Biskop. Foreldre: Handelsmann Eiler Bertelsen Kongel (1665–1750) og Laurentze Hansdatter Spydeberg (ca. 1688–1751). Gift 1) 12.1.1752 med Johanne Margrethe Smith (23.5.1730–24.6.1773), datter av kjøpmann, stadshauptmann Lauritz Andersen Smith (1680–1758) og Johanne Margrethe Leigh (1691–1766); 2) 7.10.1777 med Edvardine Magdalene Margrethe Christie (5.5.1755–13.7.1830), datter av sogneprest Edvard Christie (1701–57) og Magdalene Margrethe Koren (1722–1806). Datterdatters sønn av Kjeld Stub (1607–63); far til Edvard Hagerup (1781–1853); svoger til Werner Hosewinckel Christie (1746–1822); filleonkel (mors fetter) til Hans Hagerup Gyldenpalm (1717–81).

Eiler Hagerup d.y. var menighetsprest i 30 år før han ble biskop i Bergen og senere i Kristiansand. Han hadde ry som en dyktig predikant, og han utgav en del kirkehistoriske arbeider.

Eiler Eilersen tilbrakte sine første barneår på Steinvik i Kvernes på Nordmøre. Som 12-åring kom han i huset hos trondheimsbiskopen Eiler Hagerup d.e. (biskopens hustru var guttens kusine). Her viste han gode evner, og etter å ha lest med bl.a. biskopens sønn, Hans Hagerup (Gyldenpalm), ble han privat dimittert til universitetet 1736. Det nære forhold til bispefamilien gjorde at han fikk tillatelse til å anta Hagerup-navnet.

Hagerup tok teologisk embetseksamen 1738 og magistergraden 1740. Etter en kort periode som hører ved latinskolen i Bergen ble han 1743 utnevnt til sogneprest i Høyland på Jæren, fra 1753 dessuten prost i Jæren prosti. Etter 13 år på Jæren ble han 1756 sogneprest i Arendal, og der ble han i 17 år. Som menighetsprest fikk han gode skussmål fra sine geistlige overordnede, og endog den kritiske biskopen Ole Tidemand anbefalte ham til forfremmelse.

Hagerup opparbeidet seg tidlig et positivt omdømme som predikant. Lite ble trykt, men et stort antall utrykte prekener er bevart fra hans tid i Arendal. I tillegg var han en dyktig latinfilolog, noe som bl.a. kom til uttrykk ved at han etter kongelig ordre oversatte professor Knud Leems verk om samene til latin, slik at det kunne bli kjent blant et lærd europeisk publikum.

Hagerup ble kjent også for sine egne skrifter. Han vant akademisk ry gjennom tre kirkehistoriske undersøkelser fra 1750- og 1760-årene om trosopplæring og seremonier i oldkirken, mens en fremstilling av oldkirkens martyrer ble mer populær lesning og kom i flere opplag og oversettelser. 1760 ble han kreert til teologisk doktor på en avhandling om treenigheten, og 1774 fungerte han som ekstraordinær professor i teologi ved universitetet i København. 1774–75 var han medlem av en offentlig kommisjon som skulle foreslå reformer i det lærde skolevesen, og i denne tiden opptrådte han også som talsmann for ideen om et eget norsk universitet.

Våren 1773 ble Hagerup utnevnt til biskop i Ribe på Jylland, men allerede året etter ble han forflyttet til bispestolen i Bergen. I løpet av de drøye tre årene der var han med på å opprette et filologisk selskap. 1778 ble han forflyttet til Kristiansand, og dette bispeembetet beholdt han til sin død.

Som biskop var Hagerup kjent som en dyktig visitator. Han gjorde atskillig for å oppmuntre dyktige prester, samtidig som han grep konsekvent inn overfor prester som opptrådte klanderverdig i sine stillinger. Spesielt i Kristiansand stift, som var sterkt forsømt av hans forgjenger Ole Tidemand, hadde han i så måte store utfordringer. Sammen med stiftamtmann Frederik Adeler utarbeidet han en ordning for fattigvesenet i stiftet, en ordning som ble godkjent av kongen 1786. Hagerup hadde også del i opprettelsen av et tukt- og manufakturhus i Kristiansand 1789.

Hagerup var en av de sentrale konservative prester og kirkeledere i Norge på 1700-tallet. Han kan knapt kalles pietist, men var snarere en ortodoks embetsgeistlig, som i sine senere år uttrykte stor bekymring over den økende innflytelse fra opplysningspreget teologi og dens reformplaner. En kirkelig karriere som hans hadde ikke vært mulig uten bruk av gode kontakter i embetsverket og det sentrale kirkestyret, og helt plettfri var hans embetsførsel ikke. Blant annet var han involvert i en lang kompetansestrid med sin tidligere lærer Hans Hagerup (Gyldenpalm) mens denne var stiftamtmann i Kristiansand.

Men både samtid og ettertid ser ut til å enes om hans dyktighet; Hagerup var en mann av “Erudition, henrivende Veltalenhed og fin Levemaade”, oppsummerte hans elev og yndling Claus Pavels noen tiår etter hans død.

  • Bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926, s. 345–347

    Et utvalg

  • Historisk Berætning om de Unges Confirmation udi deres Daabes Naade, København 1757
  • Forsøg til en historisk Underretning om de saa kaldte Catechumenis eller Lærlinge og Catechismus-Børn udi Den første Christen Kirke, København 1759
  • Merkværdige Exempler paa de hellige Martyrers svare Lidelser og syerrige Troe og Taalmodighed ude de ti store Forfølgelser, København 1761 (og en rekke senere opplag; sv. utg. Stockholm 1766, fi. utg. Turku 1829)
  • overs. Canuti Leemii De Lapponibus Finmarchiæ, København 1767

    Etterlatte papirer

  • 362 prekenutkast fra årene 1757–66, i familiens eie
  • tre manuskripter fra hhv. 1762, 1763 og 1766 (MS 4° 189, 8° 279 og 4° 235), i Håndskriftsaml., NBO
  • en anonym preken tilskrevet Eiler Eilersen Hagerup i egenskap av biskop i Bergen (Det Kgl. Bibliotek, København, Gammel Kgl. Saml., 40 1530)
  • A. Faye: Christianssands Stifts Bispe- og Stiftshistorie, 1867
  • biografi i Lampe, 1895, s. 23–24
  • S. Elving: Familien Hagerup i Danmark og Norge, København 1902
  • biografi i Ehrencron-Müller, bd. 3, 1926
  • A. Fridrichsen: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • R. Bolling: Kyrkjeliv i Christianssands stift i attande hundreåret, 1947
  • H. Fæhn: Ritualspørsmålet i Norge 1785–1813, 1956
  • A. Aarflot: “Nytt materiale til belysning av pietismens forkynnelse” og “Noen hovedtanker i Eiler Hagerup d.y.'s forkynnelse”, i Tidsskrift for Teologi og Kirke 35, 1964, s. 153–164 og 214–232
  • O. Hagesæther: Norsk preken fra reformasjonen til omlag 1820, 1973

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Anders Bergius, u.å.; Kristiansand domkirke (kopi, utført av C. Dahl, i Bergen domkirke, kopi i p.e.)