Politiker og kringkastingssjef. Foreldre: Lærer Gudleik Førde (f. 1904) og sykepleier Dagny Hagen (1910–91). Gift 1) 1971 med informasjonsmedarbeider Brit Fougner Eriksen (22.1.1946–), datter av Alf Eriksen og Else Fougner, ekteskapet oppløst 1991; 2) 1995 med cand.oecon. Synnøve Nymo (25.9.1962–), datter av Olav Nymo (1921–78) og Karen Hansen (1928–).

Einar Førde var et av etterkrigstidens største politiske talenter, ansvarlig for ideologimoderniseringen av Arbeiderpartiet. Bare 45 år gammel avbrøt han sin politiske karriere for å bli sjef for NRK, som under hans 12-årige ledelse ble omlagt til å møte konkurransens og mediepluralismens epoke.

Førde tok examen artium ved Eidsvoll landsgymnas 1961. Han avtjente verneplikt ved Forsvarets russiskkurs og tok eksamener i statsvitenskap og sosiologi, senere også historie, ved Universitetet i Oslo. Tidlig i studietiden ble han en av AUFs toneangivende studentpolitikere, som formann i Det Norske Studentersamfund høsten 1966 og varamedlem i partiets sentralstyre fra 1965.

Som journalistvikar i Arbeiderbladet skrev Førde vinteren 1967–68 en artikkelserie om Det norske klassesamfunn (i bokform 1968) som vakte stor oppmerksomhet. Statsminister Trygve Bratteli siterte fra den. Førde ble nominert på sikker Oslo-plass til stortingsvalget 1969 som talerør for den NATO-kritiske ungdomsopposisjonen i partiet, som var i kraftig vekst under Vietnamkrigen og tidens generelle studentradikalisering. Han ble Stortingets yngste medlem og kom til å sitte i hele fem perioder (bare avbrutt av sin statsrådstid), først i finanskomiteen, så i utenrikskomiteen.

Juni 1970 stemte Førde i Stortinget mot regjeringens forslag om norske forhandlinger med EF, og februar 1971 var han medunderskriver av oppropet “DNA må velge mellom EEC og sosialisme”, som i praksis etablerte en venstreopposisjon mot partiets egen ledelse og regjering. Året etter trådte den frem som fraksjonsorganet AIK, Arbeiderbevegelsens informasjonskomité om EF, der Førde ble styremedlem. Han opptrådte i Stortinget direkte mot utenriksminister Frydenlund, men gikk etter nei-seieren i folkeavstemningen 1972 inn for å nedlegge AIK. Avstemningsresultatet sikret ham renominasjon før valget 1973.

I de to følgende perioder falt sinnene gradvis til ro etter EF-jordskjelvet. Førde tok aktivt del i partiets hektiske reformpolitikk i denne tiden, bl.a. bankdemokratiseringen 1974–76, der han var saksordfører. Av sentralstyret ble han 1978 satt til å lede arbeidet med partiets nye prinsipprogram sammen med bl.a. Gro Harlem Brundtland og Gudmund Hernes. Han ledet også det første offentlige utvalg for mediepolitikk som ble nedsatt samme år. Høsten 1979 ble han etter krav fra Reiulf Steen tatt inn i Odvar Nordlis regjering som kirke- og undervisningsminister, og fortsatte i denne posten etter at Brundtland overtok statsministerstillingen i februar 1981.

Det var derfor som statsråd at Førde kunne legge frem det nye prinsipprogrammet for landsmøtet i Arbeiderpartiet 1981. Det varslet retrett fra sosialismens dogmer og beredte overgangen til prinsippet om den kollektive fornuft: at fellesskapsløsninger må søkes bare på de områder der de er mer fordelaktige enn individuelle, private løsninger. Førde, som var en glimrende taler, presenterte programmet med slik oratorisk bravur at landsmøtet overraskende valgte ham til partiets nestleder, til tross for at Brundtland som nyvalgt leder gikk inn for Gunnar Berge. Et nytt og revidert prinsipprogram, nå med åpning for privatisering og utstrakt bruk av markedet som veien å gå for Arbeiderpartiet, ble lagt frem for landsmøtet og vedtatt 1987 til partiets 100-årsjubileum.

Under opposisjonsperioden 1981–86 ble Arbeiderpartiet splittet i spørsmålet om NATOs atomraketter. Førde hadde allerede 1979 markert seg som rakettmotstander, men svingte i de følgende årene over til forsvar for NATOs såkalte “dobbeltvedtak” i den kompromissversjon som partilederen fikk i stand. Nestlederens opposisjonsgemytt ble i denne perioden dempet av at han satt i utenrikskomiteen og samarbeidet tett med Knut Frydenlund. I samme retning virket at han ved arrestasjonen av hans nære venn Arne Treholt kom i en ytterst vanskelig situasjon når det gjaldt muligheten for egen sikkerhetspolitisk profilering. Førde hadde samarbeidet med Treholt i Hellas-komiteen og andre fora, og han pleiet – i likhet med Treholt – utstrakt kontakt med sovjetisk ambassadepersonell. Han synes imidlertid å ha fått overbevist partiledelsen om at vennskapet med Treholt var nettopp et vennskap og ikke noe annet.

