Pressemann og politiker. Foreldre: Gårdbruker Johan Kristian Vårvik (1894–1981) og husmor Helga Føll (1899–1986). Gift 1951med Bjørg Presttrø (7.9.1927–), datter av baneformann Klaus Presttrø (f. 1895) og hustru Magda (f. 1898).

Dagfinn Vårvik har vært en betydelig politiker og en markant pressemann. Han tilhører etter alt å dømme den siste generasjon som har kombinert sine journalistiske oppdrag med toppverv i politikken.

Vårvik tok examen artium 1944 og ble cand.oecon. 1951. Sin politiske karriere innledet han som sekretær for Bondepartiets (fra 1959 Senterpartiets) stortingsgruppe fra 1952 til 1961. Allerede da markerte han seg som en toneangivende premissleverandør for Senterpartiet. 1961 ble han politisk medarbeider i partiavisen Nationen. Han overtok som sjefredaktør 1963 og satt i den posisjonen frem til han gikk av 1988, bare delvis avbrutt av flere perioder som statsråd og partiformann. Da han trakk seg tilbake som sjefredaktør, fortsatt han som kommentator i Nationen.

Vårvik var finansminister i John Lyngs fire uker lange regjering 1963, satt som lønns- og prisminister i Borten-regjeringen fra 1965 til 1971 og var utenriksminister i Lars Korvalds regjering etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF 1972–73. Han ble nestformann i Senterpartiet 1967 og partiets formann 1973. Da han sa takk for seg som partiformann 1977, viet han seg gjerningen som sjefredaktør på heltid. Men hele tiden som statsråd og partiformann hadde han overoppsynet med avisen. Den gang var kombinasjonen sjefredaktør og fremstående politiker snarere regelen enn unntaket. Det var nok å lese hva Nationen skrev for å få klarhet i hva Senterpartiet stod for.

Som utenriksminister stod Vårvik sentralt i striden om Norges forhold til det daværende EF. Den striden fortsatte det knappe året Korvald fikk være statsminister etter folkeavstemningen. Mindretallsregjeringen og dens utenriksminister fortjener anerkjennelse for at den skaffet landet en handelsavtale som på sett og vis ordnet Norges forhold til EF/EU de neste 20 år. Regjeringen Korvald gjorde den jobben den var satt til å gjøre.

Som den resultatorienterte politiker han alltid har vært, spilte Vårvik som formann i Senterpartiet en sentral rolle ved gjenreisingen av det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen 1972. I motsetning til mange andre i partiet var han ikke i tvil om at Senterpartiet hørte hjemme i den borgerlige familie.

Bortsett fra en varamannsperiode fra 1961 til 1965 har Vårvik aldri sittet på Stortinget. Datidens forhold mellom partipolitisk virksomhet og partipressen medførte likevel at sjefredaktøren i Nationen var en tungvekter i Senterpartiet. Det er ingen tilfeldighet at sjefredaktør Vårvik var medlem av samtlige borgerlige regjeringer fra 1963 til 1973.

Hans borgerlige tilbøyeligheter gjorde Vårvik til en omstridt partiformann, men tross motstanden fra partiets “grønne sosialister” maktet han å gjenreise Senterpartiet som en troverdig enhet på borgerlig side. Det var en plassering som Senterpartiet fant seg vel til rette med så sent som ved Jan P. Syses regjeringsdannelse 1989. Det var først etter at Senterpartiet sa takk for seg i den regjeringen, at Vårvik ble gjort til syndebukk. Da trakk man den konklusjon at det borgerlige tilbakefall under Vårviks ledelse var hovedårsaken til partiets svekkede posisjon. Akkurat den påstanden betegnet Vårvik som komisk i et portrettintervju da han trådte tilbake som sjefredaktør. Men den gangen ble det sagt at den historien aldri skulle få lov til å gjenta seg. Det gjorde den da heller ikke, og Senterpartiet fikk en formidabel tilslutning ved stortingsvalget 1993. Men partiet klarte ikke å vedlikeholde oppslutningen etter EU-avstemningen året etter, og den ble ytterligere redusert ved stortingsvalget 1997.

  • HEH, flere utg. 1964–94
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall, flere utg.
  • Nordby, bd. 1, 1985