Sosialpsykolog og arbeidsforsker. Foreldre: Skomaker Nils Thorsrud (1885–1936) og bestyrer Rakel Margrethe Rynning (1899–1982). Gift 1947 med adjunkt Ragnhild Saastad (27.12.1922–3.11.2000), datter av urmaker Gunvald Saastad (1893–1985) og forretningsdrivende Irma Desideria Pettersson (1893–1976).

Einar Thorsrud var en av pionerene i utviklingen av sosiotekniske systemstudier og arbeidet med industrielt demokrati. Fra 1975 var han professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Oslo.

Thorsrud vokste opp på et småbruk i Biri, der hans far var skomaker. Bare 16 år gammel flyttet han til Lillehammer, hvor han tok examen artium 1943. Samtidig arbeidet han som altmuligmann på pensjonatet der han bodde og der også tyske offiserer var innkvartert. Dette førte til at han tidlig kom med i illegalt arbeid. Det risikofylte arbeidet gav ham en dypt personlig erfaring med hvilke resultater som kunne oppnås ved hjelp av det samhold som kan oppstå i små selvstyrte grupper. I motstandsbevegelsen ble det også utviklet nær kontakt og gjensidig tillit mellom mange personer som senere skulle komme til å spille viktige roller i høyst ulike posisjoner i det norske samfunn.

Kombinasjonen av relevante, praktiske arbeids- og livserfaringer og tilgangen til et nettverk av personlige kontakter var noen av forutsetningene for at Thorsrud som samfunnsforsker kunne fylle rollen som en nyskaper innen utviklingsarbeid i arbeidslivet i Norge og utlandet.

Etter krigen studerte Thorsrud psykologi ved Universitetet i Oslo under professor Harald Schjelderup. Han tok embetseksamen i den første gruppen av studenter 1948 og ble deretter professorens assistent. Han var fra ungdommen også en dyktig skiløper og konkurrerte en kort periode aktivt i den nye alpinsporten. Som ung offiser kom han allerede 1945 i kontakt med Tavistock Institute of Human Relations (TIHR) i London. Senere ble det internasjonale kontaktnettet utvidet til også å inkludere arbeidslivsforskere fra mange land.

Det var neppe noen tilfeldighet at det ble en pionerbedrift innen industrielt arbeidsmiljø, A/S Freia, som 1948 rekrutterte Thorsrud til sin personalavdeling. Her ble han etter to år personalsjef, men kunne 1957, med økonomisk støtte fra bedriften, dra til Trondheim for å etablere et nytt Institutt for industriell miljøforskning (IFIM) ved Norges tekniske høgskole (NTH). Han var en inspirerende foreleser og evnet å rekruttere unge sivilingeniører som prosjektmedarbeidere til organisasjonsutvikling i bedrifter når han senere trengte det.

Thorsrud viste stor intellektuell kapasitet, eksepsjonell sosial sensitivitet, og smittende entusiasme og hadde entreprenørens tro på at også det umulige er mulig, selv om det vil ta litt lengre tid. Hans viktigste egenskap var likevel evnen til å handle konstruktivt, ikke bare på basis av sine mange sterke sider, men også ut fra en moden innsikt i egne begrensninger.

Sin største utfordring fikk Thorsrud 1962, da han ble bedt om å lede det såkalte Samarbeidsprosjektet LO/N.A.F. Dette var et nasjonalt forsknings- og utviklingsprogram for demokratisering av industrielt arbeid, basert på praktisk forsøksvirksomhet i et antall produksjonsbedrifter. Både med hensyn til praktiske resultater og strategisk opplegg for videreføring og spredning skulle programmet komme til å skape betydelig internasjonal interesse blant forskere og praktikere.

Oppgaven var så krevende – både kunnskapsmessig og intellektuelt – at for å oppnå tilstrekkelig tillit fra hver av partene var det nødvendig å etablere et lederskap som også gav programmet en internasjonalt anerkjent forskningsfaglig ryggdekning. Valget av institusjon falt på TIHR, som var ledende på feltet. Det ble først etablert en “par-ledelse” med australieren Fred Emery. Senere spilte Philip Herbst en tilsvarende faglig rolle, men da var den overgripende lederfunksjonen ved Arbeidsforskningsinstituttene (AFI) allerede overlatt til andre kompetente norske prosjektmedarbeidere.

