Faktaboks

Elias C. Kiær
Elias Cathrinus Kiær
Født
27. februar 1863, Drammen, Buskerud
Død
13. april 1939, Fredrikstad, Østfold
Virke
Forretningsmann
Familie
Foreldre: Grosserer Hans Theodor Kiær (1827–1911) og Elisabeth Margrete Schwartz (1837–1914). Gift 1890 med Caroline Birgitte (“Ninna”) Ramm (8.7.1866–11.7.1939), datter av oberst Nils Arntzen Ramm (1831–1904) og Ingeborg Mathea Beck (1838–1916). Brorsønn av Anders Ferrand Kiær (1825–98); søstersønn av Johan Jørgen Schwartz (1824–98); fetter av Johan Aschehoug Kiær (1869–1931; se NBL1, bd. 7); fillenevø (fetters sønn) av Frantz Casper Kiær (1835–93; se NBL1, bd. 7) og Anders Nicolai Kiær (1838–1919); tremenning av Peter Collett Solberg (1866–1934); far til Hans Theodor Kiær (1891–1973); filleonkel (fars fetter) til Thorry Kiær (1888–1968) og Dakky Kiær (1892–1980).

Elias C. Kiær var av dem som gikk i spissen for det etablerte norske borgerskapets forsøk på å tilpasse seg den nye kapitalkrevende industrien som vokste frem i tiårene rundt år 1900. Han var en ruvende skikkelse i norsk næringsliv mellom 1895 og 1939, men er forblitt ukjent for de fleste fordi han skydde publisitet, og fordi familieformuen gradvis er blitt borte.

Elias Kiær vokste opp i Drammen i trelast- og skipsfartsfamiliene Kiær og Solberg. Faren og to brødre (av i alt fem) drev forretningen sammen, og brødrene hadde tette vennskapsbånd til slektningene i Solberg-familien. Også Elias Kiærs generasjon etablerte samarbeid seg imellom, men de gjorde dette med utgangspunkt i Fredrikstad og den virksomheten Elias' onkel Anders Ferrand Kiær hadde bygd opp rundt plankeeksport og skogsdrift langs Glomma-vassdraget. Sammen med sine fettere Hans C. og Frits Kiær og slektningen og vennen Peter Collett Solberg overtok Elias Kiær familievirksomheten And. H. Kiær & Co. 1895. Med seks millioner kroner i aksjekapital ble den senteret i en omfattende ekspansjon inn i den nye tids industri.

Det var Elias Kiær som ble sin generasjons sterke mann i Kiær-familien, til dels sammen med Peter Collett Solberg. Kiær avbrøt tidlig sine juridiske studier, men hadde omfattende praktisk kunnskap om markeder, økonomi, teknikk og skogbruk, og han kunne skrive sine egne brev på engelsk, fransk og tysk. Han var en selvsikker og sosialt sett dominerende skikkelse som nøt stor respekt. En av Kiærs mange venner var Venstres mangeårige statsminister Gunnar Knudsen. Selv stemte Kiær på Høyre.

Ved mange anledninger karakteriserte Kiær seg som forretningsmann. Han gjorde forretninger, og det vil si mer enn bare kjøp og salg av varer. Kiær var dypt engasjert i kjøp og salg av bedrifter og av oppbygging av ny virksomhet. Han spilte en sentral rolle i miljøet rundt Kristiania Børs omkring 1910. Han var konstruktør av industriselskaper, arbeidet for å skape fritt omsettelige verdipapirer og var med på å skaffe aksjekapital til ny virksomhet.

Det var likevel familievirksomheten som var viktigst, og den tok utgangspunkt i produksjon av planker og bord. I løpet av perioden frem mot 1920 ble denne virksomheten sterkt omstilt og ekspandert. Viktige deler av skogen i Glommavassdraget ble solgt, mens det på Greåker og i Fredrikstad ble bygd opp moderne treforedlingsfabrikker for produksjon av cellulose og papir. Fokus ble flyttet fra skogsdrift og over mot moderne industri, og Kiær engasjerte seg og familien i en rekke slike etableringer rundt omkring i Nord-Europa. I Nord-Trøndelag ble det mellom 1901 og 1908 kjøpt omfattende skogeiendommer, mens tilhørende sagbruk og papirfabrikk ble modernisert og utbygd. I Hernösand og Jämtland finner vi det samme mønsteret i årene etter 1910: kjøp av skog, sagbruk og treforedlingsanlegg. I Russland ble det på samme tid kjøpt skog og bygd opp et stort treforedlingsanlegg, og i Finland var Kiær aktiv som konsulent og porteføljeinvestor.

