Faktaboks

Eiliv Arnesson Korte
Død
2. november 1332, Nidaros
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ukjent
Virke
Erkebiskop
Familie
Foreldre: Ukjente. Morbror til Arne Einarsson Vade (død 1349; se NBL1, bd. 1).

Eiliv Arnesson Korte var erkebiskop i Nidaros 1311–32. Han arbeidet målrettet og langsiktig for å løse kirkens indre styringsproblemer, og hevdet dens rettigheter overfor kongemakten med klokskap og forsiktighet.

Eiliv omtales første gang 1303 som kannik i Nidaros. Under den langvarige og bitre striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet var han en av kannikenes ledere og ble lyst i bann for dette.

Etter erkebiskop Jørunds død 1309 valgte domkapitlet enstemmig Eiliv til hans etterfølger. Han ble konfirmert av pave Clemens 5 i Avignon 1310 og vigslet av paven året etter. Samtidig med palliereisen deltok han i det store kirkemøtet i Vienne 1311–12.

Eiliv arbeidet godt sammen med sitt domkapittel i en tid preget av kirkelig ro. Han ledet sin kirkeprovins klokt og forsiktig, og holdt pågående kirkemenn tilbake når de ble for ivrige etter å hevde kirkens rettigheter. Forholdet til kongemakten ble aldri kritisk. I begynnelsen av 1310 opphevet Håkon 5, sikkert etter Eilivs ønske, den jarletittel som hans forgjenger Jørund hadde hatt. Etter Håkon 5s død 1319 garanterte erkebiskop Eiliv, biskop Håkon av Stavanger og 30 herrer ved ed Oslo-avtalen om kongefellesskap med Sverige. Da det norske riksrådet 1323 besluttet å ta all regjeringsmyndighet fra barnekongen Magnus' mor, hertuginne Ingebjørg, førte Eiliv forsetet ved valget av herr Erling Vidkunnsson til riksforstander (“rikets formann”).

Eiliv kunne opptre bestemt overfor kongens menn. Han kjente tradisjonen og idealene fra Jon Raudes tid, men på høyeste kirkelig hold innså man at en fortsatt strid med kongemakten iallfall foreløpig ikke ville føre til noe. Det var oppgaver innen kirken som presset sterkere på. Kirken var en etablert samfunnsmakt, fullt utbygd institusjonelt og organisatorisk. Men samarbeidet mellom de enkelte ledd fungerte ikke harmonisk, slik det hadde vist seg under striden mellom erkebiskop Jørund og hans domkapittel. Kunne kirken bli enhetlig og uten indre splid, ville den også stå sterkere i samfunnet og vis-à-vis kongemakten. Derfor var det først og fremst de indre problemer – å hevde kirkens religiøse, moralske og disiplinære bud – Eiliv og hans etterfølgere søkte å løse.

At det var en aktiv tid for kirken, ser en av de hyppige provinsialkonsilene (kirkemøter for den norske kirkeprovinsen), der erkebiskopen samlet sine lydbiskoper eller suffraganer til rådslagning. 7 slike møter ble holdt mellom 1311 og 1351, derav tre under erkebiskop Eiliv. Han holdt sitt første provinsialkonsil 1313, i anledning den seksårstiende av alle geistlige embetsinntekter som var blitt pålagt av kirkemøtet i Vienne, og som skulle gå til “krig mot de vantro”.

Viktigere var provinsialkonsilene han sammenkalte 1320 og 1327. De ble først og fremst organer for kirkeledelsen i dens arbeid innad i kirken. Her kunne erkebiskopen og biskopene gi lover og treffe vedtekter for hele kirkeprovinsen i form av såkalte provinsialstatutter. Det ble fattet vedtak om kirkens indre liv og om de geistliges levnet. Pavelige påbud og allmennkirkelige bestemmelser ble integrert i statuttene og i erkebiskopens og biskopenes navn formidlet til befolkningen i kirkeprovinsen.

1328 ble erkestolen rammet av en stor ulykke, idet domkirken, som da var noenlunde ferdigbygd, brant ned. I sine siste leveår var Eiliv opptatt med å skaffe midler til å gjenreise domkirken.

Kilder og litteratur

  • Saga Laurentius Hólabiskups, Biskupa sögur I, København 1858
  • Laurentíus saga biskups, Biskupa sögur III, Íslenzk fornrit XVII, Reykjavík 1998
  • NgL, bd. 3, 1849
  • RN, bd. 3 og 4, registrerer alle dokumenter som omtaler Eiliv Arnesson i DN og andre kildeutgaver
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bd. 2, 1858
  • NFH, bd 4:2, 1859, og Anden Hovedafdeling, bd. 1, 1862
  • L. Daae: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, 1897
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • G. A. Blom: Norge i union på 1300¯-tallet, del 1, Trondheim 1992
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995