Kjøpmann, proprietær og manufaktureier. Foreldre: Skipperborger og agent Jan Henrichsen Jansen Fasmer (1670–1729) og Dideriche Hansdatter Weinwig. Gift med Maren Hansdatter Forman (1719–44), datter av kjøpmann Hans Henrichsen Forman og Karen Lindegaard. Morfars farfar til Hendrik Jansen Fasmer (1835–1930); morfars farfars far til Hans Berent Forman Fasmer (1875–1961).

Didrich Jansen Fasmer, grunnleggeren av industristedet Alvøen, og hans etterkommere skilte seg ut fra Bergens øvrige industriherrer og godseiere ved at de nærmest styrte sine virksomheter eneveldig, uten å tolerere noen innblanding utenfra, og de skjermet sine ansatte mot ulike pålegg fra fogd og lensmann og senere fra kommunale myndigheter.

Fasmer tilhørte en av Bergens fremste og tallrikeste kjøpmannsslekter. Den første Fasmer i Norge kom til Bergen på 1500-tallet fra Bremen, der medlemmer av slekten hadde innehatt embetet som borgermester i mer enn 300 år. Didrich Fasmer tok styrmannseksamen 1725 og løste borgerskap som skipper 1731. I mange år var han skipper, bl.a. i fart på østersjøbyer og nordtyske og hollandske havner.

Liksom sin eldre bror, agent og hollandsk konsul Henrich Jansen Fasmer, og så mange andre bergenske skippere, drev også Didrich Fasmer med handel på sine utenlandsreiser, for i neste omgang å gi opp sjøfarten og slå seg ned i byen som kjøpmann, samtidig som han investerte betydelige summer i kjøp av skipsparter. Utenrikshandelen vokste raskt, og snart var han ved siden av Wollert Krohn byens største vareimportør. Som andre av byens storkjøpmenn lånte han på kort sikt penger av byens tollkasse og benyttet disse som en driftskreditt til finansiering av vareoppkjøp for eksport. Totalt lånte han sammen med nevøen og svigersønnen Jan Henrichsen Fasmer ikke mindre enn 1,2 millioner riksdaler på denne måten.

En del av formuen Fasmer bygde opp, investerte han i bergverksnæringen, og på det meste hadde han interesser i tre kobberverk på Vestlandet. Langt mer betydningsfullt var det likevel at han 1744 kjøpte halve Alvøen gård ved Alvøypollen ytterst på Bergenshalvøya og halvparten av den privilegerte kruttmøllen for 500 riksdaler, og ti år senere også den andre halvparten for 400 riksdaler.

Allerede 1626 hadde kong Christian 4 gitt de daværende eierne av Alvøen – to bergenskjøpmenn – tillatelse til å sette opp en kruttmølle på gården. Den sprang i luften allerede 1631 og ble gjenreist først under Store nordiske krig. Kruttmøllen ble ødelagt av brann 1733, men bygd opp på nytt. Fasmer forbedret den og bygde nok en kruttmølle i 1760-årene, samtidig som han anla en valkemølle på gården. Årsproduksjonen ved kruttmøllene kom enkelte år opp i 75 000–80 000 kilo (1500 centner) krutt. 1768 sprang begge kruttmøllene i luften, men kongen ønsket at driften skulle fortsette og garanterte for gjenreisingen.

I vestnorsk målestokk var Alvøen gård en meget betydelig godssamling. Mot slutten av 1700-tallet var Alvøen blitt et lite industristed med arbeiderboliger knyttet til fabrikkene, det første i Bergens nærmeste omgivelser. Alvøen er fortsatt i Fasmer-slektens eie. Didrich Fasmer og hans etterkommere hersket med uinnskrenket myndighet over det hele med arbeidere, bønder, husmenn, kruttmøller, oljemølle og senere papirfabrikk og skipsverft.

Liksom sin far og bror ble også Didrich Fasmer valgt inn blant “de eligerte menn”, borgerskapets organ i byforvaltningen i Bergen, og han var dette organets representant i Politikommisjonen (Politiretten).

Et typisk trekk ved det bergenske storborgerskapet var at døtre og sønner giftet seg med sine slektninger for å konsolidere handelshus og bedrifter. Fasmerfamilien var i så henseende intet unntak. Didrich Fasmers datter Karen ble gift med sin fetter, Jan Henrichsen Fasmer. Deres sønn Hendrik Jansen Fasmer (1766–1836) grunnla 1797 papirfabrikken i Alvøen, som var i drift til 1981.

  • C. Gierløff: Alvøen og Fasmerslekten 1744–1944, Bergen 1944
  • A. B. Fossen: Bergen bys historie, bd. 2, Bergen 1979
  • A. Magnus: Erkebergenserne, Bergen 1986
  • K. Fossen: Laksevågs historie, bd. 2, Bergen 1986