Faktaboks

Einar Skjæraasen
Født
23. juli 1900, Trysil, Hedmark
Død
18. mars 1966, Oslo
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Småbruker Martin E. Skjæraasen (f. 1872) og Ida Marie Østmo (1875–1921). Gift 26.6.1926 med Ingrid Olason (f. 6.11.1903), datter av handelsmann Herman Olason (f. 1870) og Ragna Pedersen (f. 1870).
Einar Skjæraasen
Einar Skjæraasen
Av /NTB Scanpix ※.

Einar Skjæraasen ble Trysils hjemstavnsdikter, og med sin stillferdige, men ofte meget sangbare hyllest til livet og naturen ble han også en av de mest folkekjære dikterne i sin generasjon. Strofer som Du ska itte trø i graset og Danse mi vise, gråte min sang er blitt allemannseie.

Han vokste opp på gården Skjæraasen i Trysil, men drog tidlig hjemmefra, tok middelskoleeksamen på Rena og senere Handelsgymnasiet i Kristiania. Fra 1921 til 1954 var han bankmann, de første fem årene i Andresens Bank, deretter i Tønset Sparebank på Tynset til 1933. Deretter flyttet han igjen til Oslo, hvor han var ansatt i Oslo Sparebank til 1954, de siste årene som fullmektig. 1954 ble han ansatt i Tono, og fra året etter var han kontorsjef der. Allerede som barn drømte han om å skrive, og han fikk sitt første dikt trykt i et søndagsskoleblad da han var 11 år gammel. Arbeidet i banken var derfor noe han levde av, diktningen mer og mer det han levde for.

Debutsamlingen fra 1936, Reflekser, fikk ingen nådig mottakelse. Aftenpostens anmelder skrev at “de fleste diktene er temmelig mislykkede”. Selv hadde han med årene også vanskelig for å vedkjenne seg denne boken. Derfor var det egentlig modig å komme med en ny, Skritt forbi min dør, to år senere. Der slår han an den tonen som siden skulle bli så karakteristisk for hans dikt: stor varme og nærhet til vanlige menneskers liv og arbeid. Kritikken var da også deretter: “[...] det er nesten bare gode ting i det vesle heftet”.

Dette gav inspirasjon til hans tredje diktsamling, Den underlige våren fra 1941. Mange av diktene er preget av krigen, men man ser at han har arbeidet med å stramme inn stilen, og det er ikke tilfeldig at man her finner et av de diktene folk flest forbinder med Einar Skjæraasen. I diktet Lykke anslo han i to knappe strofer et tema han siden om igjen og om igjen skulle komme tilbake til:

Åtte øine i hverandre.

Fire munner rundt et bord.

Fire vegger kring en lykke.

Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen

Til en ring om stort og smått.

Herregud – om hele vide

Verden hadde det så godt.

Så stiger sevjene fra 1945 var, i likhet med de tre første samlingene, stort sett skrevet på riksmål, men noen dikt på Trysil-dialekt hadde sneket seg inn. Barndommens språk var derfra, og mot slutten av krigen hadde han begynt å skrive på syngende dialekt. Han oppdaget snart at diktene fikk ny koloritt og egenart, og i samlingen Danse mi vise, gråte min sang tok han 1949 spranget over til sitt eget naturlige tungemål og skrev siden aldri mer på riksmål. Dessuten hentet han store deler av sine motiver fra naturen i Trysil, og både i naturen og i formen har Skjæraasen dermed funnet hjem. Engstelsen for at folk ikke ville forstå, var helt unødvendig. Nærheten og umiddelbarheten gjorde diktene tilgjengelige for alle. Han levde opp til noen ord han en gang skrev: “til hjertene, ikke over hodene”.

Med diktsamlingen Du ska itte trø i graset 1954 befestet han sitt grep om nettopp hjertene. Tonen er lysere enn før, og det er mange kjærlighetsdikt i samlingen. Her merker man også at Skjæraasen i all beskjedenhet hadde et budskap: Uten store ord bekjente han seg til kjærlighetens makt blant menneskene. Fra hjemmet måtte det gå lysringer ut til verden, som han formulerte det. Bærende var hans tro på humanismen i Nansenskolens ånd, og han hadde også mottatt sterke impulser fra Albert Schweitzer. Men han forkynner ikke, han farger bare sin livsopplevelse med disse idealene. I sine siste år var han ofte på opplesningsturneer, og da sa han selv spøkefullt at han ville “kristne Norge”.

Skjæraasens form er ikke modernistisk. Hans dikt har rim og rytme og er skrevet i visestil, ikke sjelden som rene viser, og de har inspirert en lang rekke komponister til vise- og romansekomposisjoner; det er faktisk laget flere melodier til Skjæraasens dikt enn det finnes dikt.

Einar Skjæraasens viser ble samlet i Og alle mine viser, mens Sju undringens mil var et utvalg og en oppsummering av de tidligere diktbøkene. Sang i september avsluttet forfatterskapet. Etter dikterens bortgang 1966 sendte Aschehoug forlag ut et stort utvalg, Bumerke, en utvidelse av Sju undringens mil med noen nye dikt. Året etter kom Ord av Einar Skjæraasen.

Verker

  • Reflekser, 1936
  • Skritt forbi min dør, 1938
  • Den underlige våren, 1941
  • Så stiger sevjene, 1945
  • Danse mi vise, gråte min sang, 1949
  • Som blomsterstøv med vind (visesamling), 1950
  • Du ska itte trø i graset, 1954
  • Og alle mine viser (visesamling), 1956
  • Sju undringens mil (dikt i utvalg), 1963
  • Sang i september, 1965
  • Bumerke (dikt i utvalg), 1966
  • Ord av Einar Skjæraasen (posthumt), 1967

Kilder og litteratur

  • Forfatterens egne verker
  • S. Tunold: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • HEH 1964
  • M. Skjæraasen: En elsker i verden, 1972 (rev. utg. Einar Skjæraasen. Fra drøm til dikt, 2000)

Portretter m.m.

  • Maleri og tegning av Alfhild Lunde, 1946; p.e
  • Tegning av Anne Raknes, u.å.; H. Aschehoug & Co., Oslo
  • Tegning av Øyvind Sørensen, u.å.; gjengitt i M. Skjæraasen: En elsker i verden, 1972
  • Fotografi av Øystein Øystaa, u.å.; gjengitt sst
  • Monument av Ørnulf Bast, 1970; Trysil