Erkebiskop. Foreldre: Faren var Ivar Kalvsson Skrauthanske, biskop i Nidaros i 1140-årene, moren er ikke kjent.

Eirik Ivarsson var erkebiskop i Nidaros fra 1189 til 1213. Han var i strid med kong Sverre om kongemaktens innflytelse på kirken og oppnådde at paven lyste kong Sverre i bann.

Eirik var sønn av islendingen Ivar Kalvsson Skrauthanske, som deltok i slaget ved Holmengrå 1139 på Magnus Blindes side og som senere ble biskop i Nidaros. Eirik hadde fra slutten av 1140-årene av studert i det velrenommerte augustinske St. Victor-klosteret i Paris, et av de fremste intellektuelle sentre i samtiden, som studenter fra de nordiske land begynte å besøke på denne tiden. Eirik ble opptatt som kannik ved klosteret, canonicus S. Victoris, og opprettholdt senere forbindelsen med St. Victor-klosteret, der han stiftet et legat og skjenket olavsrelikvier. Hans dødsdag, 3. mai, ble lenge høytideligholdt der.

Eirik var en nidkjær gregorianer. Gregorianismens program var libertas ecclesiae, kirkens maksimale uavhengighet av alle verdslige instanser, og pavelig supremati, pavens uomstridte overhøyhet over den universelle kirke. Dette kirkepolitiske programmet var Eiriks rettesnor i hans gjerning som biskop og senere erkebiskop.

Senest 1171 ble Eirik biskop i Stavanger. Han sluttet sterkt opp om Magnus Erlingssons kongedømme i striden med kong Sverre. Sammen med erkebiskop Øystein deltok han til og med i militære operasjoner mot Sverre og birkebeinerne. Trolig som gjengjeld for Eiriks støtte skjenket Magnus “selve byen Stavanger” til St. Svithun og bispestolen. Det gav bispestolen den offentlige myndighet over byen og de inntekter som fløt av den, i første rekke leidangsskatt og inntekter av rettshåndhevingen.

1178 var Eirik i Nidaros da erkebiskop Øystein med kong Magnus' og Erling Skakkes samtykke vigslet Þorlákr Þórhallsson til biskop i Skålholt. Erkebiskop Øystein utpekte Eirik til sin etterfølger. Etter Øysteins død 1188 ble Eirik på et valgmøte av biskoper og andre stormenn i Bergen våren samme år postulert til erkebiskop, utnevnt som ikke valgbar siden han allerede var biskop og måtte ha dispensasjon av paven. Sverre var personlig imot Eiriks kandidatur, men bøyde seg for valgmøtets avgjørelse. Eirik drog til paven om sommeren samme år for å få valget bekreftet og motta sitt pallium. Han ble vigslet før 28. januar 1189 og kom tilbake til Norge om sommeren. Han var visstnok noenlunde på talefot med Sverre den første tiden. I en senere avskrift av en landefredsordning fra 1189/90 står de to som utstedere i samråd med en rikssynode. Men det varte ikke lenge før det kom til åpen strid mellom dem. Det er tydelig at Eirik opptrådte steilere overfor kongemakten enn Øystein hadde gjort i sine siste år.

Striden mellom konge og erkebiskop kom til å dreie seg om det kirkelige reformverket fra 1152/53 og de ytterligere innrømmelser kirken hadde oppnådd i de følgende årtier. Sverre ville ikke respektere det avkall tidligere konger hadde gitt når det gjaldt kallsrett og råderett over kirker kongene hadde bygd på egen kostnad på gårdene sine. Han forlangte videre avgjørende innflytelse ved bispevalg. Han nektet også å anerkjenne kirkens domsmyndighet så langt den selv mente denne myndigheten gikk. Ifølge Sverres saga søkte Sverre rettsgrunnlag i landskapslovene slik de forelå før 1152/53 og som han i sin propaganda hevdet representerte “Hellig-Olavs lov”. Erkebiskop Eirik stod fast på sin tolkning av de rettigheter kirken hadde oppnådd fra og med erkebispestolens opprettelse, og satte til dels frem videregående krav. Hans rettsgrunnlag var erkebiskop Øysteins Gullfjær, kanonisk rett og pavebrev.

