David Andersen startet 1876 sin gullsmedforretning som han snart opparbeidet til en av de ledende i bransjen.
Andersen var husmannssønn og begynte rett etter konfirmasjonen 1859 i gullsmedlære hos Jacob Tostrup i Christiania. Yrkesvalget var nærmest en tilfeldighet; en kamerat fra Toten hadde allerede begynt i lære og overtalte David til å følge etter. Tostrup var en innovativ og utradisjonell gullsmed som gav David Andersen et syn på gullsmedfaget som var fremoverskuende og gjorde ham åpen for både industrialisering og nye former for markedsføring.
Etter avsluttet håndverksutdannelse hos Tostrup, la David Andersen, tradisjonen tro, ut på sin første reise til utlandet 1864. Han stoppet først i Berlin, der han fikk arbeid på et gullsmedverksted, men etter hvert gjorde krigen mellom Preussen og Østerrike arbeidssituasjonen vanskelig, og sommeren 1866 drog han videre til Stockholm. Her fikk han arbeid på verkstedet til Guldsmeds Aktiebolaget. Da den første store skandinaviske industri- og kunstutstillingen åpnet i Stockholm samme år, ble David Andersen spurt av Jacob Tostrup om han ville påta seg ansvaret for dennes avdeling på utstillingen. Og da utstillingen lukket utpå høsten, fulgte David Andersen med tilbake til Christiania og ble igjen ansatt på Tostrups verksted.
Men lysten til å lære og se mer må fremdeles ha vært like sterk, og Tostrup, som forstod viktigheten av utenlandsstudier, oppfordret Andersen til å søke Staten om et reisestipend, og 1869 fikk han et slikt stipend for å utdanne seg i metallstøpning i Paris og London.
Igjen forlot David Andersen Christiania. Men han hadde nok ikke regnet med at utenlandsoppholdet denne gang kom til å strekke seg over en så lang periode som 7 år. I London arbeidet han på forskjellige verksteder for å lære mest mulig, men – enda viktigere – han begynte å importere norske filigransarbeider, for en stor del fremstilt av Christiania-gullsmeden K. A. Rasmussen. Norge var allerede nå på god vei til å komme på mote i Storbritannia, først og fremst som turistland. De britiske forretningsforbindelsene han fikk i disse årene, kom til å danne hele eksportgrunnlaget da han 1876 startet egen produksjon av filigransarbeider hjemme i Christiania.
Årene i London var viktige for David Andersen på mange måter. Han ble gift med engelske Sophia Gott 1873, og sønnen Arthur ble født der to år senere. På grunn av den innbringende filigranshandelen klarte han å opparbeide seg en levestandard som han ikke kunne regne med å beholde hvis han senere ville vende tilbake til Christiania. I London fikk han dessuten oppleve “den nye verden” på kloss hold. Han brakte med seg hjem nye ideer både når det gjaldt moderne produksjonsmåter og hygieniske og sosiale forhold for arbeiderne, noe som klart kom til uttrykk i hans senere verksteder.
29. mai 1876 løste David Andersen borgerbrev i Christiania, og 8. juni kunne han åpne forretning og verksted i Kirkegaten 19. Han kalte verkstedet allerede for “Fabrik”, selv om det bare var to arbeidere der foruten ham selv. Han drev en aktiv markedsføring med annonser i pressen. Av dem kan vi lese at han fra første stund drev import av engelsk sølvplett, mens hans filigransproduksjon på verkstedet for en stor del ble eksportert til Storbritannia.
De første årene var vanskelige, men rundt 1880 var problemene stort sett overvunnet. Andersen ble en ivrig deltaker på de store internasjonale utstillingene, og snart var lokalene i Kirkegaten for små. 1887–88 lot han oppføre en forretningsgård i Prinsens gate 12 (på hjørnet av Kirkegaten), og både butikk og verksted ble flyttet dit. Lokalene hadde innlagt elektrisk belysning og maskinene var av siste modell. Det ble også lagt spesiell vekt på arbeidernes arbeids- og hygieniske forhold. Butikklokalene ble en institusjon i byen. I 1890-årene opplevde firmaet en ny vekst som resulterte i at David Andersen 1899 kjøpte Kirkegaten 17 og bygde en ny forretningsgård der. Verkstedet ble flyttet over dit, mens butikken forble i Prinsens gate. De nye verkstedene ble forbilledlige, både når det gjaldt maskiner og utstyr og arbeidsforholdene for de ansatte. Firmaet sysselsatte på det tidspunktet 92 menn og 29 kvinner.
29. mai 1901 kunne firmaet feire sitt 25-års jubileum. Da hadde David Andersen allerede vært syk en tid. I 25 år hadde han arbeidet uopphørlig for bedriften og gullsmedfaget, og det hadde tatt på kreftene. Han hadde innehatt mange tillitsverv, bl.a. var han medlem av formannskapet i flere år og formann i Kristiania Guldsmedmestres Faggruppe. Selv om han ikke selv kunne være med på den storslåtte festen, ble det overrakt fra ham store pengegaver til de ansatte, til Guldsmedarbeidernes Pensionskasse (som han selv hadde startet 1886) og til grunnfond til to nye legater.
Disse gavene er karakteristiske for David Andersen, som alltid hadde vist stor omsorg for gullsmedhåndverket og dets arbeidere. Han passet alltid på at hans arbeidere fikk anledning til å besøke de store internasjonale utstillingene for ved selvsyn og selvstudium å sette seg i stand til å holde seg på høyden i sitt fag. Det sies at det var en glede for ham å hjelpe dem av sine ansatte som ville åpne egen forretning.
2. august 1901, vel to måneder etter den store jubileumsfesten, døde David Andersen, bare 58 år gammel. En ukes tid før han døde, lot han oppsette sitt testament. Her skjenket han nye pengesummer til de legatene som ble opprettet i forbindelse med jubileet. Dessuten gav han anselige summer til Læregutthjemmet, en institusjon som alltid hadde stått David Andersens hjerte nær, og til landopphold for sine arbeidere.