Ditmar Meidell var redaktør i Norges første vittighetsblad, Krydseren, som kom ut ukentlig 1849–54. Deretter redigerte han Krydserens etterfølger, dagsavisen Aftenbladet, med korte avbrekk til den gikk inn 1881.
Meidell stammet fra en gammel offisersfamilie og var tiltenkt en militær karriere, men valgte pennen fremfor sverdet etter å ha strøket på opptaksprøven til Krigsskolen. Etter preliminæreksamen 1844 begynte han å studere mineralogi, men brukte tiden mer til å delta i den offentlige debatt. Sammen med Gudbrand Andreas Berg, Jakob Thomas Rørdam og Claudius Schive startet han 1849 et satirisk-humoristisk ukeblad, Krydseren, etter modell av det danske bladet Corsaren (1840–46).
Navnet ble valgt fordi redaksjonen regnet med å få både “vind” og “strøm” mot seg. Redaksjonen fremstod som et skipsmannskap, og dette er bare et eksempel på den bruken av masker og forkledninger som preget bladet. Til å begynne med hadde Krydseren et mannskap på fem: “Kapteinen” (Berg), “Nils Baadsmand” (Meidell), “Per Styrmand” (Rørdam), “Ole Matros” (den senere statsminister Ole Richter) og “Mikkel Kok”, som var en fiktiv person. Allerede i første nummer presenterte bladet seg som et liberalt opposisjonsorgan. Krydseren var kritisk til nasjonalromantikken og gikk til angrep både på embetsstanden og på Thrane-bevegelsen. Fra 1851 redigerte Meidell bladet alene og stod for en stadig større del av innholdet.
Krydseren kommenterte politiske og litterære spørsmål i samtiden på en humoristisk måte. Tekstene hadde som regel et retorisk siktemål, men Meidell var mer den ironiske tilskuer enn den hissige debattant. Han brukte og parodierte en rekke sjangere, og mange av tekstene viser slektskap med leilighetsdikt og didaktisk diktning. Meidell skrev en lang rekke komiske og satiriske viser, bl.a. visen om Ole Bulls mislykkede koloniprosjekt i USA, Oleana (1852). Visene var enten anonyme, eller forfatteren benyttet seg av masker og forkledninger, f.eks. ble en rekke av visene satt inn under rubrikken “Indsendt”. Krydseren iscenesatte samfunnsdebatten og hentet blant annet impulser fra vaudeville-tradisjonen, som kan betraktes som en forløper for vår tids revy.
Fra 1. januar 1855 gikk Krydseren over til å bli dagsavis under navnet Aftenbladet. Den første tiden redigerte Meidell avisen sammen med Børge Hjelm, men senere overtok Ole Richter Hjelms plass. Aftenbladet ble hovedorgan for den opposisjonen som senere skulle danne partiet Venstre, og Bjørnstjerne Bjørnson kjøpte 1859 Richters del av avisen og satt en periode som redaktør sammen med Meidell. I denne perioden ble “Ja, vi elsker” trykt i Aftenbladet, og “En glad Gut” gikk som føljetong i avisen. Bjørnson ble imidlertid for radikal for Aftenbladet, og handelen med Richter ble omgjort, men Richter var tynget av gjeld og trengte penger. Det endte derfor med at Fabritius' trykkeri kjøpte både Richters og Meidells del av avisen, og 1860–79 satt Meidell som lønnet redaktør hos Fabritius.
I denne perioden gjennomgikk pressen en rivende utvikling, og alt tyder på at Meidell etter hvert fikk problemer med å henge med. Da han gikk av som redaktør 1879, skrev Erik Vullum en lengre artikkel i Dagbladet der det fremgår at Meidell aldri helt greide å omstille seg til den moderne journalistikken. Meidell inntar en estetisk kritikers og ikke en politikers standpunkt, hevdet Vullum. Situasjonen var likevel ikke verre enn at Meidell på ny tiltrådte som redaktør da hans etterfølger, J. Sandberg, plutselig døde, og han ble sittende i redaktørstolen til Aftenbladet gikk inn ved utgangen av 1881.
1884–85 gav Meidell ut sitt eget tidsskrift, Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik, som ble oppfattet som et konservativt svar på Ernst Sars' Nyt Tidsskrift. Den politiske avstand mellom Meidell og Bjørnson økte mot slutten av hundreåret. Det gjaldt både i den såkalte flaggsaken (hvorvidt norske skip skulle ha rett til å føre det rene norske flagg i utenriksfart) og i unionsspørsmålet. Til forskjell fra Bjørnson forble Meidell skandinavist hele livet og mente at unionen med Sverige burde opprettholdes.
1884–98 var Meidell sjefsbibliotekar ved Deichmanske bibliotek i Kristiania. Dette ble nok en retrettstilling for ham, og han var vel mer opptatt av å opprettholde status quo enn å fornye driften ved biblioteket.
Selv om Ditmar Meidell gav ut en del av tekstene sine i bokform i 1880-årene, er de lite kjent i dag. En av grunnene til dette er nok at han ikke passet inn i de nasjonale strømningene frem mot 1905. Det som fremfor alt preger tekstene, er at de befinner seg i skjæringspunktet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Dermed falt de mellom to stoler for mange lesere.