Edvard Hagerup Bull kom til å spille viktige roller i samtlige tre statsmakter – Storting, Regjering og Høyesterett – i en krisetid for landet.
Sterke kultur- og samfunnsinteresser, humanitet og toleranse ble innpodet i ham i hjemmet. Gutten var allsidig begavet, men hans kunstneriske evne fikk bare ett utløp utad: Han skrev 1896 den versifiserte librettoen til Catharinus Ellings opera Kosakkerne, bygd på en fortelling av Gogol. Det var i politikk og rettspleie han skulle få sine store oppgaver.
Hagerup Bull tok examen artium som preseterist ved Bergen Katedralskole 1872 og ble cand.jur. 1876 med rent laud. Han hadde tanker om en vitenskapelig karriere, med sterke interesser også for sosialøkonomi og statsvitenskap – men stillingene var få og utsiktene usikre. Etter knapt tre år som advokatfullmektig hos senere statsminister Emil Stang søkte han derfor tjeneste i departementene, der han gjorde rask karriere: 1882 ble han byråsjef i Finansdepartementet, 1887 ekspedisjonssjef i finansavdelingen. Hans arbeidskraft og grundighet, og hans sikre juridiske og økonomiske innsikt, gav ham voksende tillit. Han fikk nøkkelroller i flere komiteer, bl.a. om regjeringskontorenes arbeidsoppgaver (1888). Mer frustrerende ble oppgaven som utreder av spørsmålet om direkte skatt til staten – for vekslende regjeringer som dikterte konklusjonene, var snart for, snart mot hele reformen.
Han holdt også forelesninger i jus og økonomi, og drev manuduksjon av studentene, blant dem Christian Michelsen. 1886–87 studerte han statsrett og finansvitenskap i Berlin. I regjeringen Johan Sverdrups siste uker (1889) var han konstituert som finansminister, men oppfattet seg som ren fagstatsråd, uten partiforankring. Vennene kjente ham som liberal høyresympatisør, med uvilje mot opphetet politisk strid; men i Høyre ble han regnet som “upålitelig”, og til Emil Stang sa han at han helst ville stemme mot begge partier.
1893 ble Hagerup Bull høyesterettsdommer (assessor), bare 38 år gammel, og satt i embetet med avbrudd inntil han søkte avskjed 1918. Han var en høyt respektert og innsiktsfull dommer. Oppgaven styrket den upartiske legning han hadde utviklet allerede i studietiden, for (med hans egne ord) “å se en hvilken som helst sak an fra de flest mulige sider”. Det ble både en styrke og en svakhet for ham da han ble trukket inn i politikken.
Det skjedde 1903, da han til egen overraskelse ble nominert og valgt som stortingsmann for Høyre i Akershus. Nykommeren ble straks utpekt til formann i den viktige budsjettkomiteen, der han viste suverene evner som anfører for en stram sparelinje, og som slagferdig debattant i stortingssalen. En tilbøyelighet til å stamme når han ble oppglødd, dekket han over med avvæpnende selvironi og bergensk vivasitet.
I de politiske brytninger før unionsoppløsningen 1905 ble det viktig for Høyres linje at også den moderate og høyt respekterte Hagerup Bull gikk inn for den “korte lovlinje”: Nå var det ingen annen utvei enn “direkte aksjon” overfor Sverige. Francis Hagerups regjering ble sprengt, og Chr. Michelsen dannet sin samlingsregjering. Der kom Hagerup Bull med, først sammen med Løvland og Bothner i den siste statsrådavdelingen i Stockholm, deretter som justisminister fra 7. juni 1905, og endelig som finansminister (27. november). Da regjeringen ble omdannet et år senere, gikk han av på grunn av uenighet om skattepolitikk, og vendte “med ublandet tilfredshet” tilbake til Høyesterett.
Som Michelsens fortrolige hadde han satt preg på de sentrale dokumenter for unionsoppløsningen, og på tilretteleggelsen av folkeavstemningen om den.
1909 ble han påny valgt til Stortinget, og ble sittende der til 1918. 1912–18 var han Høyres parlamentariske fører. Hans forhold til den mer militante statsminister Jens Bratlie var noe anspent, men i gruppens indre liv ble han en avholdt leder, energisk, smidig, vennesæl, munter og raus med anerkjennelse.
