Desideria var “silkehandlerens datter” som, etter først å ha vært forlovet med Napoleon Bonaparte, ble gift med Napoleons medarbeider, general Bernadotte, og fulgte ham til Skandinavia, hvor hun var norsk og svensk dronning fra 1818. I Norge var hun en rekke ganger, bl.a. for å besøke oppdragelsesanstalten Eugenia stiftelse i Christiania, som ble oppkalt etter henne.
Désirée Clarys fødselsår er usikkert, men sannsynligvis 1777. Hun vokste opp i et velstående borgerhjem; faren drev en betydelig import- og eksportforretning. Etter tidens skikk fikk hun sin oppdragelse i et kloster, men da dette ble nedlagt under den franske revolusjon, vendte hun 1793 tilbake til foreldrehjemmet, som på den tid var tilholdssted for fordrevne medlemmer av familien Bonaparte fra Korsika. I begynnelsen av 1794 ble hun presentert for brigadegeneral Napoleon Bonaparte. De var forlovet en kort tid, og hennes eldre søster Julie ble gift med Napoleons eldre bror Joseph (som broren senere utnevnte til konge, først av Napoli og deretter av Spania).
Julen 1797 hadde Désirée planer om å forlove seg med general Léonard Duphot, men han ble myrdet i Roma 27. desember samme år. Det følgende år avviste hun en rekke beilere, inntil hun i august giftet seg med en av Napoleons generaler, Jean-Baptiste Bernadotte. Det var hennes fortjeneste at det i tiden som fulgte, ikke kom til et åpent brudd mellom Bernadotte og Napoleon.
Paret bosatte seg i Paris, og der ble deres eneste barn, sønnen Oscar, født 1799. I mai 1804 utnevnte den nyutropte keiser Napoleon general Bernadotte til marskalk av Frankrike, og han gav ham også et bypalé i Rue d'Anjou-Saint-Honoré i Paris, som Désirée innredet til et stilfullt hjem. Her levde hun i en fortrolig krets av slekt og venner (mens hennes mann deltok i napoleonskrigene), bare avbrutt av opphold på godset La Grange nær Paris, som ekteparet hadde kjøpt noen år tidligere, og et besøk i Hannover, hvor Bernadotte var kommandant og guvernør 1804–05.
1806 ble Bernadotte utnevnt til fyrste av Ponte Corvo i Italia, og Désirée ble dermed fyrstinne, men hun kom aldri til å sette sine ben i dette “fyrstedømmet”. Etter at Bernadotte var valgt til tronfølger i Sverige 1810, ble hun svensk kronprinsesse. Kort tid etter reiste Bernadotte til Sverige under navnet Karl Johan. Senhøstes begav også Désirée og sønnen Oscar seg til Sverige, og ankom Stockholm i januar 1811. Reisen hadde vært så kald at hun hadde grått, og hun følte ingen glede over kallet som ventet henne. Ektemannen var opptatt av statssaker, og hun trivdes ikke. Sommeren 1811 reiste hun tilbake til Frankrike uten sønnen og bosatte seg nok en gang i Paris.
I de følgende årene stod hun i nær kontakt med den svenske legasjonen i Paris. Her mottok hun meddelelsen om at hun ved svenskekongen Karl 13s død og hennes manns tronbestigelse 5. februar 1818 var blitt dronning av Norge og Sverige. Hun ble imidlertid boende i Paris, og reiste ikke en gang opp til Skandinavia for å være til stede da Karl Johan samme år ble kronet til konge, først i Stockholm og så i Trondheim. Tilbake til Stockholm kom hun først 1823, og da på grunn av sønnens forestående ekteskap med prinsesse Joséphine av Leuchtenberg. Denne gang slo hun seg ned i Sverige for godt.
Désirée ble kronet til svensk dronning, med navnet Desideria, i Storkyrkan i Stockholm 21. desember 1829. Hun tilhørte, i motsetning til Karl Johan, hele livet den romersk-katolske kirke, og på grunn av den norske grunnlovens bestemmelser om statens religion ble det aldri noen kroning av Desideria i Norge, selv om planene faktisk kom så langt at den norske stat 1830 anskaffet egne norske dronningregalier til hennes kroning – krone, septer og rikseple, som i dag oppbevares i Nidarosdomen.
Den nye dronningen levde et nokså tilbaketrukket liv på Stockholms slott. Desideria la seg aldri opp i statssaker, og den lange atskillelsen mellom ekteparet gjorde at de stort sett innrettet sine liv hver for seg. Dronningens døgnrytme var uvanlig: Hun stod gjerne opp ved firetiden om ettermiddagen og gikk som regel til sengs igjen ved firetiden om morgenen etter å ha foretatt en kjøretur i vogn rundt midnattstider. Hun reiste en del, bl.a. en oppkvikkende reise til Norge 1827, men tilbrakte det meste av tiden i Stockholm. En planlagt reise til hjemmet i Paris 1853 ble avbrutt; med sin enorme vannskrekk torde hun ikke krysse Østersjøen.
Dronningen fulgte sine egne interesser. Hun leste mye, særlig fransk og svensk litteratur, og arbeidet med å avhjelpe nød og fattigdom. I Norge er hennes navn knyttet til Eugenia stiftelse i Christiania, en oppdragelsesanstalt for piker som kongen hadde gitt årlige bidrag til fra 1828, og som hun selv besøkte siste gang 1847.
Desideria hadde et likefrem og naturlig vesen, noe man la merke til bl.a. ved hennes mange besøk i Christiania, både som dronning og enkedronning. Hun tok seg svært nær av at sønnen Oscar døde 1859, men gledet seg og deltok i festlighetene da sønnesønnen Karl 15 (i Norge Karl 4) og dronning Louise ble kronet året etter.
I Post- och Inrikes Tidningar for 18. desember 1860 het det at den gamle enkedronningen var avgått ved døden dagen før. Etter et besøk i operaen hadde hun kommet hjem og “avlidit i sina rum” kl. 22.45. Sannheten var at hun etter et illebefinnende hadde dødd i slottstrappen. Begravelsen fant sted i Riddarholmskyrkan, der hennes enkle sarkofag fremdeles står i Bernadotteska gravkoret. – Hennes liv er litterært behandlet flere ganger, bl.a. av Annemarie Selinko i romanen Désirée (1952), som ble filmatisert 1954.