Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Apoteker og kjemiker Einar Andreas Sissener (1851–1931) og Ida Cathrine Dorthea Schnitler (1864–1937). Ugift.

Som en av norsk teaters store karakterkomikere var Einar Sissener spesielt forbundet med Holberg- og Molière-roller. Han var også en markant revypersonlighet, men huskes spesielt fra radio og plater som det totalt anarkistiske bøllefrøet Doffen.

Etter examen artium på latinlinjen ved Frogner gymnas 1915 var Sissener innrullert som jusstudent ved universitetet i Kristiania i tre år, dog uten å ta noen viktig eksamen. Han var langt mer aktiv i studentmiljøet, som redaktør for studentbladet Minerva og styremedlem i Det norske Studentersamfund, der han var sjef for Samfundsteatret. Med et ry som Frogner-dandy debuterte han som skuespiller i G. B. Shaws komedie Man kan aldrig vite på Centralteatret 1919. Allerede året etter hadde han sin første hovedrolle i den da populære amerikanske farsen Et døgn uten løgn. 1923 fulgte gjennombruddet som Gottfried i Holbergs Det lykkelige Skibbrud og tittelrollen i Molières Scapins skøyerstreker, en rolle som kom til å bli hans store virtuosnummer i flere omganger på Nationaltheatret fra 1924.

Sissener markerte seg raskt som en betydelig og populær karakterkomiker, hos Holberg og Molière, i flere Shakespeare-komedier og som Klinke i Den spanske flue. Mer rotfestet talent viste han i norske komedier, som Harald i Den store barnedåpen av Oskar Braaten, Ole i Sverre Brandts Reisen til julestjernen og Preben i På solsiden av Helge Krog. Etter filmdebut 1926 i Carl Th. Dreyers Glomdalsbruden var han 1931 igjen Harald i Den store barnedåpen, den første norske lydfilmen. 1932 spilte han i den svenske filmen Halvvägs til himlen, og han ble sjef for Søilen Teater, som han forlot ved årets slutt etter å ha blitt sjef ved Centralteatret. Perioden der, til 1936, bød på samarbeidsproblemer med styret og slit med teaterets økonomi. 1936 overtok han og Fridtjof Mjøen teateret som privat geskjeft, men året etter ble Sissener syk og led personlig økonomisk tap da teateret måtte stenge. 1934–35 iscenesatte han filmene Syndere i sommersol og Du har lovet mig en kone!

Med unntak av sesongen 1938–39 ved Den Nationale Scene var Sissener 1937–46 tilknyttet Chat Noir som skuespiller, viseforfatter, instruktør og etter hvert også kunstnerisk leder. Der finslipte han karikaturkunsten til revyens kortform, ikke sjelden i skarpt tegnede kvinneroller, bl. a. som Mona Lisa. Rett etter krigen var han en populær gjest på scener i København og spilte mot Osvald Helmuth i filmen Stjerneskud (1947). Med stjernestatus vendte han 1947 tilbake til Nationaltheatret og ble der resten av livet.

Sissener og Per Aabel var teaterets store trekkplastere og spilte ofte mot hverandre, ved siden av å turnere med Alfred Maurstad, under tittelen En aften med oss, i tre omganger 1950–52. Til Sisseners store Holberg-roller hørte Den politiske kandestøber, Jeppe, Den Stundesløse, Petronius i Den Vægelsindede, Per Degn i Erasmus Montanus, Corfitz i Barselstuen og Arv i Mascarade. 1959 fikk han sitt endelige gjennombrudd som instruktør med Holbergs lite spilte Don Ranudo de Colibrados. Andre viktige roller var Monsen i Ibsens De unges forbund, tittelrollen i W. S. Maughams Sheppey, Tobias Hikke i Shakespeares Helligtrekongersaften, borgermesteren i Revisoren av Gogol og hos Ibsen Foldal i John Gabriel Borkman og gamle Ekdal i Vildanden. Den siste av 127 roller ved Nationaltheatret var i Friedrich Dürrenmatts Meteor 1967.

Sissener var like populær og respektert som Per Aabel, men døde uten å ha fått markere seg i særlig grad via fjernsyn. Senere generasjoner kjenner ham kanskje som den karakteristisk knirkende radiostemmen bak gjennomgangsfigurer som Nufstad og Døren og fra radiosketsjen I reisebyrået (Til Snåpen, 1961). Aller sterkest står nok hans rabiate barnebølle Doffen fra 30 populære sketsjer, bestselgere på plate i flere omganger og samlet på dobbelt CD 2003.

Sissener hadde sommersted på Filtvet i Hurum, og i tradisjonen fra August Oddvar holdt han årlig ettertraktede middager for de av teaterets yngre mannlige krefter som syntes ham verdige. Han var en populær, rappkjeftet og vistnok ganske giftig skikkelse i hovedstadens selskapsliv og formann i Kunstnerforeningen fra 1951. Han var formann i Norsk Skuespillerforbund 1928–32 og fungerende formann 1941–45. Sissener mottok Kongens fortjenstmedalje i gull og ble 1960 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han var også ridder av Dannebrogordenen og den islandske Falkeorden.

    Bøker

  • Da freden brøt løs (sm.m. P. Lorck Eidem), 1945
  • Kom – se – og reis! Sissenerone for tilreisende utlendinger i hovedstaden, 1948
  • “Rundtomkring” i Norge. Med Per Aabel og Alfred Maurstad. En sissenerone fra sted til sted, 1953

    Filmer (regi)

  • Syndere i sommersol, 1934
  • Du har lovet mig en kone!, 1935

    Plateinnspillinger

  • 30 sketsjer som “Doffen” utg. på 78-plater 1950–53 og EP-plater 1962–63, samlet på 3 LP-plater 1969 og på Doffen (dobbel CD) 2003

    Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner

  • NRKs radio- og fjernsynsarkiv
  • Stud. 1915, 1942, 1965
  • N. C. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • P. Aabel: Den stundesløse Per Aabel, 1980
  • T. Valle: Norske diskografier nr. 17. Norsk Grammofonkompani, 1992
  • The International Movie Database på Internett: http://www.imdb.com