Egil Olsen

• Antall landskamper som spiller: 16
• Antall mål: 0
• Statistikk som landslagstrener i to perioder: 137 kamper, derav 71 seirer, 34 uavgjorte og 32 tap
• Klubber som spiller: Østsiden (1958–1963), Vålerenga, (1964 og 1966–1967), Sarpsborg (1965 og 1968–1971), Frigg (1972–1974) og Hasle/Løren (1975)
• Klubber og landslag som trener: Frigg (1972–1974), Hasle/Løren (1975), Østsiden (1976), Fossum (1977), Norge U 21 (1979–1985), Lyn (1985–1988), Aalesund (1989), Norges OL-landslag (1990), Norges A-landslag (1990–1998), Vålerenga (1998–1999), Wimbledon (1999–2000), Norge G 19 (2002–2003), Fredrikstad (2004–2005), Irak (2007–2008), FK Zebra (TV-serielag, 2008), Norges A-landslag (2009–2013) og Lyn (2014)

Egil Olsen er født og oppvokst i klassisk arbeidermiljø på Østsiden i Fredrikstad, noe han alltid har fremhevet og vært stolt av. En stund var han politisk aktiv i AKP (m-l)-bevegelsen. Han tok examen artium, studerte tysk og fransk og tok embetseksamen i idrett ved Norges Idrettshøgskole, der han ble førsteamanuensis i 1982.

Som aktiv fotballspiller representerte han Østsiden, Vålerenga, Sarpsborg og Frigg og spilte til sammen 16 A-landskamper. Han var kjent som en meget hurtig og fremfor alt dribledyktig ving, noe som var årsak til oppnavnet «Drillo», som senere har hengt ved ham som et kjært kallenavn han også selv er meget komfortabel med.

Drillo forsket på fotball allerede i 1970-årene, ved hjelp av meget enkle virkemidler. Fjernsynsinnslag fra fotballkamper var en meget viktig del av underlagsmaterialet for hans stipendiatoppgave Scoringer i fotball fra 1974. Teoriene ble prøvd ut i praksis som trener, for det meste på klubber i lavere divisjoner, men i 1979 ble han trener for ungdomslandslaget, en jobb han hadde til 1986. Resultatene var gode, bedre enn før, men ikke oppsiktsvekkende gode – i forhold til det som senere skulle komme.

Som trener ble han oppfattet som kalkulerende og litt forsiktig, i skarp motsetning til hva han hadde vært som spiller. Han var også medlem av trenerkomiteen i Norges Fotballforbund, sammen med blant andre Tor Røste Fossen, Nils Arne Eggen, Kjell Schou Andreassen og Andreas Morisbak. De var alle sterkt preget av briten George Curtis, som hadde innført soneforsvaret i Norge og vært trener for Rosenborg og landslaget.

Disse unge, intellektuelt orienterte menn gjorde fotball til et fag, som de nærmet seg på akademisk vis. Fotballspillet ble analysert, og fotballtreningen ble satt i system. Nå ble grunnlaget for den store fremgangen i norsk fotball lagt. Egil Olsen var den i gruppen som var nøkternt kalkulerende og mest opptatt av forsvarsspillet, og han hadde ord på seg for å være en litt kjedelig, rigorøs trener, som var ensidig opptatt av resultatene – ikke av underholdningen.

Det var derfor ikke bare glede da han ble ansatt som trener for A-landslaget høsten 1990. Men etter tre prøvekamper, med resultatene 6–1 mot Kamerun, 3–1 mot Tunisia og 3–0 mot Kypros, ble det vanskelig å unngå ham.

Som landslagstrener tok Drillo spillere, sportsjournalister og opinion med storm. Han lærte opp nasjonen i moderne fotball han foredro om behovet for gjennombruddshissig fotball, om hvor viktig det var å utnytte break-down-situasjonene, og alle som fulgte med i norsk fotball, begynte å interesse seg for presshøyden i forsvarsspillet.

Drillo baserte sin fotballfilosofi på soneforsvar, på det å bryte motstanderens angrep, på lange oppspill når motstanderen var etablert i forsvar, og på effektiv utnyttelse av dødballer. Laget ble komponert med tanke på at han skulle ha gode hodespillere, duellspillere og pasningsleggere, spillere som var velegnet for bruk både på dødballer og i langpasningsangrepene.