Omkring 1190 utstedte Eirik et forbud mot prestevigsel av godordsmenn på Island. Hensikten var å fremme og hevde geistlighetens identitet. I 1190 forlot erkebiskop Eirik Nidaros og søkte tilflukt hos erkebiskop Absalon i Lund, også han victoriner. Ifølge sagaen drog Eirik fra Norge fordi Sverre tok skritt til å redusere hans hird til angivelig lovlig størrelse. En utløsende årsak til bruddet kan ha vært at Eirik sa nei til å krone Sverre uten samtykke fra paven. Selv forklarte Eirik overfor paven landflyktigheten med at Sverre hadde beslaglagt erkestolens gods og inntekter. Begge parter appellerte til paven, men bl.a. på grunn av pavevakanse gikk det fire år før kurien tok stilling i striden mellom de to. I mellomtiden lot Sverre seg krone av biskopene med biskop Nikolas av Oslo som hovedmann ved seremonien.

I en stor privilegiebulle datert 15. juni 1194 stilte pave Celestin 3 seg klart og utvetydig på erkebiskop Eiriks side i striden. Han tok erkebiskopen og Nidaros-kirken under apostolisk vern og stadfestet fullt ut den rettsstilling den norske kirke hadde oppnådd da den norske kirkeprovins og erkebispestolen ble opprettet, og senere reformer og innrømmelser. Bullen endte med trussel om ekskommunikasjon av dem som trosset dens bestemmelser, og i henhold til dette kunne Eirik lyse Sverre i bann fra Lund. Biskopene som hadde kronet Sverre, ble lyst i bann av paven personlig i november samme år. Erkebiskopen stevnet dem alle til seg i Lund, og en etter en etterkom de stevningen, slik at Norge var uten erkebiskop og biskoper. Eirik ble i landflyktighet så lenge Sverre levde, og i denne perioden mistet han synet. Sverre hevdet at det bann Eirik hadde lyst hadde drevet i øynene på ham selv. Men hver søndag lyste Eirik bannet i koret i Lunds domkirke. I Lund traff han også den franske victorineren abbed Vilhelm av Ebelholt, som hjalp den blinde erkebiskopen med hans korrespondanse. 1198 befalte den nye paven, Innocens 3, biskopene å lyse interdikt over de deler av landet der folk sluttet opp om kong Sverre.

Etter Sverres død 1202 inngikk hans sønn og etterfølger Håkon et forlik med kirken. Erkebiskopen og biskopene vendte hjem igjen og løste kongen og hans menn fra bannet og de enkelte landsdeler av interdiktet. I et pavebrev fra 1204 bebreidet paven erkebiskop Eirik for på egen hånd å ha løst kongen og andre fra det bann de hadde pådratt seg ved å følge Sverre. Håkon døde allerede 1204, og birkebeinerhirden utpekte Guttorm, sønnesønn av Sverre, til konge. Han døde allerede samme år. Til ny konge drev erkebiskopen og trønderbøndene igjennom valget av Inge, sønn av Sverres sønnedatter Cecilia og den trøndske lendmann Bård Guttormsson, til fortrengsel for halvbroren Håkon Galen som birkebeinerhirden hadde foretrukket.

På grunn av sin blindhet var Eirik lite skikket til å bestyre erkebispeembetet. 1203 maktet han likevel selv å vigsle Guðmundr Arason til biskop på Hólar. Men 1205 resignerte han fra sitt embete. 1212 var han imidlertid med og beseglet det brev kong Inge og Håkon Galen utstedte om arvefølgen etter dem. Året etter døde han.

  • Sverres sagaog Sagaen om baglere og birkebeiner,oversatt av Finn Hødnebø, i Norges kongesagaer,bd. 3, 1979
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen,1856
  • NFH,bd. 3, 1857
  • L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros,1897
  • E. Bull d.e.: Folk og Kirke i Middelalderen,Kristiania/København 1912
  • O. Kolsrud: “Den norske Kirkes Erkebiskoper og Biskoper indtil Reformationen”, i DN,bd. 17, 1913
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1,bd. 3, 1926
  • A. O. Johnsen: Om Theodoricus og hans Historia de antiquitate regum Norwagiensum,i DNVA Avh.II, 1939, 3
  • Ch. Joys: Biskop og konge. Bispevalg i Norge 1000–1350,1948
  • A. O. Johnsen: “Bispesetet og erkestolen i Nidaros fra den eldste tid til 1252”, i Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953,1955
  • E. Gunnes: Kongens ære. Kongemakt og kirke i “En tale mot biskopene”,1971
  • K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319,Bergen/Oslo/Tromsø 1974
  • d.s.: Stavanger fra våg til by,Stavanger 1975
  • E. Gunnes: Erkebiskop Øystein. Statsmann og kirkebygger,1996