Bergmann. Foreldre: Faren het Georg Barth, moren ukjent. Gift 20.11.1633 med Mette Schneberg (død 12.3.1664), datter av Baltzer Hanssen Schneberg.

Daniel Barth var bergmester ved Kongsberg sølvverk på midten av 1600-tallet. Han innførte ny teknologi ved gruvene og som kongelig embetsmann styrte han verkssamfunnet med streng hånd. Han er stamfar til slekten Barth i Norge.

Barth var en av de mange tyske bergmenn som under Trettiårskrigen utvandret til Norge for å søke arbeid ved landets nye bergverk, først og fremst Kongsberg sølvverk. Om hans tyske bakgrunn har vi ingen sikre opplysninger. Ifølge slektens stamtavler skal faren Georg ha vært bergmann, og Daniel er sannsynligvis født i den lille byen Weissbach i Sachsen.

Til Kongsberg kom Barth antakelig i slutten av 1629. Han ble først ansatt som hytteskriver ved kobberverket i Sandsvær, som ble drevet sammen med sølvverket. Året etter ble han ansatt som sjiktmester (regnskapsfører) ved sølvverket. Han vikarierte i tillegg et par år for hytteskriveren ved sølvverkets smeltehytte og overtok embetet 1637. På samme tid fungerte han også som bergmester, øverste leder av gruve- og pukkverksdriften. Han ble utnevnt til bergmester 1646, og ble overbergmester 1654. Som bergmester var han den høyeste bergembetsmann på Kongsberg og daglig leder av sølvverket.

I sine forskjellige funksjoner fikk Barth en bred erfaring og oversikt over alle deler av driften ved sølvverket. Det er bevart tallrike innberetninger fra ham til verkets eiere om driften og forholdene i bergstaden. Barth var aktiv ved innføring av ny teknologi innen hele spekteret av bergverksdriften, spesielt innen metallurgi og gruvemaskiner. Han ledet innføringen av vannhjulsdrevne pumpeverk i gruvene i 1640-årene. Disse “vannkunstene” var tidens største maskinanlegg i Norge. Vannhjulene hadde en diameter på omkring 10 meter og kunne drive flere hundre meter lange mekanismer gjennom terrenget og nedover i gruvesjaktene.

Sølvverket var i Barths tid privateid, av det såkalte partisipantskapet, der kong Christian 4 var en betydelig deleier. Men bergmesteren var også kongelig embetsmann. Som bergmester inntok Barth ikke bare rollen som teknisk og administrativ leder av bergverksdriften, men var også øverste myndighet i bergstaden Kongsberg. Han fungerte også som dommer. Barth er en av de første representanter for det paternalistiske verkssamfunn som mange steder fantes inn i industrialderen.

Daniel Barth var en streng protestant og tolererte ikke slendrian, skoft og løslevnet. Hans devise var “ora et labora” (lat., 'be og arbeid'). I 1600-tallets rå og voldsomme samfunn kjempet han en stadig og ofte forgjeves kamp mot trass og ulydighet, drikkekalaser, horeri og bergstadens løse menn og ikke minst kvinner, som av og til ble forsøkt forvist.

1650 fikk han trykt en samling bergbønner og salmer. Han så en sammenheng mellom menneskenes fromhet og rikdommen på malm i fjellet. Herren ville vise bergverket sin rike velsignelse, dersom “das böse Hurenleben” ble avskaffet. Barth klaget over bergstadens “frie og motvillige folk”, de mange “urolige hoder”, “de trassige bergmenn” og “onde kvinner”. Som kongelig bergembetsmann legemliggjorde Daniel Barth sammensmeltingen av religion og statsmakt i den protestantiske maktstat, et system på offensiven mot grovkornet folkeliv, utenomekteskapelige samlivsformer og mangel på orden og disiplin i arbeidet og samfunnet ellers.

  • M. Sundt: Stamtavle over familjen Barth, 1891
  • O. A. Helleberg: “Daniel Barth, vår første 'moderne' bedriftsleder”, i Langs Lågen 1996, s. 30–34, 86–90, 125–129
  • B. I. Berg: “Bergverk og bergmannskultur på Christian 4.s tid”, i FMF Årbok 1988, s. 63–84