Syslemann, lagmann, stallare og kongelig rådgiver. Foreldrene er ukjente. Sagaen beretter om en datter, men vi vet ikke om Dagfinn var gift.

Dagfinn står i sagatradisjonen (Bǫglunga sǫgur) som den fremste av de gamle birkebeinerne som sørget for at den unge Håkon Håkonsson ble tatt til konge 1217 og som i de følgende årene arbeidet for å sikre hans stilling. Dagfinn selv er åpenbart den opprinnelige hjemmelsmann for mye av det sagaene forteller om Håkons barndom og tidligste kongstid, og dette kan ha ført til at hans rolle er blitt forstørret. At han gjennom tre-fire tiår hadde en fremtredende stilling i birkebeinernes regjeringskrets, er likevel hevet over tvil.

I sin tale for kong Håkons arverett til tronen på riksmøtet i Bergen 1223 fortalte Dagfinn at han kom til kong Sverre i ung alder og var med i noen kamper, blant dem slaget i Florvåg 1194 og kampene på Jonsvollene i Bergen 1198. Senere var han en av kong Håkon Sverressons betrodde menn, og i Borg 1203 var han et av de nære vitnene til det forholdet mellom kongen og Inga fra Varteig som resulterte i Håkon Håkonssons fødsel året etter. Alt mot slutten av Sverres regjeringstid (1201) ser det ut til at Dagfinn satt i det viktige ombudet som kongens sysselmann i Bergen. Her verget han Sverresborg mot baglerne 1204. Da baglerne rev og brente borgen 1207, egget Dagfinn sterkt til å bygge den opp igjen fordi han bare kunne holde sysselen i Hordaland så lenge borgen stod. Han forsvarte den seigt da baglerne angrep på ny samme år, men måtte gi etter for overmakten. Først sørget han likevel for å fire den treårige Håkon Håkonsson ned til grid og sikkerhet.

Dagfinn beholdt sin fremtredende stilling blant birkebeinerne gjennom hele Inge Bårdssons regjeringstid (1204–17) og var lagmann i Gulatingslag og kongens stallare da Inge døde. Han var en av de birkebeinerne fra Sverres tid som nå gikk i brodden for å hevde Håkon Håkonssons kongsrett mot den avdøde kongens halvbror, Skule jarl Bårdsson. Under forhandlingene om tronfølgen i Trondheim kom Dagfinn med brev fra den utvalgte biskopen i Bergen og lendmennene i Gulatingslag om at Håkon var kong Inges rette etterfølger. På et hirdstevne satte han hardt mot hardt og truet med å ta Håkon med til Gulatingslag og ta ham til konge der om det ikke skjedde i Trondheim. Dette bidrog øyensynlig avgjørende til at Håkon ble hyllet på Øyrating 1217, og senere samme år var Dagfinn en hovedmann på det tinget som tok Håkon til konge i Bergen.

Håkons saga forteller at Dagfinn i de følgende årene stod den unge kongen nærmest i den rådgiverkretsen som skinnsykt voktet hans rett i forhold til både Skule jarl og kirkens ledere. Det er tydelig at han var sentral i de forhandlingene som gradvis fikk kirkens ledere, med erkebiskop Guttorm i spissen, til å anerkjenne Håkons kongsrett. I forholdet til Skule har historikeren Halvdan Koht – lite måteholdent til ham å være – beskrevet Dagfinn som en sleip vestlending som stadig bakvasket den ranke og trønderske jarlen hos kongen, men denne karakteristikken har ingen klar forankring i Håkons saga, som her er hovedkilden. En ting er at Dagfinn sterkt hevdet Håkons kongsrett mot både Skule og andre rivaler. Men sagaen betoner også at han flere ganger gikk inn for å forlike konge og jarl. Blant annet var han angivelig en av dem som ivret for at kongen skulle ekte jarlens datter, Margrete.

Dagfinns nøkkelrolle i Håkons regjeringskrets skyldtes åpenbart ikke minst at han var anvendelig i vidt forskjellige oppdrag og tjenestestillinger. I Håkons tidlige regjeringsår overtok han til og med et par ganger funksjonen som fehirde (skattmester) for å finansiere og organisere kongens og hirdens julefeiring. Samtidig spilte han en militær rolle frem til og med 1220-årenes strid mot ribbungene, som avsluttet middelalderens borgerkriger. Tilnavnet “Bonde” tyder på at han var av bondeætt.

Om Dagfinns personlige bakgrunn er ytterst lite kjent. En ikke navngitt datter av ham ble gift med en av kong Håkons hirdmenn, etter sammenhengen i Sturlunga saga helst en islending. I så fall er det mulig at det var gjennom islandsk fortellertradisjon at så mye av hans opplevelser og minner kom inn i Sturla Tordssons Håkons saga.

Sin siste kjente opptreden hadde Dagfinn på riksmøtet i Bergen 1233, der han som stallare hilste kong Håkon ved åpningen av tinget på Kristkirkegården. Da hadde han tjent birkebeinerkonger i fire tiår, og var nok en aldrende mann. Under år 1237 forteller en islandsk annal at “Dagfinn syslemann” døde.

  • Sverres saga
  • Soga om birkebeinar og baglar, del 1–2, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 1988
  • Håkon Håkonssons saga
  • Sturlunga saga
  • Isl. Ann.
  • NFH, del 3–4, bd. 1, 1857–58
  • H. Koht: “Skule jarl”, i HT, rk. 5, bd. 5, 1924
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • d.s.: “Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson”, i HT, rk. 5, bd. 6, 1927
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1973
  • d.s.: Bergen bys historie, bd. 1, 1982