Eiler Hagerup var biskop i Trondheim i 12 år og gjorde seg bemerket som en samvittighetsfull og nidkjær overhyrde og administrator.
Hagerup vokste opp i Kvernes på Nordmøre. Han ble dimittert fra latinskolen i Trondheim 1702, studerte deretter ved universitetet i København og tok teologisk embetseksamen 1704, bare 19 år gammel. Etter et par år som hører ved sin gamle skole vendte han 1708 tilbake til hjembygda og ble personellkapellan hos farens ettermann i sogneprestembetet.
I Kvernes kom Hagerup med i den bekjente sammenslutningen av pietistiske prester i Møre og Romsdal, “Syvstjernen”. 1714 sendte denne gruppen et bønneskrift til kongen, Klagemaal over Zions Saar, hvor de uttrykker sin smerte over sedenes forfall. En kommisjon ble nedsatt for å vurdere klagemålet, og Hagerup ble sendt til København for å tale prestenes sak i kommisjonen. Når han, den yngste i kollegiet, ble sendt, skyldtes det hans veltalenhet og representative egenskaper.
Disse egenskapene kom ham til gode, særlig ved hoffet. 1715 ble han, uten å ha søkt, utnevnt til sogneprest i det betydelige kallet Kalundborg på Sjælland; de 21 søkerne ble suverent satt til side. Et takkebrev til kongen viser at Hagerup ikke hadde vært ute etter en slik gunst, og det førte ham opp i en samvittighetskonflikt: Han spør om det er forsvarlig av ham “at kvittere Kjærlighedens Samfund med bekjendte Guds Børn, allene for rigere Indkomsters Skyld?”; for ham ville det være “den aller største Lykke og Glæde at tjene det fattige Norges Indbyggere”, men han bøyer seg for kongens vilje. Flere av Hagerups biografer, som ikke har kjent dette brevet, har hevdet at han, beruset av karriere og hoffgunst, sviktet sin ungdoms idealer. Dette brevet tyder ikke på det.
På ett punkt kom han i konflikt med sine fordums venner. Hagerup stilte seg skeptisk til Thomas von Westens måte å drive misjon blant samene på. Misjonens mål måtte være å lære samene norsk og søke å integrere dem i menighetene. Misjonskollegiet hadde også etter hvert kommet til det synet, og da von Westen døde 1727, ble Hagerup utnevnt til leder for Finnemisjonen, med lønn fra domkapitlets lektorat. Hagerup vegret seg mot å tre inn i stillingen og stilte som betingelse å få forhåndsløfte på stiftsprostembetet når det ble ledig. Kollegiet gikk med på det.
Stiftsprost Giert Bonsach døde tre måneder etter at Hagerup kom til Trondheim 1728, og den nye lektor og stiftsprost fikk nok av oppgaver å ta fatt på. Flere prestestillinger i byen stod ubesatt, og latinskolen var i forfall. Hagerups sterkeste egenskap var hans administrative evner, og han ryddet opp i det meste på forbausende kort tid. En inspeksjonsreise i misjonsdistriktet, som kollegiet hadde pålagt ham, måtte utstå til 1729. Hans rapport etter reisen konsentrerte seg om kirkebygningenes tilstand i Nord-Norge. De var i en så elendig forfatning at noe radikalt måtte gjøres. Misjonskollegiet søkte å unngå de store utgiftene og foreslo å legge kirkene nordpå ut til salgs. Hagerup og stiftamtmann Jacob Benzon forsøkte seg med to auksjoner, men interessen var så laber at budene ikke kunne antas. Problemet måtte løses på annen måte, men før det kunne skje, var Hagerup blitt biskop.
Biskop Peder Krog døde i mai 1731, og allerede 22. juni ble Eiler Hagerup utnevnt til hans etterfølger. Igjen stilte han sine betingelser: Skulle lektoratet tas fra ham, og han skulle lønnes som hittil med inntektene fra de to kapittelsgjeldene Trondenes og Lødingen, så han seg ikke i stand til å overta embetet; med hustru og 11 barn ville han “plat krepere”. Kollegiet bøyde av. Etter en del om og men fikk Hagerup beholde lektorembetet, og Finnemisjonen kom dermed inn under biskopen.
I et hyrdebrev til presteskapet stilte han strenge krav: Katekisasjonen skal intensiveres, og de unge bør lære å lese i bok. Skriftemålet skal tas alvorlig, og presten skal etter loven besøke alle hjem i sitt sogn hvert år. Regnskap over de fattiges midler skal forevises ved visitas, og hver prest pålegges å anskaffe seg kopibøker for inn- og utgående brev. Hagerup krevde orden og disiplin, og et mønstergyldig bispearkiv vitner om at han også stilte strenge krav til seg selv.