Landslaget spilte 88 kamper med Drillo som trener. Det ble 46 seirer, 26 uavgjorte og 16 tap og en målforskjell på 168–63. Ingen norsk landslagstrener hadde noen gang vært i nærheten av sånne resultater. På hjemmebane ble det bare tre tap på 36 kamper. I Drillos trenerperiode ble Norge hjemme på Ullevaal stadion regnet som en av de vanskeligste motstanderne i Europa. Blant de mest minnerike kampene var seirene på hjemmebane over Nederland (2–1) og England (2–0) i kvalifiseringen foran VM 1994 og VM-seieren over Mexico i USA-VM i 1994 (1–0).

Aller mest kjent er imidlertid seieren over Brasil (2–1) i VM i Frankrike 1998. Kampen gikk foran 60 000 tilskuere på Stade Velodrome i Marseille, og Norge måtte vinne for å ta seg videre fra gruppespillet. Brasil tok ledelsen 1–0, men Norge snudde kampen i de ti siste minuttene og vant 2–1 etter at Kjetil Rekdal scoret på straffespark. Egil Olsen fikk mye ros etter kampen for å ha satt inn Jostein Flo på slutten – en høyreist og hodesterk spiller som skapte frustrasjon i det brasilianske laget og bidro til å snu kampen.

Norge gikk videre til åttedelsfinalen, der det ble tap for Italia. Drillo ga seg som landslagssjef etter VM.

Etter at Egil Olsen gikk av som landslagssjef, ble hans måte å spille fotball på gjerne omtalt som «Drillo-fotball». Uttrykket ble kjent over store deler av kloden, ikke minst da han ble trener i den engelske klubben Wimbledon, der han fikk sparken allerede i sin første sesong, da laget hadde ramlet under nedrykningsstreken i Premier League.

I januar 2009 ble han på ny norsk landslagstrener og ledet landslaget i EM-kvalifiseringen til EM i 2012, der Norge endte på tredjeplass i sin gruppe etter Danmark og Portugal og ikke ble kvalifisert.

I hans andre periode som landslagstrener (februar 2009 til september 2013) spilte landslaget 49 kamper, hvorav 25 endte med seier, åtte uavgjort og 16 tap.

Drillo ble en svært viktig premissleveradør for idretts- og fotballdebatten i Norge. Han gav ut flere bøker, blant annet Landslaget – det norske fotballandslagets historie og Eventyret Drillos. Fra før hadde han selv skrevet Fotball – mer enn et spill, som fikk en viss oppmerksomhet da den kom ut, men den ble aldri på langt nær så viktig som hans senere lærebøker i effektiv fotball. I Effektiv fotball, som han skrev sammen med senere landslagstrener Nils Johan Semb og landslagets analysesjef Øivind Larsen 1994, argumenterte forfatterne for sitt fotballsyn og hentet støtte i internasjonal forskning fra blant annet Storbritannia og Canada.

Uttrykket «Drillo-fotball» blir brukt om både gode og dårlige kamper, alt etter hva en ønsker å fremheve. Men det er vel flere som bruker det som et skjellsord enn som et positivt ladet uttrykk. Drillo-epoken i norsk landslagsfotball derimot, er det bare én mening om. Den var et eventyr for et inntil da hardt prøvet fotballfolk.

I 2018 ble han tildelt idrettsgallaens hederspris.

• Fotball – mer enn et spill, 1985
• Effektiv fotball (med N. J. Semb og Ø. Larsen), 1994
• Landslaget. Det norske fotballandslagets historie, 1997

• landslagstrenere for Norge – herrefotball
• fotball
• norsk fotball

• Otto Ulseth: Norsk biografisk leksikon 2
• Hauge, Odd Harald (1997). Drillo. Gyldendal.
• Jan Holm og E. Olsen: Eventyret Drillos, 1998
• Otto Ulseth: Med Drillo i Premier League, 2000
• Alfred Fidjestøl og Egil Olsen: Mine kamper, 2020