Erkebiskop. Foreldre: Faren var lagmannen og birkebeineren Gunnar Grjonbak (død 1232), moren er ukjent. Ugift.

Einar Smjorbak var erkebiskop i Nidaros 1255–63. Han hadde et anstrengt forhold til kong Håkon Håkonsson, men kom godt overens med kongens sønner, Håkon unge og Magnus Lagabøte.

Einar nevnes første gang 1240. I den kritiske situasjonen som oppstod som følge av hertug Skules opprør, gav han kong Håkon Håkonssons eldste ektefødte sønn, Håkon unge, kongsnavn på Øyratinget, i nærvær av erkebiskop Sigurd. 1248 var Einar antakelig i kong Håkons tjeneste, siden kongen brukte ham på en viktig sendeferd til Birger jarl i Sverige.

Da erkebiskop Sørle døde 1254, valgte domkapitlet samme år Einar, som nå var kannik i Nidaros, til Sørles etterfølger uten å rådspørre kong Håkon. Einar fikk melding om valget på en utenlandsferd i Paris, og reiste straks til paven, som oppholdt seg i Napoli, for å søke pallium og bekreftelse. Pave Alexander 4 vigslet ham i Napoli før 10. mars 1255. Han sendte med Einar de nødvendige følgeskriv til domkapitlet, stiftsstaden, stiftet, lydbiskopene og kongen. Under oppholdet i Napoli fikk Einar paven til å påskynde prosessen med å få erkebiskop Øystein Erlendsson kanonisert.

Etter hjemkomsten til Norge drog Einar direkte til Nidaros. Først da han kom dit, fikk han vite at kong Håkon ikke likte at han var blitt valgt og vigslet til erkebiskop uten at kongen var blitt rådspurt. Kongen likte neppe heller initiativet til å kanonisere erkebiskop Øystein. Einar oppsøkte kongen i Bergen og ble ifølge Hákonar saga “godt mottatt”.

Et nytt konfliktspørsmål dukket opp da Einar fremmet forslag om arvedeling mellom kong Håkons to ektefødte sønner, slik at Håkon unge skulle bli enekonge etter faren og den yngre Magnus (Lagabøte) hertug over en tredel av riket. Men sagaen lar kongen avslå med at Gud skulle skifte mellom hans ektefødte sønner. Det kan tyde på at kongen ennå ikke hadde frigjort seg helt fra de gamle forestillingene om samkongedømme. Noen avgjørelse ble likevel ikke truffet, og erkebiskopen og kongen skiltes i “største vennskap”. Håkon unges død 1257 løste problemet. Samme år ble Magnus kongehyllet. Erkebiskop Einar gav ham kongsnavn.

Erkebiskopens forhold til kong Magnus var, slik som tidligere til Håkon unge, preget av vennskap, mens hans forhold til den gamle Håkon var problematisk. En ny strid mellom dem oppstod 1260 på grunn av valg til ny biskop på Hamar. Erkebiskopen gikk inn for en Hamar-kannik som ikke var “kongens venn”. Kong Magnus forlikte sin far og erkebiskopen, og kong Håkon fikk en av sine egne geistlige valgt og vigslet til biskop.

I Bergen i 1261 viet erkebiskopen kong Magnus og Ingeborg, datter av den danske konge Erik Plovpenning, og tre dager senere kronet han Magnus og hans dronning. Dette var den første kroning av en dronning i Norge.

I bind 1 av Norsk litteraturhistorie (1924) har Frederik Paasche antatt at Einar Smjorbak skulle være forfatteren til Kongespeilet (Konungs skuggsjá). Denne antakelse hadde en viss tilslutning inntil Sverre Bagge på et ideologisk grunnlag avviste den som umulig. Kongespeilets teokratisk-hierarkiske samfunnsorden gjør verket til talerør for oppfatninger i miljøet omkring kongen.

  • Soga om Håkon Håkonsson, overs. av K. Audne, 1963
  • Håkon Håkonssons saga, overs. av F. Hødnebø, Norges kongesagaer, bd. 4, 1979
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bd. 1, 1856
  • NFH, del 4, bd. 1, 1858
  • L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, 1897
  • F. Paasche i NLH/Bull, bd. 1, 1924
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • C. Joys: Biskop og konge. Bispevalg i Norge 1000–1350, 1948
  • d.s.: “Tidsrommet 1253–1450”, i Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, del 1, bd. 1, 1955
  • S. Bagge: Den politiske ideologi i Kongespeilet, Bergen 1979
  • d.s.: The Political Thought of The King's Mirror, Odense 1987