Jazzmusiker. Foreldre: Frisør Asbjørn Johansen (1905–92) og Ingrid Emanuelsen (1903–92). Gift i Stockholm 1958 med språklærer Ellen Gauffin Bøbak (30.9.1932–), datter av fotograf Christian Bøbak (1891–1955) og Magdalene Gauffin Stoltenberg (1896–1992).

Trommeslageren, arrangøren, komponisten og orkesterlederen Egil “Bop” Johansen var en av Skandinavias fremste jazzmusikere fra 1950-årene og helt frem til sin død. Han var en av de mest etterspurte trommeslagere, kjent for sitt energiske driv, sin musikalske oversikt, lyttende evne og humørspredende holdning.

Johansen ble profesjonell musiker allerede da han var 16 år gammel. Han var oppslukt av tidens nye jazzretninger fra USA, Charlie Parkers og Dizzy Gillespies bebop, og fikk derav tilnavnet Bop. Han ble kjent i jazzmiljøet som medlem av Egil Monn-Iversens orkester 1951–53 og var samtidig med å utforske nye stilarter i et såkalt “eksperimentband” ledet av trompeteren Kjell Johansen. Men en yrkesmusiker måtte den gang spille i alle konstellasjoner, og han ble også et yndet medlem av swingbandet til Rowland Greenberg fra 1952. Året etter spilte han på Amerikalinjens båter; dette var en vanlig metode blant jazzmusikere for å komme seg til jazzens metropol, New York.

Allerede som tenåring ble Egil Bop Johansen ansett som en av landets beste trommeslagere. Han fant snart det norske miljøet for lite utfordrende og reiste over til Stockholm i januar 1954 for engasjement i Simon Brehms orkester. Han vakte raskt oppsikt i den svenske hovedstaden og platedebuterte etter en måned med Cavalcade All Stars, som for det meste bestod av musikere i kretsen rundt altsaksofonisten Arne Domnérus. Allerede i mai 1954 ble den unge nordmannen engasjert av Domnérus, og med ham ble det et mer enn 30 års nært samarbeid, kun avbrutt av et halvår med Gardemusikken i Norge (1955).

Etter kort tid hadde Johansen en posisjon som en av de fremste trommeslagerne også i Sverige. Han ble tatt inn i Harry Arnolds stjernespekkede radioorkester 1957, spilte med de fleste svenske toppmusikere og en lang rekke internasjonale navn og deltok på utallige plater, radio- og fjernsynsproduksjoner. Ved siden av Domnérus' band spilte han også fast med Sveriges Radiojazzgruppe i 1960- og 1970-årene, med swingklarinettisten Ove Lind rundt 1970, og han var et selvskrevent medlem av studioband til toneangivende musikere i Domnérus' stall, som Bengt-Arne Wallin, Georg Riedel, Jan Johansson og Bengt Hallberg.

Fra tidlig i 1970-årene begynte Johansen å undervise jevnlig i slagverk, gruppeimprovisasjon – og tennis! Han ville prøve ut egne musikalske ideer og dannet 1974 bandet Jazz Incorporated, som de tre første årene var et fusion-band og deretter opererte under mottoet “Bebop is Beautiful”. Bandets to ekspressive plater oppnådde begge utmerkelsen Gyllene skivan, årets beste svenske jazzplate, henholdsvis 1980 og 1982. Før dette var Johansen blitt inspirert av kabeltrekkere i arbeid på Briskeby i Oslo og spilte inn en LP med norske og svenske musikere, en jazzmessig behandling av arbeidssanger under tittelen Samse tak (1976). Nå begynte han å jobbe oftere i sitt gamle hjemland, og i 1980-årene var Norge hans hovedarena. Han var bl.a. medlem av Thorgeir Stubøs kvintett 1983–85, Magni Wentzels grupper fra 1984, og fra samme år spilte han i forskjellige kombinasjoner med Egil Kapstad og medvirket på en rekke innspillinger for platemerket Gemini. Senere spilte han med Harald Gundhus 1984–87, Eivin Sannes' trio 1985–86 og – ikke minst – messingkvintetten Brazz Brothers, som han samarbeidet tett med fra 1985 til sin død. Dette bandet fikk Kassettavgiftsfondets store lanseringsstipend 1992 og har reist verden rundt med improvisasjonsseminarer og spesielle musikalske opplegg rettet mot barn og ungdom.

Johansens svenske statsborgerskap hindret ham lenge i å motta norsk jazzlivs høyeste utmerkelse, Buddy-prisen. I stedet fikk han Oslo Jazzhus' ærespris 1989 – før Norsk Jazzforbund gjorde et unntak fra reglene og gav denne glimrende, lydhøre, dynamiske og fleksible slagverker og perkusjonist Buddy-statuetten 1993.

Egil “Bop” Johansen var aktiv med sitt eminente trommespill helt til det siste, men hadde slitt i flere år med hjerteproblemer. Han falt om under en spillejobb i Nyköping i Sverige i begynnelsen av desember 1998 og døde på sykehus to dager senere.

    Egne plateinnspillinger

  • Egil Johansen: Blues for Nalen, 1957
  • Samse tak, 1976
  • Jazz Incorporated: Live at Fasching, 1980
  • Jazz Incorporated: Walkin' On, 1981
  • Egil Johansen: Obsession!, 1991

    Andre plateinnspillinger i Norge (et utvalg)

  • Jens Bjørneboe: Våpenløs, 1976
  • Laila Dalseth: Glad There Is You, 1978
  • Cornelis Vreeswijk/Jazz Incorporated, 1979
  • Thorgeir Stubø: Live at Jazz Alive, 1983
  • Bjarne Nerem: This Is Always, 1984
  • Egil Kapstad: Epilog. Bill Evans in Memoriam, 1984, Cherokee, 1988, Remembrance, 1993
  • Per Husby: Dedications, 1985
  • Harald Heide Steen: Sylfest Strutle – Live at Gildevangen, 1985
  • Totti Bergh: I Hear a Rhapsody, 1985
  • Magni Wentzel: All or Nothing at All, 1985, My Wonderful One, 1987
  • Brazz Brothers: Brazzy Landscape, 1986, Live at Oslo Jazzhus, 1989, Norwegian Air, 1992, Afrobrazz, 1993, All Included, 1993, Brazzy Voices, 1994, Towards the Sea, 1997
  • Knut Riisnæs/Red Holloway: Confessin' the Blues, 1989, The Gemini Twins, 1992
  • Staffan William-Olsson: Three Shades of Blue, 1995
  • for øvrig et utall innspillinger i Sverige med bl.a. Simon Brehm, Arne Domnérus, Georg Riedel, Lars Gullin, Herbie Mann, Harry Arnolds orkester, Alice Babs, Stan Getz, Bengt-Arne Wallin, Monica Zetterlund, Putte Wickman, Jan Johansson, Quincy Jones, Benny Golson, Jack McDuff, Jimmy Witherspoon, Radiojazzgruppen, Bengt Hallberg, Svend Asmussen, Jan Allan, Ove Lind, George Russell, Rolf Ericson, Rune Gustafsson, Thad Jones, Lee Konitz og Svante Thuresson
  • B. Stendahl og J. Bergh: Cool kløver & dixie, 1997
  • J. Bergh: Norwegian Jazz Discography, 1999
  • materiale i Norsk Jazzarkiv