidlertid ikke selvsagt at han skulle bli norsk konge, da svenskene hadde en annen kandidat, Karl Knutsson Bonde. Fru Elise og Olav Nilsson valgte til slutt å slutte seg til Christian 1, men kongen avsatte Olav Nilsson som høvedsmann i Bergen. Dette førte til at Olav tok opp igjen sjørøveriet, og fru Elise deltok aktivt i virksomheten. Hun skal ha vært kaptein på et av kaperskipene og hadde en utmerket base på setegården Talgje i Ryfylke, hvorfra hun skal ha oppbrakt flere hanseatiske skip. Elise ble på nytt frue på Bergenhus da Olav Nilsson 1455 erobret Älvsborg festning og overlot denne til kongen mot å få igjen Bergenhus len. På veien til Bergen benyttet ekteparet anledningen til å plyndre noen hanseatiske skip.

Herr Olav ble samme år drept av hanseatene sammen med biskopen i Bergen, sin bror og sin unge sønn i Munkeliv kloster, som ble brent. Fru Elise skal ha unnsluppet forkledt som munk.

Fru Elise klaget til borgermester og råd i Lübeck over drapene og krevde erstatning, men kongen gav henne ingen støtte. Det hjalp heller ikke at paven påbød strenge straffer for vanhelligelsen av klosteret og bispedrapet. Han overlot straffen til biskopen i Lübeck, som trenerte saken. Kongen gav 1469 avkall på erstatning, og fratok samtidig fru Elise hennes len i Ryfylke med den begrunnelse at hun ikke var hans venn. Dette har vært fortolket som om fru Elise var norsksinnet, men mer sannsynlig er det at kongen ikke stolte på at hun ikke kom til å slutte seg til hans erkerival kong Karl Knutsson.

Tyskerne hadde tatt fire kister med kostbarheter som Olav Nilsson hadde deponert i Stavanger domkirke, og de hadde plyndret setegården Talgje, noe fru Elise krevde erstatning for. Da hennes krav ikke førte frem, startet hun sammen med sine barn en privat feide mot tyskerne. Dette var noe hun som adelig hadde legal rett til å gjøre. Den eldste sønnen, Olav, omkom ved et forlis 1465, men den yngste sønnen Axel Olavsson til Gundralöv (nåværende Ruuthsbo) fortsatte virksomheten.

Kong Hans lovte i sin norske håndfesting 1483 å hjelpe til med å få tilbørlig bot etter Olav Nilsson. Axel Olavsson gikk deretter i kompaniskap med kongen, og de var enige om en deling av boten. Kaperkrigen fortsatte inntil tyskerne 1490 gikk med på å betale 7000 mark i bot. Axel fortsatte likevel kaprervirksomheten til sin død ca. 1494, og ble støttet av søsteren og svogeren Nils Brahe. Fru Elise bodde hos Nils Brahe, og hun var utvilsomt en av de viktige drivkreftene bak feiden. Hun levde ennå 1492 og døde etter all sannsynlighet på Vittskövle. Så sent som 1513 gjorde Nils Brahes sønn krav på de klenodiene som var røvet fra hans morfar og mormor.

Elise Eskildsdatter ble i samtiden omtalt som en sterk kvinne. Bergens Fundats sier at “... Hun haver haft en mands natur i sitt hjerte”. Hun har også vært sett som et symbol på norsk nasjonal motstand. Dette er neppe riktig, da hennes opptreden etter mannens død heller er et utslag av en adelsdames krav om oppreisning.

  • T. Berntsen: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • H. Koht: biografi om Olav Nilsson, i NBL1,bd. 10, 1949
  • S. Imsen og J. Sandnes: Avfolkning og union 1319–1448,bd. 4 av CNH,1991
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536,bd. 5 av CNH,1991
  • R. de Robelin: Skanke Ätten,Røros 1995, s. 392