Eduard Dietl

Dietl deltok som sjef for et maskingeværkompani på vestfronten under første verdenskrig, fra 1914 til 1918, og ble såret fire ganger. Samme dag som to av hans brødre falt, i 1914, ble han såret første gang, men kom tilbake til fronten i 1915, som bataljonsadjutant. Han tjenstegjorde deretter som adjutant ved 7. Königlich Bayerische Infanterie-Brigade. I 1918 ble han forfremmet til kaptein (Hauptmann). Ved krigens slutt i 1918 var Dietl innlagt på lasarett, etter igjen å ha blitt såret. Han mottok Jernkorset av begge klasser for sin krigsinnsats.

Da Tyskland måtte redusere sine militære styrker som følge av Versailles-traktaten, var Dietl blant dem som beholdt sin stilling i Reichswehr under Weimarrepublikken. Etter krigen ble Dietls overført til Reichswehr-Schützen-Regiment 41, og ble på denne tida kjent med Adolf Hitler. I 1928 ble han beordret til 19. Infanterie-Regiment i Bayern, som han i 1931 ble sjef for.

Dietl tjenestegjorde ved flere infanteriskoler, og deltok, som major i 1931, på et kurs ved den norske Skyte- og vinterskole for infanteriet.

I 1934 ble Dietl beordret som sjef for Infanterie-Regiment Amberg, deretter Infanterie-Regiment Regensburg. I 1935 ble Dietls utnevnt som oberst, med kommando over Gebirgsjäger-Regiment 99. Etter å ha deltatt i Nazi-Tysklands innmarsj i Østerrike i 1938, overtok han 3. Gebirgsjägerdivision i Graz. Det var med denne han deltok under felttoget i Polen i 1939, og det var styrker herfra han ledet under angrepet på Narvik i 1940.

I 1919 meldte han seg inn i Deutsche Arbeiterpartei, som året etter ble til det nazistiske Nationalsozialistischen Deutschen Arbeiterpartei (NSDAP). Da medlemskap i NSDAP ennå var uforenlig med offisersstillingen gikk han ut av partiet, men forble en nasjonalsosialist, og gikk senere inn i partiet igjen. Han gikk i 1919 også inn i et av de høyreorienterte frikorpsene, Freikorps Epp, som slått mot kommunistene i Bayern, og sto i 1923 klar for å sette inn sitt kompani til støtte for Adolf Hitlers såkalte ølkjellerkupp.

Under invasjonen av Norge, 9. april 1940, var Narvik det nordligste målet. Dietl ledet de tallmessig underlegne tyske styrkene, som utmerket seg ved å overvinne de norske forsvarerne, og ta kontrollen over Narvik. De norske styrkene, under ledelse av generalmajor Carl Gustav Fleischer, gikk til motangrep, og allierte styrker kom til unnsetning. Disse gjenerobret Narvik, og presset Dietl og hans menn inn mot svenskegrensen på Bjørnfjell, men han unngikk å kapitulere da de allierte oppga Norge.

Etter den norske kapitulasjonen også i Nord-Norge fikk Dietl kommandoen over Gebirgskorps Norwegen, som besto av 2. og 3. Gebirgsdivisjon samt troppene rundt Trondheim. Han hadde først sitt hovedkvarter i Britannia Hotel i Trondheim, men da han i august fikk ansvaret for hele Nord-Norge fra Helgeland til Kirkenes, flyttet han til det rekvirerte Fred. Olsen-skipet Black Watch i Kåfjorden i Alta. Herfra dro han på befaring rundt i landsdelen for å overvåke blant annet utbyggingen av Nordlandsbanen og riksvei 50 («blodveien»), iblant sammen med sin venn Reichskommissar Josef Terboven.

Sommeren 1941 sluttet Finland seg til det tyske angrepet på Sovjetunionen. Fra januar 1942 var Dietl, nå forfremmet til generaloberst, sjef for 20. Gebirgs-Armee (20. bergarmé, også kjent som Lapplandsarmeen), med ansvar for angrepet lengst nord på Østfronten. Med base i Finnmark og finsk Lappland, og hovedkvarter i finske Rovaniemi, ledet han sin armé i angrepet mot Murmansk. Den kom noen kilometer inn i landet, frøs fast ved elven Litsa, og nådde ikke Murmansk.

På oppdrag fra Hitler var Dietl 23. juni 1944 på vei fra Obersalzberg til Helsingfors for å sikre fortsatt medvirkning fra finnene, da flyet styrtet like etter avgang og Dietl omkom. Hitler holdt tale ved båren og takket for at Dietl allerede i 1919 lot ham få snakke til kompaniet sitt: «For meg er han den første offiser i Wehrmacht som satte seg inn i min tankeverden og blindt og kompromissløst sluttet seg til den.»