Elias Kiær stod i spissen for en omfattende virksomhet. 1918 kontrollerte de fire direktørene i Kiær-Solberg-familien verdier som – basert på bokført verdi i regnskapene – representerte ca. 1 % av det norske brutto nasjonalproduktet dette året. Familien eide alene eller sammen med andre ca. 3,2 millioner mål skog i Norge, Sverige, Finland og Russland. Dessuten administrerte den virkesavviklingen og videreforedlingen av disse skogene gjennom selskaper som And. H. Kiær & Co., Van Severen, Næs, Meraker Brug, Köja, Rö, Holmsund (alle sagbruk), Ranheim Papirfabrikk, Järpen Cellulose, Obbola, Rena Kartong, Greaker Cellulose, Torp Brug, Dubrowka (alle kjemisk treforedling) og den finske kassebordfabrikken Gutzeits Lådfabrik.

I tillegg deltok familien som langsiktige investorer og aktive eiere i store norske industriforetak. Elias Kiær og fetteren Hans var med i syndikatet da den dominerende tyske eierposten i Hafslund ble kjøpt hjem til Norge 1916. Elias Kiær var, sammen med Fred Olsen, med på å stifte rederiet Bonheur og satt med store aksjeposter her gjennom 40 år. Dessuten var han aktiv i utviklingen av norsk karbid- og ferrosilisiumindustri gjennom selskaper som Meraker Smelteverk, Odda Smelteverk og A/S Hafslunds karbidfabrikk i Sarpsborg. Elias Kiær bygde også opp det store drammensrederiet Hans Kiær & Co. etter 1900.

Da den internasjonale krisen rammet norsk økonomi 1920–21, begynte 20 år med press på Kiær- og Solberg-familiene. Elias Kiær administrerte nedsalget bit for bit, i takt med nye kriser og nye problemer. Det er denne utviklingen som gjør at så lite er kjent om Kiær- og Solberg-familienes omfattende eierskap. De var kapitalister som gjorde opp for seg, ikke nødvendigvis fordi de var moralsk høyverdige, men fordi de opererte i en verden der det var viktig å gjøre opp for seg for å bevare et godt navn og rykte. Familiene etterlot seg ikke en konstruksjon som overlevde dem, for eksempel et konsern som var gått konkurs og kunne refinansieres. Fordi de på mange måter bevarte kontrollen over sitt eierskap, ble de selv – sterkt presset av bankene – konstruktører av sin egen nedbygging.

Den store tragedien for familiene Kiær og Solberg var at treforedlingsselskapet i Russland – Dubrowka – 1918 ble konfiskert av sovjetstaten uten noen form for erstatning, og Elias Kiær var blant dem som tapte meget store beløp. Han betalte på lån fra russlandseventyret i mange år etterpå, og dette var lån som gradvis ble dyrere og dyrere på grunn av deflasjonen i 1920-årene. Den norske valutapolitikken i 1920-årene – den såkalte paripolitikken – bidrog til denne deflasjonen, som også spilte negativt inn for Kiær-familien ved at den generelt gjorde norske eksportvarer dyrere i utlandet.

Elias Kiær døde imidlertid ikke som noen fattig mann. Han hadde betydelige verdier igjen, som han overlot til sin sønn Hans Th. Kiær å forvalte. Men nedgangen i mellomkrigstiden hadde ikke bare gjort formuen mindre. Den hadde ødelagt mange av de viktige nettverkene som var bygd møysommelig opp. Disse nettverkene var både norske og internasjonale. Etter 1945 ble det vanlig å bygge omfattende forretningssystemer gjennom å danne konserner ved å slå sammen fabrikker og bedrifter. Elias Kiærs verden var preget av at han og andre eiere satt i sentrum av sine virksomheter og avtalte seg imellom hva som skulle gjøres. Elias Kiærs måte å drive næringsvirksomhet er derfor blitt karakterisert som en “assosiativ kapitalisme”, et begrep som også legger vekt på Kiærs nære samarbeid med ansatte medarbeidere.

Kilder og litteratur

  • Stud. 1881, 1906 og 1931
  • HEH 1938
  • J. Lied: Over de høye fjelle, 1946
  • K. Mørch: Erindringer fra et langt liv i treforedlingsindustrien, upublisert manuskript, 1966
  • M. Dehli: Fredrikstad Bys Historie, bd. 3, Sagbrukstiden 1860–1914, Fredrikstad 1973
  • S. A. Solberg: Kort familiekrønike og barndoms- og ungdomserindringer, 1974
  • Y. Nilsen: Mange bekker små gjør en stor å. Treforedlingsbedriften A/S Dubrovkas etablering og vekst, h.oppg. UiO, 1995
  • K. Sogner: “Norwegian capitalists and the fertilizer business. The case of Hafslund and the Odda process”, i A. S. Travis, H. G. Schröter, E. Homburg og P. J. T. Morris: Determinants in the Evolution of the European Chemical Industry, 1900–1939. New Technologies, Political Frameworks, Markets, and Companies, Dordrecht 1998
  • K. Sogner: Plankeadel. Kiær- og Solberg-familien under den 2. industrielle revolusjon (sm.m. S. A. Christensen), 2001