Einar Henning Smebye er professor ved Norges musikkhøgskole siden 1996. Han er særlig kjent som tolker av samtidsmusikk.
Han studerte fra 10-årsalderen med Nicolai Edland Dirdal – en av Norges høyest aktede klaverpedagoger. Dirdal var aktiv som både organisator og redaktør og har undervist flere generasjoner av Norges fineste pianister. 1963–68 studerte Smebye med Hildegunn Reuter – en annen innflytelsesrik pedagog med egen musikkskole ved Ås i Akershus. Under hennes veiledning vant Smebye konkurransen Ungdommens pianomester 1966, og hun førte ham også til debutkonserten i Universitetets Aula 1968. Debutprogrammet bestod av musikk av Bach, Beethoven, Chopin og Debussy.
Etter debuten kom Smebye inn ved musikkademiet i Wien (Hochschule für Musik und Darstellende Kunst) der han studerte med en av nestorene blant verdens klaverpedagoger, Bruno Seidlhofer. Smebye kom også under påvirkningen til den karismatiske Erwin Ratz, som underviste i formanalyse. Ratz var sentral i Wiens musikkliv og en viktig bærer av europeisk musikkliv som elev av Arnold Schönberg. Ratz' undervisning levendegjorde musikken på en helt spesiell måte – der han både dramatiserte Beethovens klaversonater og demonstrerte de store sammenhengene i musikkhistorien. Smebye avla diplomeksamen ved musikkademiet i Wien 1972.
1974 drog Smebye videre med stipend til Paris, der han studerte med Germaine Mounier ved École Normale de Musique. Mounier studerte i sin tid hos Marguerite Long, som var en sentral skikkelse i kretsen rundt Debussy, Ravel og Fauré. Smebye tilegnet seg spesielt Mouniers kunnskaper innen stilforståelse og klangbruk og innstuderte bl.a. Maurice Ravels komplette klaververk i det første året.
Allerede før debuten i Aulaen uttalte Smebye i et intervju at han ville vie seg til den nye musikken, og samtidsmusikk har alltid vært en av hans spesialiteter. Han var pianist i Ny Musikks Ensemble fra 1977 – samme år han ble ansatt som lærer ved Østlandets Musikkonservatorium. Han har bestandig fremført musikk av eldre norske komponister så vel som den yngre generasjon og alltid med stor respekt for musikkens premisser. En fascinasjon for musikkhistoriens overgangsperioder kan forklare en forkjærlighet for eldre komponister som Bach, Beethoven og Schönberg. Pianisten forsøker ofte med programsammensetningen å vise sammenhenger mellom musikk fra ulike komponister og i ulike epoker.
Musikkformidlingsaspektet er viktig for Smebye, og han henvender seg ofte til publikum verbalt for å øke forståelsen for musikkens funksjoner og virkemidler. Samme drivkraft ligger til grunn for hans pedagogiske virksomhet, hvor analyse har en sentral plass i tillegg til stilforståelse og teknikk. Etter at Østlandets Musikkonservatorium 1996 ble overført til Norges musikkhøgskole, har Smebye hatt tittelen professor.
Einar Henning Smebye underviser også i kammermusikk, og han er en ettertraktet samspillpartner som har spilt sammen med flere av Norges fremste musikere. Han har arbeidet med sangere som Njål Sparboe, Anne Lise Berntsen og Solveig Kringlebotn og instrumentalister som Ole Edvard Antonsen, Aage Kvalbein og Terje Tønnesen. Mye av dette er dokumentert med fine CD-utgivelser, bl.a. av Ludvig Irgens-Jensens sanger med Kringlebotn og Griegs klaversonater med Tønnesen. Harald Sæveruds komplette klavermusikk er en kritikerrost CD-utgivelse fra de senere årene. Men selv om norske klassikere som Sæverud og Grieg kan forekomme på pianistens konserter – Smebye spilte Griegs a-mollkonsert under Festspillene i Bergen 1980 – er det mer sannsynlig å få høre Fartein Valen, med sin atonale musikk fra 1930-årene, og Finn Mortensens verk som de viktigste norske bidrag til musikkhistorien i 1960-årene, gjerne med sammenligninger til Schönberg og Stockhausen for å vise paralleller med sentraleuropeiske komponister.