Faktaboks

Edv. J. Havnø
Edvard Jensen Havnø
Født
23. april 1869, Rødøya i Rødøy, Nordland
Død
8. mars 1940, Rødøy
Virke
Natur- og kulturforsker og arkeolog, autodidakt
Familie
Foreldre: Dampskipsekspeditør Johan Jakob Jensen (1836–1920) og Kristine Arntsdatter Hestnesos (1837–1928). Gift 20.9.1914 med Klara Sofie Monsen (1.8.1895–7.4.1972), datter av gårdbruker Saras Martin Monsen (1859–1936) og Kristine Ovidia Lorentsdatter (1865–1911).

Edv. J. Havnø var en selvlært forsker som for egen regning i mange år reiste rundt i Nord-Norge og drev innsamling og studier over et bredt spekter av emner, fra botanikk og zoologi over filologi og etnologi til arkeologi.

Havnø ernærte seg som fiskekjøper på hjemstedet, dessuten fra 1923 som Fiskeridirektoratets fiskemåler ved sesongfiskeriene i Lofoten, og som vokter ved fyrlykten på Havnøya. Ved siden av dette satt han som formann i Rødøy skolestyre, var stifter av og direktør i Rødøy Sparebank, bestyrte kommunens folkeboksamling og var en ledende person i Helgelands Skogselskap.

I hans barndom vaktes mange interesser av den lokale skomaker, Tore Jørgensen Aarnes, og ved at presten B. A. Motzfeldt gav den oppvakte gutten adgang til å sitte i prestegårdens bibliotek, hvor han bl.a. fant tidsskriftet Naturen. Som ung emigrerte Havnø til USA, hvor han en tid arbeidet som fisker i Seattle. Etter noen år vendte han tilbake til hjemstedet og bodde der resten av sitt liv. Under amerikaoppholdet hadde han lært seg engelsk, og han tilbrakte tallrike timer på Museum of Natural History i New York. Med dette som ballast fortsatte han utforskingen av sin landsdel. Noen formell utdanning hadde han altså ikke, men en gang senere brukte han et stipend til et lengre studieopphold ved British Museum i London.

Havnøs forskning begynte i botanikk, men omfattet etter hvert fuglelivet, fiskene, fornminner og -funn, stedsnavn, ordtak, helgelandsdialekten m.m. Hans naturvitenskapelige iakttakelser ble formidlet videre gjennom Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum i Trondheim. Før sin død gav han sitt store herbarium til museet, hvor det fortsatt er hovedstammen i vår viten om Helgelands vegetasjon. Havnøs omfattende notater om fuglelivet gjenfinnes på de fleste sider i hans eksemplar av Robert Colletts verk Norges Fugle. Hans arkeologiske funn og resultater gikk – som følge av distriktsgrensen ved Polarsirkelen – dels til museet i Trondheim, dels og især til Tromsø Museum. Stedsnavn innsamlet han blant hjembygdas skolebarn, men resultatene fikk han aldri bearbeidet. Derimot samlet han 2870 Ordtøk fra Rødøy, opptegnet i dialekten og med fyldige kommentarer.

Havnøs navn er særlig knyttet til fornminneforskningen, helt fra en liten artikkel han fikk publisert 1900. Anders Nummedal hadde 1906 oppdaget Fosnakulturen ved Kristiansund, og da Havnø to år senere kom hjem fra Amerika, ble han straks interessert i saken og mente at natur og klima på Nordmøre og Helgeland var så like at tilsvarende funn måtte kunne gjøres på Helgeland. Dette lyktes ham, og han var dermed den første som konstaterte en eldre steinalder i Nord-Norge. Han publiserte sine resultater i 2 små artikler 1913 og 1914.

Senere ble Havnø opptatt av å registrere fornminner over hele landsdelen, og da arkeologstillingen i Tromsø stod ubesatt 1925–31, tildelte man ham de ledige penger som reisebidrag. Ingen arkeolog har reist så mye og beskrevet så mange kulturminner i Nordland og Sør-Troms som Havnø. Blant de store oppdagelser han gjorde under sine reiser, må især nevnes hulene og tuftene på Træna – først og fremst Kirkehellaren, det viktigste monument fra yngre steinalder i Nordland – og de ringformede høvdingtun fra jernalderen på Steigen og andre steder. Senere har andre arkeologer gravd ut disse anleggene og publisert resultatene, men æren for å ha oppdaget dem og først tolket dem er Havnøs. På Røst beskrev han som den første det vi kaller “gårdshauger”, men det skulle gå 25 år før man forstod hva de var og tok opp utforskningen av dem.

For sin innsats for arkeologien og for skogplantingssaken ble Havnø 1934 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Han opparbeidet seg etter hvert et stort ry i hele landsdelen som en autoritet når noe ble funnet. Mer enn 60 år etter hans død er hans navn fremdeles kjent i alle bygder han besøkte, og hans “dom” over funn og fortidsminner blir bestandig anført.

Verker

    Et utvalg

  • Flintfund og flint i Nordland, i Naturen 1913, s. 276–278
  • Arkæologiske meddelelser fra Rødøy, i Tromsø Museums Aarshefte 1914, 1915, s. 155–164
  • Ordtøk fra Rødøy, utr. manuskript, 1934
  • Stenalderfund i Rødøy, i Håløygminne 1935, s. 328–333

Kilder og litteratur

  • G. Gjessing: nekrolog i Håløygminne 1941, s. 26–28
  • H. E. Lund: “Edvard Havnø”, i Hofdasegl 1970, s. 94–98
  • K. Pettersen: “Edvard Havnø”, i Årbok for Helgeland 1981, s. 157–159
  • P. Simonsen: “Edvard J. Havnø, 1869–1940”, i Rødøy. Lokalhistorisk årbok, 1983, s. 26–28