Som dikter og samfunnsengasjert menneske er Edvard Hoem blitt sammenlignet med Bjørnstjerne Bjørnson. Siden debuten 1969 har han et stort og mangslungent forfatterskap bak seg, preget både av eksistensielle temaer og politiske problemstillinger. Forfatterskapet vitner om eksperimentvilje og ønske om å utprøve ulike sjangere og skrivemåter. Sitt beste har han ytet som dramatiker og romanforfatter, og i alle sjangere har han uttrykt seg på et sobert og nyansert moderne nynorsk.
Hoem vokste opp som odelsgutt på et lite småbruk. Ved siden av å drive gården reiste faren omkring som emissær i Indremisjonen. Den kristne oppdragelsen har preget Hoems liv og virke dypt, og religiøse motiver opptar stor plass i hans forfatterskap. Etter examen artium ved Molde gymnas 1968 studerte han filosofi og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ved siden av studiene var han “reiseskrivar” i Noregs Mållag 1970–71 og konsulent ved Norsk Forfattersentrum 1971–72. 1972 avbrøt han studiene og ble forfatter og dramatiker på heltid. I begynnelsen av 1970-årene knyttet han seg til ml-bevegelsen og utgav bøker med partipolitisk tendens, men flere av dem ble kritisk mottatt av hans partifeller, og han var en av de første AKP-forfatterne som tok et oppgjør med den ideologiserende 70-tallslitteraturen.
Hoem debuterte 1969 med samlingen Som grønne musikantar, som rommer natur- og hjemstavnslyrikk med romantiserende preg. Landet av honning og aske ble lansert som “lyrisk roman”, men er senere blitt katalogisert som diktsamling. Her danner tekstfragmenter med ulik typografi konturen av en handling som dreier seg om oppvekst i en vestlandsbygd. Hoems to første bøker vitner om en lyrisk åre som senere blir tatt vare på i prosabøker og dramatiske verk. Hans eneste senere diktsamling, Du er blitt glad i dette landet, knytter an til de to første.
Miljøet er det samme i den eksperimentelle kortromanen Anna Lena, som med sine metafiksjonelle grep bryter med den sterke realistiske tradisjonen i norske bygderomaner. Tidstypisk er på sin side kritikken av en strukturrasjonalisering som har ført til fraflytting og utarming av bygdene. I gjennombruddsromanen Kjærleikens ferjereiser (1974), som Hoem mottok Kritikerprisen for, følges den samme tematikken opp, men med en handling som i sin helhet er lagt til samtiden. Fortellerholdningen er også den samme, med en forfatter – “han som skriv” – som kommenterer de personene han har diktet opp, og som også etter hvert oppsøker sine egne fiktive personer. Romanen ble en stor lesersuksess og er mye brukt i skolen. Et svakere verk er den avbrutte trilogien Gi meg de brennende hjerter, som utkom med Melding frå Petrograd 1978 og Fjerne Berlin 1980; det har handlingen lagt til Bergen omkring den første verdenskrig og er klart sosialrealistisk i skrivemåten.
Med Prøvetid (1984) vender Hoem seg mot den psykologiske romanen. I denne og flere senere romaner skildrer han personlige oppbrudd og sammenbrudd som springer ut av skyldfølelse og en fornemmelse av at viktige verdier, knyttet til fortid og oppvekst, er gått tapt. Hovedpersonen er skuespiller, og romanen handler om den smertefulle spaltningen mellom Liv og Kunst. Identitetsproblematikken står også sentralt, og romanen er bygd over et intrikat mønster av referanser til andre tekster og forfattere, bl.a. Bibelen, Kierkegaard og Hamsun, og med Strindbergs Fröken Julie som den overordnede intertekst.
