Prest og organisasjonsmann. Foreldre: Notbas Gabriel Andreas Berge (1884–1941) og Leonora Eggesbø (1884–1963). Gift 1951 med sykepleier Marie Margrete Tjøstheim (14.8.1922–), datter av gartner Bertel Tjøstheim (1888–1972) og hustru Martha Serine (1889–1964).

Elias Berge var notbasen fra Sunnmøre som ble prest og nødhjelpspioner. Han ble landskjent da han som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp gikk nye, dristige veier for å få hjelpen frem, og ikke minst for å skaffe oppmerksomhet og midler til arbeidet.

Elias Berges far var notbas, og straks etter folkeskolen gikk Elias selv om bord, først i farens båt, senere som bas på egen skøyte. Men 1943 ble han radikalt omvendt på et møte på bedehuset hjemme, og visste med det samme at han ville bli prest. Han gikk i land, tok middelskole og gymnas og begynte 1947 å studere ved Menighetsfakultetet. 1953 var han ferdigutdannet prest.

Etter to år som reisesekretær i Indremisjonsselskapet ble Berge 1955 hjelpeprest i Ål i Hallingdal. Det var jo langt fra sjøen som han elsket, men han fikk snart oppmerksomhet som en initiativrik prest. 1961 ble han plukket ut av kirkeledelsen i Oslo til å dra ut til Brasil, hvor Det lutherske Verdensforbund skulle bygge opp en prestetjeneste for de mange skandinaver som hadde slått seg ned der. Med utgangspunkt i São Paulo fikk han også bygd opp en menighet, og med til dels meget fantasifulle midler fikk han også samlet penger til et kirkesenter.

1966 bar det tilbake til Norge. Ledelsen i Kirkens Nødhjelp, som hadde vært med på finaniseringen av tjenesten i Brasil, kalte Berge til ny generalsekretær. Kirkens Nødhjelp var startet 1947 som en aksjon for å formidle mat og klær fra norske menigheter til krigsrammede og flyktninger i Tyskland. Senere ble virksomheten utvidet til andre land og katastrofer, og 1961 startet også Kirkens Nødhjelp et utviklingsprosjekt i Nigeria. Det skjedde ved hjelp av en stab på tre–fire personer i Oslo og var finansiert av innsamlede midler, som svingte fra noen hundre tusen og til et par millioner i året.

Elias Berge vitaliserte hele apparatet, både når det gjaldt prosjekter ute og ikke minst innsamlingsarbeidet hjemme. 1967 ble fasteinnsamlingen “Brød for Verden” introdusert med de små bøssene i nesten alle hjem.

Det store gjennombruddet kom 1968. Biafra hadde revet seg løs fra Nigeria, men ble isolert, bekjempet og utsultet av regjeringstroppene. Etter et besøk i Oslo av presidenten for utbryterstaten ble Elias Berge – og styret i Kirkens Nødhjelp – overbevist om at de måtte tre til med hjelp. Han visste at han kunne skaffe tørrfisk og annen mat, men hvordan få hjelpen inn til det isolerte landet? Løsningen ble en gigantisk luftbro, med opptil 13 fly, som hver natt fløy hundre tonn mat og medisiner fra øyer utenfor kysten og over kamplinjene og luftskytset for å lande på provisoriske rullebaner. Berge hadde ideen og organiserte, etter hvert i samarbeid med flere kirkelige hjelpeorganisasjoner. Alt kostet penger, men Berge fikk norske journalister med på flyvningene og nyttet særlig fjernsynsmediet til å tale direkte og med følelse til “det norske folk”. Og pengene kom strømmende, 17 millioner bare i 1969.

1971 måtte Biafra gi opp. Men snart kalte nye oppgaver. Millioner av flyktninger måtte vende hjem til den nyopprettede staten Bangladesh (tidligere Øst-Pakistan), og de led av mangel på alt. Snart var nye transportfly i virksomhet, et internasjonalt samarbeid organisert med Elias Berge i skytteltrafikk fra nødområdene til Oslo og fjernsynsskjermene her hjemme.

Elias Berge ble et navn synonymt med effektiv hjelp på tvers av alle byråkratiske rutiner og gamle tradisjoner. Offentlig anerkjennelse fikk han også, bl.a. ble han ridder av St. Olavs Orden. Men arbeidet tok på, også kritikken som kom over hans arbeidsstil. I 1973 var han utslitt, og måtte gi opp. Etter en rekonvalesensperiode ble han sogneprest i Sofienberg i Oslo og fra 1979 til sin død i Jeløy. Som menighetsprest ble han avholdt for sin varme og raushet – og for sin evne til å samle penger til alle gode formål. Som pensjonist ble han igjen fisker. Han drog stadig med sin sjark ut på fjordfiske og delte ut av fangsten til alle sine venner.

  • H. Chr. Finstad: Hvite fly i natten,1969
  • Kirkens Nødhjelp (utg.): Utfordringer ved Kirkens Nødhjelps 40 års merke,1987