Førde ble likevel ikke tatt med da Brundtland dannet sin annen regjering i mai 1986. I stedet ble han partiets parlamentariske leder. I denne stilling hentet han et alvorlig nederlag i den såkalte flyplass-saken, da han 1988 ikke klarte å sikre et tilstrekkelig flertall i egen gruppe for regjeringens forslag om å legge hovedflyplassen til Gardermoen. Brundtland mistenkte sin parlamentariske leder for å ha drevet et spill. Kort etter ble Førde enig med henne om at han ikke skulle renomineres til valget 1989, men i stedet søke stillingen som kringkastingssjef. Han forlot partiledelsen, fikk sin utnevnelse sommeren 1989 og tiltrådte i NRK 1. oktober samme år.

Førde selv betonte trangen til forandring som grunn til at han nå forlot politikken. Samtidshistorikere har siden påpekt at Førdes avgang kan ha skyldtes krav fra CIA og USA, som feilaktig anså ham som sovjetisk agent og forlangte at den norske regjering skulle holde ham unna sensitiv informasjon. I så fall kan den detroniserte nestformann betraktes som “norsk overvåkingshistories store offer på topplanet” (Bergh og Eriksen). Selv har Førde, bl.a. i sin forklaring for Lundkommisjonen, imøtegått denne antakelsen ved å vise til at Forsvarets etterretningsstab både instruerte ham i hvordan han skulle bruke sine øst-kontakter på en korrekt måte og garanterte hans integritet overfor partiledelsen. Selv om kravet fra USA ikke var årsaken til at Førde forlot politikken, kan presset like fullt ha spilt inn i beslutningen. Detaljene rundt dette er ikke kjent.

Som kringkastingsjef gjennomførte Førde raskere og mer omfattende endringer i NRK enn noen av sine forgjengere. En totalreform av hele fjernsynets avdelingsstruktur var forberedt under Bjartmar Gjerde, og ble nå satt i verk 1. januar 1990. Samme år fattet Stortinget vedtak om etablering av et kommersielt TV 2. Førde, som opprinnelig hadde ønsket å sikre reklameinntektene for NRK, måtte i stedet legge opp til full redaksjonell konkurranse med den nye kanalen, som kom på luften 1992. Popularisering og omlegging av NRK-programmene i kommersiell stilretning ble følgen. Samtidig ble radioprogrammenes struktur lagt om for å tette lytterlekkasjene til nærradioene og P4. Det differensierte trekanalsystem som ble introdusert 1993, innebar oppbrudd fra den tradisjonelle allmennkringkastingsstandarden.

Omleggingen fra monopol- til markedskringkasting ble riktignok ikke udelt vellykket. Verken radioens P2 eller ganske særlig NRK TO, den nye fjernsynskanalen som ble åpnet 1997, nådde de markedsandeler Førde hadde håpet. At omleggingene var nødvendige for å sikre NRK som ledende kringkastingsinstitusjon er likevel udiskutabelt, de har derfor også vunnet aksept innad. Nye kanalsplittinger fulgte utover i 1990-årene, med egne radiokanaler for klassisk musikk, nyheter og andre tjenester.

NRKs eksterne forhold kom også i støpeskjeen. Relasjonen til Televerket ble fullstendig endret ved utskillelse av NRKs sendenett og etableringen av det felleseide nettselskapet Norkring AS 1997. Mer energisk enn noen av sine forgjengere har Førde også søkt og oppnådd både budsjettmessig og operasjonell frihet for NRK, ved å ta skrittet fra stiftelse til aksjeselskap 1996, og ved lemping av lovverkets tidligere begrensning av kommersielle inntekter. At NRK er blitt en delvis selvstendig konkurransebedrift med adgang til å drive forretning, må i hovedsak tilskrives kringkastingssjefens kombinasjon av strategisk visjon og politisk kløkt.

I sin ungdom var Einar Førde en lovende friidrettsmann og løp bl.a. 1500 meter for landslaget. Innsatsen på dette folkekjære felt står i en viss kontrast til hans personlige stil i det muntlige, der Førdes burleske humor og karakteristisk giftige replikker frydet landets journalister, men også forskrekket mange meningsfeller, helt fra han trådte inn i politikken.

  • Det norske klassesamfunnet, 1968
  • Ungdom og samtid. Tre generasjonsportretter (sm.m. R. Hirsti og J. Sanness), 1970
  • Vi er alle sosialdemokrater. Åtte foredrag, 1981
  • NRK mellom marknad og monopol, Bergen 1990
  • Smeltedigelen Høyanger, 1990
  • NRKs klipparkiv
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • R. Steen: Maktkamp, 1989
  • J. Nyhamar: Nye utfordringer, bd. 6 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990
  • Pressens Årbog 1989, København 1990
  • Stort.forh. Dok.nr. 15 (1995–96) (Lund-kommisjonens rapport)
  • G. H. Brundtland: Mitt liv, 1997
  • d.s.: Dramatiske år, 1998
  • T. Bergh og K. E. Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, bd. 2, 1998
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998
  • J. O. Johansen: Kald krig og varme vennskap, 2000