I den fint avstemte Heimlandet Barndom fra 1985 skildrer Hoem sin egen oppvekst i fiksjons form, mens den mangslungne Ave Eva låner trekk fra en rekke sjangere, bl.a. herregårdsromanen, som den kan leses som en parodi på. Det er også en utviklings- og midtlivskriseroman med svik, skyld og soning som hovedtemaer. Dessuten kan den leses som en roman om en 68-generasjon som har mistet sine idealer – og illusjoner. I tillegg handler den om oljeeventyret og et jordbruk i krise og rommer et vell av litterære referanser, med Hamsuns Markens grøde og Miltons Paradise Lost som de viktigste.
Uten å være kunstnerromaner knytter I Tom Bergmanns tid og Engelen din, Robinson an til Prøvetid. Begge handler om landstrykerliv og om den fortapte sønns mislykkede forsøk på å vende tilbake. Tid for klage, tid for dans har handlingen lagt til akademisk miljø og tar opp teologiske spørsmål, med forholdet til fortid og tradisjoner som et hovedtema. Frøken Dreyers musikkskole (2000) er en kunstner- og ekteskapsroman om to tyske musikere som kommer til Bergen i 1950-årene, velskrevet og sikker både i miljøskildringen og de psykologiske portrettene i likhet med de fleste av Hoems romaner.
Hoems første skuespill er agitasjonsteater i tradisjonen fra Bertolt Brecht. Kvinnene langs fjorden ble skrevet på oppdrag fra Teatret Vårt i Molde og handler om lokal tekstilindustri som blir kjøpt opp og lagt ned av storkapitalen. Påvirkningen fra Brecht viser seg bl.a. gjennom illusjonsbrudd som innlagte viser og lysprojiserte plakater. Lignende fremmedgjøringsgrep anvender Hoem i Tusen fjordar, tusen fjell (om Ivar Aasen) og Musikken gjennom Gleng (om Marcus Thrane-bevegelsen). Det siste ble satt opp på Nationaltheatret som det første skuespill på nynorsk der siden 1905. Der storbåra bryt har handlingen lagt til Romsdalen under napoleonskrigene.
Med det ekspresjonistiske dramaet God natt, Europa fra 1982 bryter Hoem også som dramatiker opp fra den politiserte diktningen. Til hans senere dramatiske verker hører Lenins Madam, lesedramaet Sankt Olavs skrin og Meisteren og Mirjam.
I 1980- og 1990-årene kom Hoems sterke teaterinteresser først og fremst til uttrykk gjennom en rekke gjendiktninger til nynorsk av kjente Shakespeare-dramaer. Han har også oversatt en rekke verk av andre forfattere, både prosa og dramatikk. Flere av gjendiktningene ble til i anledning teateroppsetninger mens Hoem var husdikter ved Det Norske Teatret 1980–83 og sjef ved Teatret Vårt i Molde 1998–2000. Han har også vikariert som teaterkritiker i Dagbladet 1989 og 1991–92.
Hoem har utgitt en biografi om Nordahl Grieg og flere andre bøker av ulikt slag, bl.a. Bibelhistorier, der han har gjenfortalt Bibelens fortellinger slik han kjente dem fra sin barndom. Han har også oversatt salmer og utgitt egne salmer, og er representert i Salmer 1997. Han har skrevet tekst til kirkespillet Herr Petters lovsang, som ble oppført første gang i Bodø domkirke 1989 til musikk av Sigvald Tveit, og tekst til operaen Olav Engelbrektsson til musikk av Henning Sommerro, som er blitt oppført av Steinvikholm Musikkteater hver sommer 1993–2001. Sammen med Sommerro har han dessuten utgitt to plater.
I tillegg til sitt litterære virke har Hoem gjort seg bemerket som aktiv og engasjert deltaker i den politiske og kulturelle debatten, bl.a. som EU-motstander. Han fikk Doblougprisen 1978. For romanen Mors og fars historie (2005) ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2006. Boken henter handling fra etterkrigstiden og er en beretning om hvordan hans far og mor traff hverandre – om en predikant og en ung kvinne med en problematisk fortid – om sorg og svik, men først og fremst om livsvilje, valg og forsoning.