Eirik Kvalfoss var Norges ledende skiskytter i 1980-årene og en av de mest profilerte norske idrettsutøvere i perioden. Han fikk i alt 16 medaljer i OL og VM og erobret 9 individuelle senior-NM.
Kvalfoss representerte Voss Skiskyttarlag og debuterte som skiskytter allerede 12 år gammel. Sin første verdenscupseier fikk han i Anterselva 1981 på 20 km. Det endelige gjennombruddet kom under VM i Minsk 1982, da han etter en dramatisk innspurt vant gull på 10 km. Tre dager før hadde han kapret sølv på 20 km, og på 4 x 7,5 km stafett vanket det en ny sølvmedalje etter DDR. Med Kvalfoss på startetappen ledet Norge ved andre veksling, og 150 000 sovjetere buet i skuffelse over at deres uslåelige lag ikke nådde til topps.
1983 gjentok han bedriften fra Minsk ved igjen å vinne VM i sprint. Det store høydepunktet i karrieren var OL i Sarajevo 1984. Selv med fem tilleggsminutter presterte han å ta bronsemedaljen på 20 km. På sprintdistansen gikk han gnistrende, og med to strafferunder klatret han helt til topps. I stafetten tok Norge sølv, og Kvalfoss erobret dermed en medalje av hvert slag.
I mesterskap viste Kvalfoss en sterk vinnervilje. Utmattet falt han over mållinjen og “så tåke i klarvær”. Eirik Kvalfoss var en selvstendig og målbevisst idrettsmann, og han representerte på mange måter en ny holdning innen toppidretten, der “sølv var nederlag”. Sin store styrke hadde han i sporet. Han behersket tidlig den nye skøyteteknikken. Det han tapte på standplass, tok han igjen i løypa. Hans utadvendte vesen gjorde ham til et yndet intervjuobjekt for en stadig mer personorientert presse.
Skiskyting ble i 1980-årene en populær fjernsyns- og publikumsidrett, og Kvalfoss mestret kjendisrollen godt. Forholdet til skikollegaen Grete Ingeborg Nykkelmo havnet ofte i rampelyset. Sponsorer og pengegalopp var også på full fart inn i idretten, og det ble viktig å ha korrekte ski og den rette lua. For sponsorene var den medievante Kvalfoss et funn.
Den største nedturen i karrieren var nok VM i Holmenkollen 1986. Det var stilt store forventninger til Kvalfoss, men mesterskapet på hjemmebane endte med fiasko. Han ble han nr. 25 på 20 km etter elendig skyting. På sprinten ble han beste nordmann med en skuffende 13. plass. I stafetten skjøt han også dårlig, og det norske laget oppnådde bare en sjetteplass.
Innsatsen i OL i Calgary 1988 og i Albertville 1992 harmonerte heller ikke med målene. I Calgary ble det sjetteplass på 20 km og i stafett og en skuffende 20. plass på 10 km. I Albertville gikk det enda verre. Han ble nr. 47 på 10 km og nr. 27 på 20 km, og stafettlaget endte på femteplass.
Kvalfoss vant verdenscupen 1988/89 og hadde i tillegg tre andreplasser. Formkurven til Kvalfoss kunne svinge. Stort sett lyktes han med å toppe formen under mesterskapene. I VM 1989 fikk han på nytt en komplett medaljesamling: gull på 20 km, sølv på 10 km og bronse i stafetten. Tre bronsemedaljer fra VM i Lahti 1991 var de siste internasjonale medaljene han vant. 1993 vant han sitt siste NM på 20 km.
Kvalfoss ble tildelt Morgenbladets gullmedalje 1983, Sportsjournalistenes statuett og Fearnleys olympiske ærespris 1984. Han er æresmedlem av Voss Skyttarlag og Voss Skiskyttarlag. Etter idrettskarrieren har han arbeidet hos sin gamle hovedsponsor Vital forsikring, fra 1998 som markedssjef.