Det praktiske problemet for partene i arbeidslivet var at det i 1960-årene, spesielt i industrien, var klare tendenser til økende fremmedgjøring og sviktende engasjement i det daglige arbeidet. Dette hadde negative virkninger, både for produktivitet/kvalitet og arbeidsmiljø/helse. Det var grunn til å tro at dette hadde nær sammenheng både med omfanget av det relativt ensidige gjentakelsesarbeidet i produksjonen og med den byråkratiske organisasjonslogikken basert på prinsippene om “en person – en oppgave” og “en avdeling – en funksjon”. Forskergruppens oppgave ble derfor å prøve ut virkningene av utvidet deltakerdemokratisk medvirkning, basert på flere-jobbsopplæring, endret ledelse og økt selvstyring på gruppeplan. Dette forutsatte utvidet partssamarbeid, bruk av oppgavefokusert sosioteknisk teori og utviklingsprosjekter med faglig støtte i aksjonsforskning.

Etter mer enn 40 år er Thorsruds livsverk fortsatt levende og institusjonelt nedfelt i det arbeid som til daglig drives ved flere anerkjente kunnskapssentra i Norge. Det dreier seg her om bl.a. AFI i Oslo, SINTEF i Trondheim og en rekke andre kompetansesentra og bedrifter, som deltar i aktuelle nasjonale programmer av typen Bedriftsutvikling 2000, Verdiskapning 2010 osv. Som et siste skudd på stammen har vi “Einar Thorsruds Arbeidslivsstiftelse” av 2003. Thorsruds arbeid er i dag trolig mer kjent internasjonalt enn i hjemlandet.

Thorsrud startet en langsiktig kompetanseutvikling som i dag representerer en nasjonal ressurs og et betydelig potensial for fremtiden. Dette er ingen selvfølge – heller ikke i internasjonal sammenheng. Mange av de saksforhold som ble tatt opp under Samarbeidsprogrammet, har vist seg å være av stor betydning for ulike sider av senere reform- og utviklingsarbeid i norsk arbeidsliv. Dette gjelder eksempelvis Aksjelovens bestemmelser om ansattes representasjon i styre og bedriftsforsamling, viktige paragrafer i Arbeidsmiljøloven av 1978 og revisjonen av Hovedavtalen av 1982. Det gjelder også det programorganiserte forsknings- og utviklingsarbeid som frem til i dag har funnet sted i de fleste bransjer og sektorer i norsk arbeidsliv. Av spesiell interesse i denne sammenheng er utviklingen av dialogbaserte arbeidsformer, metoder og strategier.

Einar Thorsrud gav dessuten rom for at hans medarbeidere, med stor grad av frihet, kunne arbeide med nye forskningsområder som ble aktuelle. Hans evner til å rekruttere tilhengere, inspirere medarbeidere og overbevise skeptikere resulterte i en ny forskningstradisjon – aksjonsforskning. Thorsrud forble hele livet lojal overfor vanlige arbeidsfolk og deres problemer.

    Et utvalg

  • Industrielt demokrati. Representasjon på styreplan i bedriftene? Noen norske og utenlandske erfaringer (sm.m. F. E. Emery og E. Trist), 1964
  • Skipet i utvikling. Noen trekk ved arbeidsorganisasjonen og 24-timers samfunnet ombord (sm.m. J. Gulowsen og E. Kolltveit), 1967
  • Mot en ny bedriftsorganisasjon. Eksperimenter i industrielt demokrati (sm.m. F. E. Emery), 1969
  • Et skip i utvikling. Høegh-Mistral-prosjektet (sm.m. J. Roggema), 1974
  • E. Hovdhaugen: Gudbrandsdalen gjennom krigsåra 1940–45, Lillehammer 1950, s. 209–213
  • Stud. 1943, 1968
  • J. F. Blichfeldt og T. Qvale (red.): Teori i praksis. Festskrift til Einar Thorsrud, 1983
  • HEH, flere utg.
  • Arbeidsforskningsinstituttet, Oslo: årsrapporter 1969–86; Einar Thorsruds CV med oversikt over publikasjoner
  • W. M. Nilssen: I Milorgs tjeneste D23/hjemmestyrkene. Distriktsledelsen 1943/45, Lillehammer 1995, s. 12–13, 95, 129–130