Faktaboks

Elisabeth Granneman
Inger Elisabeth Fauk
Født
11. mai 1930, Bergen
Død
28. mars 1992, Bærum
Virke
Sanger, skuespiller, forfatter og komponist
Familie

Foreldre: Sjømann og kokk Karl O. Fauk (1909–76) og hustru Ruth (1896–1980).

Gift med Johannes Gerardus («Jan») Granneman (19.1.1928–).

Eisabeth Grannemann
Av /Oslo bymuseum.
Elisabeth Granneman

Foto fra midten av 1960-årene. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Elisabeth Granneman
Av /NTB Scanpix ※.

Elisabeth Granneman var en folkekjær norsk revykunstner, sanger, komponist og skuespiller. Med sin absolutte tilstedeværelse og sitt hensynsløst selvutleverende liv huskes Elisabeth Granneman som en av norsk teater- og underholdningshistories mest originale fargeklatter. Granneman var den første kvinnelige norske populærartisten som i stor grad skrev sitt eget materiale.

Biografi

Etter klaverstudier hos Reimar Refling i ungdomstiden i Lørenskog ble hun gift med nederlenderen Jan Granneman. Hun ble oppdaget av innspillingssjef Håkon Tveten på Philips da hun sang i et selskap i den nederlandske ambassaden i Oslo.

Tidlige innspillinger

På debutplaten Tenk en mann / You all come (1959) hadde hun selv skrevet tekstene, og på den neste (Toledo / Kjære Billy) både tekst og melodi, noe som den gang var svært uvanlig for en kvinnelig utøver. Ofte betegnet som «Den syngende husmor» ble hun raskt landskjent via radioserien På morgenkvisten med Odd Grythe og det populære TV-showet Slagerparaden. Sommeren 1960 ble platen Alle venter på sommer en hit. Vidar Sandbeck skrev To og to er fire / Trekantvalsen for henne, og han sang med henne på Anna og Johan / Polka i København.

Vokalt var Granneman sterkt jazzpreget, og selv om få av innspillingene hennes kan kalles jazz, klarte hun alltid å få dem til å svinge på en eller annen måte. Hun hadde et sterkt og ofte overdrevet særpreg, men de mykeste av de tidlige innspillingene hennes – Hva skal jeg tro, Diligensen og Bjarne Amdahl / Alf Prøysens Señor Manuel – avslører en uventet sødme som hun bare sjelden fikk vise.

Revy og TV

Bias Bernhofts og Bjørn Sands muntert vemodige Omatt og omatt ble gjennombruddet hennes på Chat Noir i 1961 (plate 1962). Hun spilte revy nesten årlig gjennom 1960-årene, stort sett hos Einar Schanke, men hun gjestet også Sverige, der hun spilte i sitt livs eneste musikal i Göteborg, Stephen Sondheims En kul grej hände på vägen til Forum.

I TV-showet Her er Elisabeth (1962) lanserte hun duetten En torsdagskveld i Drøbak med Rolf Just Nilsen og sitt elleville refuserte bidrag til Melodi Grand Prix, Benjamino Piccolino. Andre sentrale innspillinger er en imponerende versjon av Tonettas masurka fra Trost i taklampa, slageren Jeg tror på sommeren og hennes eneste rene jazzsingel, Amanda Lundbom / Den skyldige. Hun deltok i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1964 med tre sanger, vinneren Spiral (som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen) og En god, gammel firkantet vals (annenplass), og hun kom på tredjeplass i 1969 med den nesten usyngelige B.M. Fordomsfri.

Etter et femårsopphold på Skrivargarden på Stord, der hun instruerte det lokale teaterlaget, gjorde hun comeback. I 1976 deltok hun i Dag Frølands Chat Noir-revy Kjære Landsmenn med sin parodi av Cornelis Vreeswijk, og som en voldsom kloning av Anita Ekberg i Verden vil ha kjøtt. Hun ble utropt til norsk revys ukronede dronning og beholdt posisjonen gjennom alle Frølands revyer frem til 1989, stadig oftere maskert som menn – Supermann, Erik Bye og kong Olav. Hun spilte også i to revyer for Ole Paus og ble tildelt Leonardstatuetten i 1986.

