Landnåmsmann. Faren var Torvald Åsvaldsson, moren ukjent. Gift med Tjodhild Jørundsdotter, datter av Jørund Atlason og Torbjørg “Knarrarbringe”. Far til Leiv Eiriksson (ca. 975–ca. 1020; se NBL1, bd. 8).

Eirik Raude – tilnavnet gjelder sannsynligvis hårfargen – var den første som bosatte seg på Grønland. Han er en mann i grenselandet mellom historie og sagn, og beretningen om ham finnes stykkevis i mer eller mindre troverdig kildemateriale.

Mest å stole på er presten og historikeren Are Frodes Íslendingabók – en kortfattet islandshistorie som Are skrev i perioden 1122–32, og som har vist seg pålitelig hvor det har vært mulig å prøve dens opplysninger. Om Eirik Raude skriver han: “Det landet som heter Grønland, ble funnet og bosatt fra Island. Eirik Raude het en mann fra Breidafjord (en svær fjord på Islands vestkyst). Han gav landet navn og kalte det Grønland og sa at folk ville få bedre lyst til å reise dit om landet hadde et godt navn … Da han slo seg til i landet, var det fjorten eller femten vintre før kristendommen ble innført på Island.”

For øvrig omtales Eirik Raude bl.a. i Landnámabók, som omhandler landnåmet på Island og finnes i tre varianter fra middelalderen, og i tre sagaer (Eirik Raudes saga – finnes i to versjoner, Grænlendinga saga og Eyrbyggja saga). Imidlertid varierer beretningene i disse kildene, og historien om Eiriks norske bakgrunn og hans første bopel på Island regnes som tvilsom.

Landnámabók forteller dette slik: “Torvald, sønn av Åsvald, sønn av Ulf, sønn av Okse-Tore, drog fra Jæren med sin sønn Eirik Raude på grunn av drap. Han tok land på Hornstrand ... Der døde Torvald.” Okse-Tore nevnes som stamfar til flere ætter på Island, og Hornstrand ligger svært værhardt til helt nord i landet. Det videre bygger dels på Landnámabók og dels på de andre kildene; til dels utfyller de hverandre.

Eirik giftet seg med Tjodhild, høyættet og datter av en Jørund Atlason, og flyttet sørover til Breidafjord hvor han ryddet gård i et område som tilhørte hennes frender. Gården kalte han Eiriksstad. Han fikk seg snart uvenner, og etter å ha drept et par mann, ble han dømt til å flytte fra stedet. Han tok da som sitt landnåm to store øyer i Breidafjord, Brokøy og Øksnøy, og på Øksnøy reiste han et nytt Eiriksstad. Igjen kom han i krangel og drepte noen menn. Denne gangen ble han og hans medskyldige dømt fredløse – det dreide seg om den “mindre” fredløshet, dvs. tre år i utlegd, i motsetning til den egentlige fredløshet, som varte livet ut.

Eirik utrustet da et skip og fortalte sine venner at han tenkte å lete etter landet som en mann ved navn Gunnbjørn hadde sett vest for Island. Dette fant han uten vanskeligheter og brukte sine tre utlegdsår til å utforske det. Og det må være feil når Ares bemerkning, at Grønland var et bra navn, har vært tolket dit at Eirik prøvde å lure folk. Beitene ved fjordene sørvest i landet ligger lenger sør enn Island; de har temmelig sikkert vært fristende grønne, jomfruelige som de var og det i en periode da klimaet var mildt. For øvrig var landnåmsmennene som han senere brakte med seg vestover, neppe av den godmodige sorten – de ville ha slått ham i hjel om han hadde lurt dem.

Da de tre årene var omme, drog han tilbake til Island og Breidafjord og kom til forlik med sine fiender. Sommeren etter satte han ut for å bosette seg på Grønland, og 25 skip drog med ham. Av disse kom 14 frem, mens noen drev tilbake og andre forliste.

