Ridder og lagmann i Bergen. Foreldre: Faren het Simon, moren er ukjent. Gift med Helga.

Eindride Simonsson var den mest fremstående bylagmannen i Bergen i middelalderen, og er en av de best kjente middelalderlige lagmennene overhodet.

Han var muligens den norske “herr Eindride” som krevde inn landskyld for hertug Håkon Magnusson fra Papa Stour på Shetland en gang før 1299. Sikkert er han likevel først kjent fra 1308, da han som lagmann utstedte et domsbrev i Bergen. Han fungerte i det minste frem til 1329 i den spesielle bylagmannsstillingen som var innført gjennom Magnus Lagabøtes bylov av 1276.

Som dommer fikk Eindride hånd om vanskelige saker av stor politisk betydning, slike som tvisten om råderetten over en allmenning i byen 1311 og tiendestriden mellom byens biskop og tyske vintersittere samme år. I den første saken opptrådte Eindride sammen med gulatingslagmannen, som også hadde sete i Bergen, mens han i den siste avsa dom alene på lagmannsstevne. Begge fremgangsmåtene var trolig vanlige i tidens elastiske rettergangsordning, der det øyensynlig ikke var noe klart skille mellom saker som hørte hjemme under den ene eller andre lagmannens jurisdiksjon.

Som bylagmann var det trolig Eindrides særlige oppgave, i samsvar med Byloven, å lede en rådsdomstol i saker om penger og gods og forseelser mot byens orden, selv om det ikke er bevart domsbrev fra hans hånd i slike saker. Derimot ser vi ham opptre sammen med byens rådmenn som utsteder av vitnebrev om viktige økonomiske transaksjoner og avtaler, en gang (1315) uttrykkelig i byens “stevnestove” (rådstue) på Breidaallmenning, som her omtales for første gang. Hans spesielle stilling som byens lagmann røper seg også i at de nevnte dommene 1311 ble styrket med byens segl. Bergen hadde ikke borgermestere som ledere av byrådet før reformasjonen, og mye tyder på at Eindride som bylagmann var rådets formann, igjen i samsvar med Byloven.

Eindride var tydeligvis en anvendelig mann i kongens tjeneste, ettersom han 1316 også er omtalt som assisterende fehirde (skattmester) i håndhevelsen av kongens handelspolitikk. Sammen med den regulære regionale fehirden i Bergen beslagla han gods fra westfalske kjøpmenn som hadde søkt å lure varene sine unna kongens forkjøpsrett, og de to ble satt til å kjøpe opp varer for videresalg fra utlendinger i byen mellom korsmessene om vinteren.

Gjennom sin mer enn 20 år lange tjeneste som bylagmann i Bergen ble Eindride en velholden mann og en ansett person i bysamfunnet. Han eide en eller to bygårder og hadde en jordeiendom med møllehus i Mylnudal i Sandviken. Han kom også i besittelse av jord på Voss og dessuten Bjorøy i Fjell eller Gulen. I dokumentene blir han til dels kalt “Eindride på Leikvin”, som må ha vært gården Løken i Eid sogn i Nordfjord. Han eide også annen jord i Nordfjord (Eid og Davik), og hadde fast kirkestol i Eid kirke, så han kom nok derfra.

I sitt testament 1336 skjenket Eindride betydelige eiendommer til frender på den betingelse at de skulle la utføre bildefremstillinger med hans våpenskjold under: et glassmalt Maria-bilde i den nordre korveggen i Mariakirken i Bergen og et malt bilde av St. Kristoffer i byens domkirke, Kristkirken på Holmen.

I testamentet, som han gjorde et tillegg til 1337, valgte Eindride seg også gravsted ved den nordre veggen i Kristkirken, ved siden av sin hustru Helga, og alternativt, om han skulle dø i Fjordane, foran sessen sin i Eid kirke. Han døde trolig ikke lenge etter.

  • RN, bd. 3–6 registrerer alle dokumenter som nevner Eindride Simonsson i DN og andre kildeutgaver
  • K. Helle: Bergen bys historie, bd. 1, 1982