Til denne perioden hører også den populære fjernsynsserien Syvmilsstøvler (1979) og barneplaten Lykkehjulet (1980), med delvis eget originalmateriale.

Film

Granneman filmdebuterte i Sønner av Norge (1961) og var en opplevelse av dimensjoner som popsangerinnen Rita Rønnemann i Operasjon Sjøsprøyt (1964), evig syngende «Hele meg bare strutter av pop!» mens hun jaktet landet rundt etter en vettskremt Arne Bendiksen. I en helt annen gate var en betydelig dramatisk rolle i Vibeke Løkkebergs Hud (1986), en oppgave hun løste med en slik nakenhet og kraft at det var tydelig at hun også kunne ha blitt en betydelig seriøs skuespiller.

Talkshow

I 1990–1991 var hun svenske Robert Aschbergs meget udisiplinerte sidespiller i hans talkshow på TV3, dandert på en sjeselong fordi hun nå knapt nok kunne gå. Dette brølende, men sannsigende norske spetakkelet, som skrek at alt var «bare tull», kom som et bombenedslag på de uforberedte svenskene, som – etter at sjokket var over – i 1991 utnevnte henne til landets nest mest populære kvinne, etter dronning Silvia. Hun var fortsatt i gang med denne serien da hun døde 1992.

Bøker

Grannemans bokdebut, barneboken Revefamilien i Vriomskogen (1967), utstyrte hun med egne viser, som hun også spilte inn på en EP sammen med sønnen Geir. I 1983 kom selvbiografien Kjære publikum! og i 1989 kokeboken God gammeldags mat.

Verk

Bøker

  • Revefamilien i Vriomskogen, 1967
  • Kjære publikum!, 1983
  • God gammeldags mat (sammen med Jan Granneman jr.), 1989

Plateinnspillinger – EP/LP/CD

  • Revefamilien i Vriomskogen (EP, sammen med Geir Granneman), 1967
  • Elisabeth Granneman (samleplate 1966–1969), 1972
  • Løvebakken smiler (sammen med Kåre Willoch og flere), 1976
  • Omatt og omatt (samleplate 1959–1962), 1976
  • De gamle, gode med Arne Bendiksen og Elisabeth Granneman (samleplate 1959–1962), 1979
  • Lykkehjulet, 1980
  • Alice lengter tilbake, 1992

Plateinnspillinger – enkeltsanger (et utvalg)

  • Hva skal jeg tro, 1959
  • Tenk en mann / You all come, 1959
  • Toledo / Kjære Billy, 1959
  • To og to er fire / Trekantvalsen, 1960
  • Diligensen / Señor Manuel, 1961
  • Anna og Johan / Polka i København (sammen med Vidar Sandbeck), 1962
  • Benjamino Piccolino, 1962
  • En torsdagskveld i Drøbak (sammen med Rolf Just Nilsen), 1962
  • Omatt og omatt, 1962
  • Tonettas masurka, 1963
  • En god, gammel firkantet vals, 1964
  • Amanda Lundbom / Den skyldige, 1966
  • Jeg tror på sommeren, 1967
  • Jeg hater barn (sammen med Oslo Gospel Choir), posthumt, 1992

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • T. Valle og A. Bratteland: Norske diskografier 7, 1990
  • S. E. Løken Larsen: jubileumsportrett og intervju med E. Granneman, to deler, NRK P1 1990
  • Fjernsynsportretter ved henholdsvis H. Tusberg 1983, A. Juritzen 1988, og A. Diesen 1993, alle i NRK
  • Minneprogram ved R. Aschberg, TV3, 1992

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg