Skuespiller. Foreldre: Skolebestyrer Nils Henrik Vaage (1861–1940) og Laura Fredrikke Printz (1864–1948). Gift 15.4.1924 med Bergljot (“Lullu”) Bech (20.6.1899–31.8.1966), datter av revisor Dominicus Bech (1871–1950) og Johanne Sydnæss (1874–1961). Fetter av Henrik Printz (1888–1978).

Einar Vaage var en av de sentrale skuespillerkrefter ved Det Nye Teater i Oslo gjennom en mannsalder. Han medvirket i radio helt fra sendingene begynte 1925, og i norsk film ble han den mest benyttede av alle skuespillere i sin generasjon.

Vaage vokste opp på den første norske folkehøyskolen, Sagatun ved Hamar, hvor faren var lærer. Sine første roller spilte han i gymnassamfunnet ved Hamar katedralskole, hvor han også holdt opplesninger. Etter examen artium 1909 reiste han til Kristiania. Han begynte på statsøkonomistudiet ved universitetet, men hoppet av studiene etter et år for å bli skuespiller. 1913 fikk han engasjement ved Trondhjems Nationale Scene, hvor han spilte småroller. Deretter var han ved Stavanger Faste Scene 1914–21, hvor han utvidet sitt register, ikke minst i karakterkomisk retning. 1921 reiste han tilbake til Kristiania for å bli med i Intimteatret, som var etablert av ildsjelen Sigurd Magnussøn, et initiativ som imidlertid måtte gi opp etter én sesong. Vaage ble derfor revyskuespiller på Chat Noir under Victor Bernau, noe som vel kan sies å ha gjort hans “læretid” innenfor teaterkunsten ganske komplett.

Vaages gjennombruddstid som skuespiller kom ved Centralteatret 1925–31, ikke minst sesongen 1927/28, da han ble lagt merke til både i Avery Hopwoods Bedremanns barn, som kopist Styver i Ibsens Kjærlighetens komedie ved forfatterens 100-årsjubileum og som skurk i Alexandre Bissons tåreperse Fru X. Fremgangen kulminerte i Arnold og Bachs farse Stakkars Haselhuhn på vårparten 1929; her gjorde Vaage suksess i den komiske rollen som tørr bokholder i et vaklende firma. Da Centralteatret i august 1931 midlertidig måtte innstille, var dette en av oppsetningene som ble hentet frem igjen – slik at teateret kunne gå konkurs med flagget til topps!

Høsten 1931 åpnet Det Nye Teater i Rosenkrantz gate i Oslo, og her innledet Vaage et engasjement som skulle vare i 37 år. Herfra huskes han for sine Ibsen-figurer, som gamle Ekdal i Vildanden, som var en favorittrolle, Lundestad i De unges forbund og snekker Engstrand i Gjengangere. Men han gjorde seg også gjeldende i et mangfoldig utenlandsk repertoar, blant annet i Gerhart Hauptmanns Før solnedgang (1932), Maxwell Andersons Vintersolverv (1948), Jean Anouilhs Colombe (1951) og som den gode Meadows i Christopher Frys Fanger i en kirke (1952). Han fikk ros for sin fremstilling av legen i Ernst Orvils Uskyld (1953). Også i operettene var Vaage på hjemmebane; lenge husket man hans trikotasjefabrikant fra Sommer i Tyrol i turnéforestillingen fra 1954.

Ved siden av teater- og radioarbeidet var Vaage også den mest benyttede av alle norske filmskuespillere med totalt ca. 45 roller, ofte som forsvarer av den trauste norske hverdagstypen. Etter debuten 1927 tok det litt tid før filmkarrieren kom ordentlig i gang, men i perioden 1934–55 hadde han roller i ca. 40 av de 100 norske spillefilmene som ble laget. Her kan nevnes Kvisthus i To levende og en død (1937), Marius Vik i Bra mennesker (1937), familiefaren og tittelrollens bror i Tante Pose (1940), dommer i Tørres Snørtevold (1940), prokurator i Trysil-Knut (1942), doktor i En herre med bart (1942), vaktmann på Tinnsjøfergen i Kampen om tungtvannet (1948), bilmekaniker i Døden er et kjærtegn (1949), den alkoholiserte blikkenslageren i Gategutter (1949), salmaker Ås i Dei svarte hestane (1951) og stallmesteren i Cirkus Fandango (1954).

Vaage skal etter egen beregning ha spilt ca. 400 roller med stort og smått. For øvrig levde han et rolig familieliv; han var interessert i skøytesport og spilte bridge. På Det Nye Teater, som fra 1959 het Oslo Nye Teater, fortsatte han inn i pensjonistårene, men 1968 brakk han lårhalsen, og dermed var teaterkarrieren over. Han mottok 1955 Kongens fortjenstmedalje i gull.

  • Stud. 1909, 1934, 1959
  • avisutklipp i Norsk Filminstitutts arkiv
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • intervju med Vaages datter Karin Vatne, 2004