Lærer og avholdsagitator. Foreldre: Gårdbruker David (“Dave”) Nikolaisen Edland (f. 1846) og Serina Larsdatter Dysjaland (f. 1848). Ugift.

Elisabeth Edland spilte en viktig rolle som reisende avholdsagitator i årene rundt 1900.

Edland vokste opp på gården Voll på Mosterøy. Faren var også poståpner i bygda og den første ordføreren etter at øya ble egen kommune 1884. Farsslekten kom opprinnelig fra Gjesdal på Jæren. Dave Edland skal ha vært en mann med tiltakslyst og gode evner, som leste mye og fulgte godt med i det som rørte seg i samtiden. Hjemmet var gjestfritt og ble et samlingssted for bygdas ungdom, der det ble sunget, fortalt, diskutert og undervist.

Elisabeth ble konfirmert 1883, og den følgende vinteren gikk hun på fortsettelsesskole i hjembygda. Våren 1884 fulgte hun et kurs på amtsskolen i Ryfylke, og oppholdet der gjorde henne enda mer enn før til ivrig nynorsktilhenger, historisk interessert og nasjonalt engasjert. En sterk og frilynt kristentro kom også til å prege henne, både i hennes tidlige ungdom og senere i hennes korte, men aktive og innholdsrike voksne liv.

Da Elisabeth var ferdig med amtsskolen, planla hun å søke om opptak ved lærerskolen. Planen ble imidlertid ikke realisert, fordi hun knapt 16 år gammel ble tilsatt som lærerinne ved Vaula skole på Mosterøy. Ytterligere formell utdanning fikk hun ikke, bortsett fra lærerkurs ved Christopher Bruuns folkehøyskole Vonheim 1891 og 1893.

1886 ble det stiftet en totalavholdsforening på Mosterøy. Elisabeth og hennes søsken hørte til de første medlemmene, og det var i dette laget hun 19 år gammel holdt sin første avholdstale. Noe senere, på et kretsmøte i Time, deltok hun i en debatt om kvinnespørsmålet, og hennes innlegg gjorde et slikt inntrykk på den senere biskop Peter Hognestad at han bad henne virke for avholdssaken. Hun slo til og talte ved møter og stevner forskjellige steder i Rogaland på oppdrag av Stavanger krets av Det norske Totalafholdsselskab (DNT). En kvinnelig reisetaler var dengang en sensasjon, og motstanden uteble ikke.

Sommeren 1892 talte Elisabeth Edland under DNTs landsmøte i Fredrikshald, og tilstedeværende har fortalt at hennes opptreden virket nesten som en åpenbaring. Både selskapets formann Sven Aarrestad og flere andre oppfordret henne til å si fra seg lærerinneposten og virke for avholdssaken på heltid, og etter noen betenkning gav hun sitt samtykke.

I de 9 årene hun hadde igjen å leve, var hun stadig på farten som avholdsagitator. Hennes virksomhet som reisesekretær for DNT kom etter hvert til å omspenne hele landet så langt nord som til Troms. Hun stiftet en rekke nye foreninger og bidrog også ellers til avholdssakens store fremgang i disse årene. Også alkoholpolitiske spørsmål opptok henne; i agitasjonen forut for de lokale folkeavstemningene om brennevinssamlag deltok hun med personlig engasjement både som taler og organisator.

Hun holdt også foredrag om andre aktuelle temaer, bl.a. om målsaken, fredssaken og om kvinnenes rett til full likestilling. Kampen for kvinnestemmeretten hadde i henne en aktiv og engasjert forkjemper. Også skogsaken opptok henne, og på sin fars gård fikk hun plantet flere tusen trær. For aviser og organisasjonsblad skrev hun reisebrev og artikler om forskjellige emner.

Som avholdstaler er Elisabeth Edland blitt noe av en legende. Sambygdingen Lars Ramndal skildrer henne slik: “Ingen tala saka slik som ho. Når ho steig fram på talarstolen staut og vakker, som ho var, med strålande talegåver, sprakande vit og lune og med hjartans eld og glo for saka, laut sjølv den kalde tvilaren gje seg. Ho tala dialektfarga klangfull nynorsk. Emne for taler og foredrag tok ho frå ymse kjelder: Bibelen, natura, den gamle nordiske mytologien, eventyrskattane våre, song og bokheim, og ikkje minst frå dei storfelte greske segnene og heimssoga ... Tankane var friske, aktuelle og levande. Men mest hadde det likevel å seia, at det ho sa vart bore fram så kjenslevart og hjartegripande.”

Elisabeth Edland døde av blindtarmbetennelse 1901, midt under en møteserie i Bergen. Hun ble begravd under stor deltakelse på Mosterøy. På hennes grav ble det 1903 reist en 8 meter høy minnestein med en portrettmedaljong laget av Ambrosia Tønnesen. Det var til denne høytideligheten Per Sivle skrev diktet “Det anga vår”.

  • S. Aarrestad: Elisabeth Edland. Et liv i det godes tjeneste, 1920
  • J. Hvidsten: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • R. Rytter: Elisabeth Edland, Trondheim 1957
  • L. Ramdal: Elisabeth Edland 1869–1969, 1969
  • P. Fuglum (red.): 125 år for alles vel. Det norske Totalavholdsselskap 1859–1984, 1984

    Kunstneriske portretter

  • Relieff (bronse) av Ambrosia Tønnesen, 1903; på minnestein på Edlands grav, Mosterøy (tidl. Aske) kirkegård, Mosterøy