I 1908 drog Ottesen til Trondheim for å bli sekretær i et handelsfirma. Hun trivdes ikke med arbeidet og tok i 1910 imot et tilbud om å bli journalist i avisen Nidaros. Da hun året etter gikk over til avisen Ny Tid, kom hun for alvor i kontakt med arbeiderbevegelsen. Ikke minst ble hun påvirket av redaktøren, Martin Tranmæl.
På nyåret i 1913 flyttet Ottesen til Bergen for å bli journalist i avisen Arbeidet. Her deltok hun i kampanjer for obligatorisk seksualundervisning i skolen og avkriminalisering av abort. Hun leste Die sexuelle Frage av den tyske seksualforsker Auguste Forel, en bok som kom til å få en avgjørende betydning for hennes senere arbeid som rådgiver i seksualspørsmål.
Første gang hun opptrådte offentlig var i Folkets Hus i februar 1914, etter at hun i en artikkel hadde tatt til orde for at seksualforbrytere burde rehabiliteres. Det vakte en storm av reaksjoner, ikke minst fordi emnet nærmest var regnet for tabu. Men selv om hennes idéer møtte motstand, klarte hun å vinne tilhørerne med sin enkle og levende argumentasjon.
Kort tid etter møtte hun den svenske syndikalist og agitator Albert Jensen, som var i Bergen på foredragsturné. De innledet et forhold som skulle vare i 22 år. Da Jensen samme år ble utvist til Danmark, flyttet Elise etter. I København ble hun korrespondent for Arbeidernes Pressebyrå i Kristiania og senere fast oversetter og agent for den amerikanske forfatteren Upton Sinclair i Skandinavia. I 1917 mistet hun sitt første og eneste barn etter en vanskelig fødsel.
I 1919 ble Albert Jensen utvist til Sverige, der han måtte sone en straff for antimilitaristisk agitasjon. Stockholm ble siden Elises faste hjem. Fra 1922 var hun redaktør av kvinnesidene i avisen Arbetet. Under den etter hvert så kjente signaturen «Ottar» skrev hun om emner som seksualundervisning, familieplanlegging, barns rettigheter, abort og rasehygiene. Hun kom i kontakt med mange arbeiderkvinner og så hvilken nød og elendighet den nesten totale uvitenhet om seksuelle spørsmål kunne forårsake.
I årene som fulgte, brukte Elise Ottesen-Jensen – eller «Ottar», som hun ble kalt – alle sine krefter i arbeidet for seksuell opplysning. I 1933 tok hun initiativet til å danne Riksförbundet för Sexuell Upplysning (RFSU), som hun ledet helt til 1959. Hun reiste rundt i Sverige og holdt foredrag, opptil 300 i året. Etter hvert utviklet hun seg til en fremragende agitator og debattant, fryktløs og rett på sak, men også full av humør og menneskelig varme. På reisene bodde hun ofte hjemme hos arbeiderfamiliene, fortalte om prevensjon og tilpasset pessarer.
Hun knyttet også kontakter med utlandet. Hennes internasjonale engasjement i befolkningsspørsmål førte til dannelsen av International Planned Parenthood Federation i 1953, en organisasjon hun ledet fra 1959 til 1963.
Elise Ottesen-Jensen opplevde å se mange skanser falle og mye av det hun kjempet for bli realisert. Da hun i 1941 samlet inn penger til et hjem for ugifte mødre, den senere «Ottar-gården», støttet både kongen og statsministeren prosjektet. At Sverige i 1942, som første land i verden, innførte seksualundervisning som fag i skolen, var i stor grad hennes fortjeneste.
Etter at hun trakk seg tilbake 1963, skrev hun to erindringsbøker, Och livet skrev og Livet skrev vidare. Gjennom årene fikk hun en lang rekke æresbevisninger, blant annet et æresdoktorat i medisin ved universitetet i Uppsala.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.