For en mann med Hagerup Bulls fedrelandssinn og upartiske holdning var det selvsagt at opposisjonen under de farlige krigsårene måtte sette nasjonale hensyn høyest og vise full lojalitet overfor Gunnar Knudsens venstreregjering. Politiske kjepphester måtte stå på stallen imens. Det passet også godt for “gruppeformannens fredsæle, samarbeidsvillige gemytt og romslige, saklige politiske holdning” (Alf Kaartvedt). Men etter hvert utløste det besk kritikk fra høyrepolitikere som mente han gav statsministeren for fritt spillerom, og ønsket en mer pågående opposisjonspolitikk – som Hambro, Nils Vogt, Yngvar Ustvedt og Henrik Ameln.
Den varigste frukt av Hagerup Bulls innsats på Stortinget var nok at han som justiskomiteens formann drev frem og preget den store reformen av sivilprosess-ordningen (hovedloven 1915; bi-lover 1916–18) nærmest som et enmannsverk, der all hans juridiske kyndighet, formuleringskunst og overtalelsesevne ble satt på prøve. Eyvind Getz skriver at det er det mest omfattende lovverk som noen gang har vært forelagt Stortinget. Det var under en av debattene om dette at han ble opphav til en seiglivet stortingsanekdote, ved i farten å tiltale presidenten “Herr paragraf!”.
Også flere andre viktige lover i denne tiden ble formet av Hagerup Bulls sikre hånd. Det sier sitt om hans arbeidskapasitet at han skjøttet disse enormt krevende oppgaver ved siden av virksomheten som gruppefører, i partiet, og på andre felter der han var særlig sterkt engasjert, som budsjettpolitikken og utenrikspolitikken.
Han var også aktiv i riksmålsbevegelsen, utpekt til Riksmålsforbundets Råd (1907) av Bjørnstjerne Bjørnson, som han hadde stor beundring for. 1909 aksjonerte han overfor regjeringen Konow for å få oppfylt Bjørnsons krav om å fjerne den obligatoriske landsmålsstilen til examen artium – men forgjeves.
Da han trakk seg tilbake 1918, hadde han planer om endelig å vie til seg vitenskapelig arbeid. Men 1920 ble han på ny kallet til å bli statsråd, i Otto B. Halvorsens høyreregjering, og satt i den et år som finansminister. Hagerup Bulls økonomiske innsikt og fasthet gjorde ham til en uunnværlig medarbeider. Han forberedte reformer av budsjettoppstillingen, og var den første som foreslo innført en omsetningsavgift for å styrke statens økonomi.
Hagerup Bull skjøttet også viktige verv som styremedlem eller -formann for flere banker, som statskontrollør i forsikringsselskapet Glitne, som første formann i den norske Foreningen Norden (1919–26), og som forhandler og siden styremedlem da norsk Gyldendal ble hjemkjøpt fra Danmark (1925).
Også som pensjonist skrev han artikler om juridiske og økonomiske emner, og dessuten den juridisk-filosofiske avhandling Til årsaksloven (1932). 1929 ble han æresdoktor ved universitetet i København. Han forfattet også livfulle og nyanserte portretter av kolleger i politikken.
Hagerup Bull klaget selv over at han hadde spredt seg for mye – det var vel særlig i vitenskapen han hadde håpet å yte mer. For norsk rettsvitenskap var det utvilsomt et tap at denne innsiktsfulle jurist av analytisk-kritisk legning ikke fikk samlet seg om et større forfatterskap. Men i tilbakeblikk fremstår hans store samfunnsinnsats som et lykkelig resultat av nettopp den allsidighet han kalte “spredning” – og av enorm arbeidskraft, plikttroskap og fedrelandssinn.
Alle som har skrevet om personen Hagerup Bull, fremhever hans sjarm og generøsitet. Han hadde et “lettbevegelig lyrisk sinn” (Dannevig). “Han var besjelet av en munter og strålende menneskekjærlighet, en elskverdighet som utsprang av ekte indre varme” (Hambro).
I sin bok Profiler skriver han selv at “uten en viss grad av sympati forstår man ikke rett noe menneske”. Hagerup Bull hadde denne evnen til sympati, som er et annet ord for innlevelse, for vilje til å se – og dermed fremelske – de beste sider i ens medmennesker. Derfor kunne han aldri bli noen ensporet kampmann i politikken. “Det lå ham nærmere å slå ring enn å angripe” (Hambro).
Men i sitt syn på med- og motkjempere var han langtfra naiv, snarere nyansert og psykologisk skarpsindig – det viser hans sjarmerende Profiler. Hambro siterer et underfundig Hagerup Bull-ord som speiler hans generøse holdning: “Menneskene er ikke så onde som de burde være. De listigste planer man har lagt, de fineste renker man har spunnet, går i stykker fordi ens motstandere plutselig har uventet gode impulser, som kullkaster alle beregninger.”