Pianisten, fløytisten, komponisten, arrangøren og orkesterlederen Einar Iversen var en sentral skikkelse i norsk jazz. Han var en av landets fremste pianister fra 1950-årene og i mange år framover, en skolert og allsidig musiker som beveget seg ubesværet i en rekke sjangere, fra swingjazz, cooljazz og moderne bop til ragtime og teatermusikk.
Iversen vokste opp i Oslo, spilte i skoleband på Katedralskolen og var aktiv i jazzlivet fra slutten av 1940-årene. Etter et år som sjømann og deretter verneplikt i Tysklandsbrigaden ble han profesjonell musiker 1952 – kjent under tilnavnet Pastor'n, fordi hans far, med samme navn, var prest.
Han spilte bl.a. med Cecil Aagaard 1952 og 1953, platedebuterte med Rowland Greenberg 1953, spilte flere år på Amerikalinjens båter, med Anthony Ortega 1954, The Modern Quartet 1955 og Kenneth Fagerlunds orkester i Göteborg samme år. 1957–60 var han medlem av Åge Kjelstrups danseorkester, som var opphav til to av tidens beste jazzgrupper: Mikkel Flagstads kvartett og Einar Iversens trio. En rekke konserter og radioopptak dokumenterte hans status som landets fremste jazzpianist; han spilte bl.a. med Karin Krog og Lucky Thompson (1957) og lå stadig i teten ved datidens favorittavstemninger (1953–61). Allerede 1958 ble han tildelt Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse, Buddy-prisen.
Da Metropol Jazzcenter åpnet vinteren 1959/60, var han selvskreven som akkompagnatør på dette helukentlige jazzstedet. Han spilte bl.a. med Dexter Gordon, Coleman Hawkins og Johnny Griffin, var også kompmusiker ved Molde-festivalene 1962–64 og ledet grupper i eget navn. Sitt mer regelmessige utkomme hadde han fra tidlig i 1960-årene som etterspurt teatermusiker (kapellmester og repetitør), bl.a. ved Det Norske Teatret, Chat Noir, Oslo Nye Teater og igjen ved Det Norske Teatret 1974–84.
Samtidig fortsatte han selvsagt med spennende jazzengasjementer, spilte med Svend Asmussen og Stuff Smith i Sverige 1965, spilte inn to LPer 1967 med egen trio og kvartett, var med i Thorleif Østerengs radiostorband i slutten av 1960-årene, Ditlef Eckhoffs og Steen/Bergersens kvintetter i begynnelsen av 1970-årene, Appaloosa Mainstream Ensemble 1976–80 og Laila Dalseths kvintett 1980–82, foruten at han hadde en begivenhetsrik turné i Sverige med Povel Ramel 1978. Tidlig i 1970-årene hadde han også fattet interesse for ragtime-musikk, som han studerte inngående, og han gjorde en suksessrik innspilling av Scott Joplins berømte ragtimemelodi The Entertainer, kjent fra filmen Stikket (1974).
Sykdom gjorde ham mindre aktiv i deler av 1980-årene, men i 1990-årene viste han igjen at han er en av Norges fremste jazzpianister, bl.a. på sin egen glimrende CD fra 1991, Who Can I Turn To?. Vinteren 1992 ble Einar Iversen tilegnet et eget portrettprogram i NRK Fjernsynet. 1998 gav han ut en soloplate med elektrisk piano, og samme høst var han en sentral artist på Oslo Jazz Circle's 50-års jubileumskonsert og mottok klubbens ærespris. I forbindelse med jubileet gav Oslo Jazz Circle ut en CD med tidligere uutgitt materiale fra årene 1960–94, Portrait of a Norwegian Jazz Artist – Einar Iversen. Ved årtusenskiftet kom det enda flere CDer med Einar Iversens fremragende pianospill, og hans pensjonisttilværelse var intet hinder for nye, givende konserter på klubber og festivaler.