Ifølge Are Frode fant dette landnåmet sted 14 eller 15 år før Island ble kristnet – siden kristenlovene etter tradisjonen ble vedtatt på Islands Allting i år 1000, bringer dette oss til årene 985/86.

Eirik, det nye landets høvding, bosatte seg på nordstranden av Eiriksfjord (nå Tunugdliarfik) og kalte gården sin Brattalid. Han hadde tre sønner og en datter. Mest kjent er Vinlands-oppdageren Leiv med tilnavnet “den heldige” – et tilnavn han neppe fikk fordi han hadde funnet nytt land. Årsaken var heller at han brakte kristne misjonærer med seg til Grønland. Men når det gjelder Leiv og Vinlands oppdagelse samt kristningen av Grønland, er det ikke så enkelt at man uten motforestillinger kan godta Snorre Sturlasons versjon; det finnes flere kilder som innbyrdes motsier hverandre. Eirik Raudes saga, og bare den, skildrer Eiriks reaksjon på kristningen: “Eirik var uvillig til å oppgi sin gamle tro, men Tjodhild lot seg fort overbevise. Og hun bygde en kirke ikke altfor nær husene. Den ble kalt Tjodhildskirken; der sa hun og de andre som var blitt kristne, bønnene sine. Tjodhild ville ikke dele seng med Eirik etter at hun var blitt kristen, og dette likte han svært dårlig.” Her styrker arkeologien troverdigheten av en detalj: I nærheten av det som antas å være ruinene av Eirik Raudes gård, men “ikke altfor nær husene”, ligger restene av en ørliten torvkirke omgitt av en kirkegård.

De to sagaene som først og fremst handler om Eirik Raude og hans nærmeste, Grænlendinga saga og Eirik Raudes saga, er uenige når det gjelder Eiriks død. Ifølge Grænlendinga saga døde han i en epidemi vinteren etter Leivs ferd til Vinland. I Eirik Raudes saga nevnes han som i live et par år senere – i det ene av manuskriptene til denne sagaen hele fem år etter.

  • Eirik Raudes saga (Eiriks saga rauđa)finnes i to versjoner som avviker ganske mye fra hverandre: i samleverket Hauksbók(omkring 1300) og i et manuskript fra ca. 1400, utg.: 1) (begge versjoner) av Sven B. F. Jansson: Sagorna om Vinland I. Handskrifterna til Erik den Rödes saga,Stockholm 1945, og 2) (etter Hauksbók) av Matthías Þórðarson i Íslenzk fornrit,nr. 4, Reykjavík 1935
  • Grønlendingasaga (Grœnlendinga saga),bevart i Flateyarbók,samleverk fra slutten av 1300-tallet, utg. av Matthías Þórđarson i Íslenzk fornrit,nr. 4, Reykjavík 1935
  • Íslendingabók,ved Ari hin froði Þorgilsson, utg. av Jacob Benediktsson i Íslenzk fornritnr. 1, Reykjavík 1968
  • K. J. Krogh: “Tjodhildes kirke på Brattalid”,i Nationalmuseets Arbejdsmark,København 1965
  • Landnámabók,finnes i fem versjoner, tre fra 1200–1300-tallet (Sturlubók, Hauksbók, Melabók,alle med utgangspunkt i eldre, nå forsvunne versjoner), og to fra 1600-tallet utg. av Jacob Benediktsson i Íslenzk fornritnr. 1, Reykjavík 1968
  • Ólafur Halldórsson: Grœnland i miđaldarritum,Reykjavík 1978
  • d.s.: “The conversion of Greenland in written sources”, i Proceedings of the Eight Viking Congress. Medieval Scandinavia Supplements,bd. 2, Odense 1981
  • Ørbyggjasaga (Eyrbyggja saga),utg. av Einar Ól. Sveinsson i Íslenzk fornrit,nr. 4, Reykjavík 1984