Filosof. Foreldre: Skolebestyrer Trygve Føllesdal (1898–1979) og Margit Teigen (1907–98). Gift 1957 med Vera Heyerdahl (12.10.1932–), datter av ingeniør Kristian A. A. Heyerdahl (1892–1992) og Helga Wiig (1905–76).

Dagfinn Føllesdal har internasjonalt ry som en av de fremste kjennere av Edmund Husserls filosofi og for sine arbeider innenfor logikk og erkjennelsesteori. Han er en av de meget få filosofer som har gitt selvstendige og betydelige bidrag til både “kontinental” og analytisk filosofi, og han har vist at det konvensjonelle skillet mellom disse retningene er uinteressant.

Føllesdal studerte matematikk, mekanikk, astronomi og filosofi i Oslo og Göttingen mellom 1950 og 1957. Hans magistergradsavhandling i filosofi fra 1956, Husserl und Frege, var en banebrytende studie av grunnleggerne av henholdsvis moderne fenomenologi og analytisk erkjennelsesteori. Fra 1957 til 1961 studerte han filosofi ved Harvard University, der han ble Ph.D. 1961 på avhandlingen Referential opacity and modal logic. Etter tre år som Instructor og Assistant Professor ved Harvard kom han tilbake til Norge 1964, først som forskningsstipendiat og universitetsstipendiat ved Universitetet i Oslo og deretter som professor samme sted fra 1967 til 1999. Fra 1968 har han også vært professor i filosofi ved Stanford University, etter 1976 som C. I. Lewis Professor of Philosophy.

På Harvard studerte Føllesdal under Willard van Orman Quine og har i alle senere år vært i dialog med ham. I sin doktoravhandling viste han hvordan Quines innvendinger mot modal logikk (den logiske teori om mulighet og nødvendighet) kunne overvinnes. Senere gav han et nytt grunnlag for Quines teori om at oversettelse fra ett språk til et annet aldri kan bli fullstendig entydig (“indeterminacy of translation”). Quine sluttet seg til begge revisjoner. I dialog med Donald Davidson og andre har Føllesdal også gitt sentrale bidrag til forståelsen av handling, intensjonalitet og rasjonalitet. Han har publisert et stort antall artikler om Husserl og hans etterfølgere (Heidegger og Sartre) og etablert en database av Husserls etterlatte manuskripter.

Føllesdal har også utført et stort administrativt arbeid. Hans arbeidskraft er legendarisk. Han sitter i eller har sittet i redaksjonen av mer enn 25 vitenskapelige tidsskrifter. Da han kom fra USA til Norge, la han grunnen for en fullstendig omlegging av Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo, med det resultat at instituttet i dag holder høye internasjonale mål. Han har også gjort et stort arbeid for å bevare og revidere examen philosophicum. Han har hovedansvaret for en lærebok til dette studiet, Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi, som er oversatt til flere språk. Føllesdal har vært et mye benyttet og usedvanlig samvittighetsfullt medlem av bedømmelseskomiteer og andre utvalg.

For studenter og kolleger har Føllesdal vært et forbilde, gjennom sitt krav til klarhet i fremstilling og argumentasjon og sin åpenhet for nye ideer. Mange som har sittet under hans kateter fortsetter å spørre seg selv, når de prøver ut en ny tanke: “Hva ville Dagfinn si?” Ofte er spørsmålet nok til å sende ideen i papirkurven. I diskusjon om praktiske spørsmål blir man slått ikke bare av hans intellektuelle kraft og evne til å finne løsninger, men også av hans integritet, motvilje mot taktiske resonnementer og en usvikelig tro på at andre er like åpne for rasjonelle argumenter som han selv er.

Dagfinn Føllesdal er medlem av 9 vitenskapelige akademier og var i seks år vekselvis preses og visepreses i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han mottok Forskningsprisen fra Universitetet i Oslo 1995 og Humboldt-prisen 1997.

  • Husserl und Frege, mag.avh. 1956, trykt 1958
  • Referential opacity and modal logic, dr.avh. 1961, trykt 1966
  • Argumentasjonsteori og vitenskapsfilosofi(sm.m. L. Walløe), 1977 (senere utg. med tittel Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi sm.m. J. Elster og L. Walløe, 7. utg. 2000)
  • nærmere 100 artikler, kommentarer og bokanmeldelser i vitenskapelige tidsskrifter, en del av disse er samlet i Meaning and Experience, Oxford 2001