De forfalne kirkene i Nord-Norge var den første oppgaven han måtte ta fatt på. Under vigslingen i København oppnådde han et tilskudd fra kongens kasse på 2000 riksdaler. Arbeid ble satt i gang, og 1734 var 28 kirker reparert eller nyreist.
Sommeren 1733 opplevde Trondheim en historisk begivenhet. Kong Christian 6, dronning Sophie Magdalene og dronningmoren besøkte byen med stort følge. Det kongelige herskap uttrykte stor tilfredshet med stiftsdireksjonens virksomhet. Et “tukt- og verkshus” stod nyreist på Kalvskinnet, og et waisenhus var opprettet for foreldreløse barn. Trondheim kunne tjene som mønster for andre byer når det gjaldt omsorgen for de fattige, skal kongen ha uttalt. En ildfull preken av Hagerup, som advarte mot falske profeter, falt derimot ikke i god jord. Noen i kongens følge mente han siktet til visse kretser i kirken, og prekenen fikk et etterspill i en bitter korrespondanse mellom Hagerup og biskop Peder Hersleb.
1734 fikk endelig Hagerup skikk på latinskolen. Den nye rektor, Benjamin Dass, omskapte den på kort tid til den beste i landet. Men både Dass og biskopen var sta og egenrådige personligheter. Det kom til sterke rivninger mellom dem, fordi biskopen la seg opp i skolens styring. Riktig ille ble det da Hagerup fikk utnevnt sin 18-årige sønn Christian Frederik til konrektor.
De bevarte visitasjonsprotokoller belyser mer enn noe annet den overmåte samvittighetsfulle embetsmann. I løpet av de 12 år han var biskop, gjennomførte han 15 større visitaser, og han var en streng visitator: Overfor skrøpelige prester grep han inn med formaninger og trusler, og i særlig graverende tilfeller suspenderte han dem på stedet. Tiltak som ble avtalt og mangler som ble påvist, ble fulgt opp gjennom korrespondanse, og Hagerups kopibøker vitner om hans imponerende pastorale rådgivning. Visitasene ble gjennomført med hensynsløs selvdisiplin: Da han 1740 stod på farten til Innherred, kom meldingen om at to av hans sønner var omkommet på vei til Helsingør skole. Hagerup gjennomførte visitasen, men brøt sammen da han kom til Stod.
1742 inntraff det verste nødsår i manns minne. Kornet hadde frosset over hele stiftet høsten før. Dette hindret ikke biskopen i å legge ut på en planlagt visitas i Nord-Norge. Hans skildring av hunger og massedød er rystende. I Dverberg var 40 døde, og her måtte han gjøre vendereis.
Hagerup krevde uniformitet i kirkelige lærespørsmål. Med full rett er det blitt hevdet at hans bispetid betydde tilbakegang for misjonen blant samene. Han hadde heller ikke sans for sekteriske bevegelser. Da en herrnhutisk gruppe under ledelse av Anne Margrethe Ingebrigtsdatter var i ferd med å etablere seg i Sanden i Trondheim, grep biskopen inn. En meget kritisk innberetning bidrog visstnok til innføringen av den beryktede Konventikkelplakaten 1741. Den kvalte bevegelsen i Trondheim for lang tid.
Da Hagerup kom tilbake fra den deprimerende visitasen nordpå 1742, ventet det ham en “invitasjon” til å motta doktorgraden i teologi. Invitasjonen var nok mer et uttrykk for anerkjennelse for praktisk innsats i kirken enn for lærdom. Han ble fritatt for å reise til København og ble kreert til doktor in absentia. Et halvt år etter døde Eiler Hagerup. Han fikk sitt hvilested i biskop Schletters gravkrypt under Domkirkens nordre oktogonkapell.
Ludvig Daae hevdet i sin Hagerup-biografi: “Alle merker tyder paa at han var af dem, hvis Varme, Iver og Virkelyst aftog i samme forhold som hans jordiske Anseelse tiltog.” Dette bisarre vrengebilde har gått igjen i en rekke senere vurderinger. Hagerup kunne la seg “regjere av sine Passioner” og hadde autoritære tendenser. Men han etterlot seg et embete preget av orden. Stiftet hadde knapt tidligere hatt en organisator av hans kaliber. Så langt fra å avta, ble hans store virkelyst heller årsak til en for tidlig død.