Egill Reimers var en av de mest fremtredende bergensarkitektene i første halvdel av 1900-tallet. Hans oppdragsportefølje spenner fra industriarkitektur og arbeiderboliger over villaer, hytter og aldershjem til museums-, universitets- og andre offentlige representasjonsbygg.
Reimers hadde, som flere andre samtidige arkitekter, studiebakgrunn fra både Norge og Tyskland. Etter eksamen ved Bergen tekniske skole 1898 reiste han til Technische Hochschule i München og tok eksamen der 1902. Han arbeidet deretter i to år som assistent på Stadskonduktørens kontor i Bergen til han opprettet egen praksis 1904.
Reimers var en foregangsmann innen bygningsvernet på Vestlandet. Han var bl.a. ansvarlig for restaureringen av tårnet på Selje klosterkirke og deltok i istandsettingen av Lyseklosters ruiner samt restaureringen av St. Jørgens hospitalskirke i Bergen. Han tok også initiativet til en systematisk oppmåling av den eldre og tradisjonelle arkitekturen i Bergen og omegn, en registrering som resulterte i bokserien Eldre Bergens-arkitektur. Men det var ikke bare den hjemlige arkitekturen som fanget hans blikk; han hadde også flere studiereiser til Sveits, Italia og en rekke andre europeiske land samt USA.
I motsetning til en del av hans østlandske arkitektkolleger fortsatte Reimers som stileklektiker. Flere av hans villaer kan regnes blant de mest representative for denne perioden på Vestlandet, med utsøkt farge- og materialbruk og stor vekt på de håndverksmessige kvalitetene. Kroepelienvillaen er utført i en kontinental jugend-nybarokk, Storetveit gård peker mot forbilder fra engelsk herregårdsarkitektur, mens villaen for professor Shetelig i Kalvedalsveien er laget i en stram “arts and crafts”-inspirert stil og fast modellert inn i et sterkt skrånende terreng. Reimers' egen bolig på Minde ble formgitt som fjellhytte med torvtak og tjæret liggende panel.
Flere av Reimers' større byggeoppdrag ble vunnet i konkurranser, som f.eks. Turnhallen, et av de første oppdragene som for alvor gjorde ham bemerket. Han tegnet også Statsarkivet, med forbilder fra den bergenske 1600- og 1700-tallsarkitekturen; bygningen ble belønnet med Houens fonds diplom for god arkitektur. Senere fikk han i oppdrag å tegne Historisk museum ved Fastings Minde og Geofysisk institutt på Florida, en del av den arkitektoniske utforming og regulering av det nye universitetet i Bergen. Monumentalbygningene fikk gjerne karakter ut fra bygningens funksjon og tomtearealets potensiale. Historisk museum følger terrenget med en lang sammenkoblet bygningskropp på toppen av en høy skrent som en middelalderinspirert borg. Geofysisk institutt fikk en nyklassisistisk og klar symmetrisk og rasjonell utforming. Reguleringsplaner og utkast viser et samlet anlegg i streng 1920-tallsklassisisme. Sidefløyene ble oppført 1951 etter hans tegninger.
Bergen Tinghus ble Reimers' hovedverk. Med prosjektet Respekt for loven vant han 1. premie i konkurransen 1928. Justisbygningen på Tårnplass fyller et helt kvartal og har fasader med florentinske forbilder, som til dels også merkes i den indre struktur med en stor åpen sentralhall. Detaljeringen i hovedfasaden og sentralhallen preges av nygotiske middelalderforbilder, mens det i de øvrige interiørene skimtes flere stiluttrykk, som f.eks. klassisisme og mer moderne formspråk som art deco og funksjonalisme. Reimers behersket en helhetlig holdning til arkitekturen og tegnet interiører og møblering ned til minste detalj i Tinghuset. Formspråkene var hierarkisk og symbolsk tilpasset rettssalenes funksjon: Lagmannsrettssalen fikk den mest ærverdige utformingen, mens byrettssalene ble enklere. Tinghuset avspeiler det han stod for som arkitekt: tradisjon, tyngde, verdighet og soliditet.
Reimers' private klienter kom i hovedsak fra byens øvre borgerskap. Ved siden av de store offentlige oppdragene var det nok gjennom villaarkitekturen han gjorde seg mest bemerket. Reimers verdsatte det solide håndverk og satte krav til høy materialkvalitet: “Billig når det forlanges, men flotthet skal man forstå seg på.” Hans kontinentale studiebakgrunn reflekteres i arkitekturen. Formspråket skulle heller ikke være for avantgarde, og det ble gjerne holdt forsvarlig innenfor tidens rådende og skiftende nordeuropeiske stilretninger som moderat jugend, nybarokk, bergensempire og nyklassisisme. Men han dristet seg også ut i det helt nyskapende, som da han 1930 var ansvarlig for Bergens første funksjonalistiske bygg, garasjeanlegget i Håkonsgaten 47a. 1935 bistod han Vestlandske Kunstindustrimuseum (VKM) i oppbyggingen av museets nye utstilling av kinesisk kunst (Munthe-samlingen). Innredningen var et gjennomført funksjonalistisk arbeid, som ble regnet som et mesterstykke innen datidens utstillingsdesign.
Reimers innehadde en rekke faglige verv, f.eks. som styremedlem i Fortidsminneforeningens bergensavdeling fra 1913, i VKM fra 1914 (formann fra 1931) og medlem av Trondheim domkirkes tilsynskomité fra 1924. Han var også styremedlem i Norske Arkitekters Landsforbund 1920–28 og medstifter av Bergens arkitektforening (BAF) 1908 (formann 1912–14, 1920–24 og 1932–34) og æresmedlem post mortem 1958.
Egill Reimers var ikke bare arkitekt, han var også en aktiv friluftsmann som trivdes særlig godt i selskap med fiskestang, hund og gevær.