Eirik Kvalfoss

Eirik Kvalfoss hadde gode forutsetninger for å satse på skiskyting. Voss har alltid hatt et sterkt skiskyttermiljø. Faren var en ivrig skytter, og de hadde skytebane i kjelleren. Likevel var det bare en tilfeldighet som tok Kvalfoss inn i skiskyttersporten. Han ville egentlig drive med langrenn, men da han som tolvåring skulle delta i et renn, fikk han ikke være med fordi de hadde glemt å betale startkontingenten. I nærheten ble det imidlertid arrangert et skiskytterrenn, og der var det bare å bli med. Så han lånte et våpen og startet, og vant rennet. Etter dette satset han på skiskyting.

Eirik Kvalfoss hevdet seg på topplan internasjonalt allerede som junior. Han debuterte i verdenscupen alt i sin første seniorsesong i 1980–1981. Hans første verdenscupseier kom også i debutsesongen; den 22. januar 1981 vant Kvalfoss normaldistansen i Anterselva.

Eirik Kvalfoss fikk sitt definitive gjennombrudd under VM i Minsk i 1982. Her tok han gull på sprinten, og sølv både på normaldistansen og stafetten. Sprintgullet sikret han seg med sin store fart i langrennssporet. På siste skyting fikk han én strafferunde mer enn sin argeste konkurrent Frank Ullrich, men Kvalfoss var overlegen i sporet, og tok gullet med seks sekunders margin.

Med dette hadde Kvalfoss blitt en stjerne i norsk idrett. I de neste sesongene fulgte han opp suksessen fra Minsk. Året etter forsvarte han VM-gullet i sprint, og han gikk på det norske bronselaget i stafetten. Han etablerte seg også i toppen i verdenscupen.

Suksessen fortsatte i OL-sesongen 1983–1984. Under OL i Sarajevo levde han opp til forventningene og tok gull på sprinten og bronse på normaldistansen. Det norske stafettlaget gikk dessuten inn til en sølvmedalje. Dermed hadde Eirik Kvalfoss tatt medaljer i alle øvelsene på det daværende olympiske skiskytterprogrammet. Denne prestasjonen gjorde ham til en av de virkelig store norske idrettsutøverne i sin samtid.

Kvalfoss’ stjernestatus ble forsterket av at Norge midt på 1980-tallet langt fra ar en «stormakt» i vinteridrettene. Kvalfoss tok én av de bare tre norske gullmedaljene under vinter-OL i 1984. Stjernestatusen ble ytterligere forsterket av at Kvalfoss var den første mannlige norske utøveren med internasjonal suksess etter at skiskyttersporten gjennomgikk en større omlegging i sesongen 1977–1978. Fra da av ble det skutt med fint kaliber på 50 meters hold, og selv om sportens konkurranseprogram fortsatt var det samme, lot den seg mye lettere formidle. Omleggingen dannet grunnlag for at skiskyting utviklet seg til å bli en TV- og publikumsvennlig sport, og Kvalfoss ble denne «nye skiskytingens» første norske stjerne.

Under VM i 1985 gikk Kvalfoss inn til en sølvmedalje på sprinten. Etter det skulle det gå tre sesonger før han igjen tok medalje i et internasjonalt mesterskap. I 1985 ble friteknikk innført som standard langrennsteknikk i skiskyting. Eirik Kvalfoss hadde alltid hatt sin styrke i sporet, men han slet med å tilpasse seg den nye teknikken. I tillegg tok hans rolle som offentlig person oppmerksomheten bort fra idretten. Dermed uteble resultatene.

VM i Holmenkollen i 1986 ble en skuffelse for alle de norske utøverne og en fiasko for Kvalfoss. Han endte på 25. plass på 20 km etter elendig skyting. På sprinten ble han beste nordmann med en skuffende 13. plass. I stafetten skjøt han også dårlig, og det norske laget oppnådde bare en sjetteplass. Også i de to påfølgende sesongene uteble resultatene for Kvalfoss. Under OL i Calgary i 1988 klarte han ikke å følge opp resultatene fra forrige OL. Han kom imidlertid i form mot slutten av OL-sesongen, og tok to verdenscupseiere i mars og endte som nummer to i den sammenlagte verdenscupen.

Sesongen 1988–1989 var Kvalfoss for alvor tilbake i verdenstoppen. Under VM i Feistritz i Østerrike vant han normaldistansen med overlegen margin. Nærmeste konkurrent var sambygdingen Gisle Fenne. I tillegg ble det sølv på sprinten og bronse på stafetten. Denne sesongen vant Eirik Kvalfoss dessuten verdenscupen sammenlagt. Han var den første ikke-tyske vinneren av verdenscupen for menn. Comebacket var med andre ord komplett.

Kvalfoss tok sølv på sprinten i VM i 1990. Hans siste VM-medaljer tok han i Lahtis i 1991, der det ble tre bronsemedaljer. Kvalfoss deltok i sitt tredje og siste OL i Albertville i 1992. Han var norsk flaggbærer, men det skulle ikke bli flere internasjonale medaljer. Han ble ikke tatt ut til OL på Lillehammer i 1994, og Kvalfoss avsluttet karrieren etter sesongen 1993–1994.

Kvalfoss har totalt 16 medaljer i VM og OL.

Kvalfoss var OL-deltaker også i 1988 og 1992.

Han ble verdensmester i militært patruljeløp på ski i 1990, og tok VM-sølv i 1992.

• Seier sammenlagt (1): 1988/1989
• Andreplass sammenlagt (3): 1982/1983, 1987/1988 og 1989/1990
• Tredjeplass sammenlagt (1): 1982/1984

Kvalfoss hadde tolv individuelle rennseirer.

I norgesmesterskap tok Kvalfoss ni individuelle og åtte seire i stafett i perioden 1982–1994. Han ble tildelt seks kongepokaler.