Organisasjonsmann, skribent og verdiformidler. Foreldre: Teolog Bjarne Arnleif Hareide (1908–79) og sykepleier Anne Langmoen (1915–). Gift 1973 med lærer Ellinor Brune (6.8.1947–), datter av bonde og fabrikkarbeider John Brune (1911–) og bonde Nanna Parr (1911–93). Dattersønn av Berger Langmoen (1887–1950).

Den ambisiøse idealisten Dag Hareide har bak seg en mangslungen yrkeskarriere som ikke alltid har hatt sammenheng med hans varierte utdannelsesbakgrunn. Selv har han i mange sammenhenger sagt at det som har formet ham sterkest, er en 7 måneders reise i Latin-Amerika med FN-stipend 1972; der fikk han en skjellsettende opplevelse av urettferdigheten i verden.

Dag Hareide – prostens karismatiske, kreative og konfliktsårbare sønn – har kanskje arvet gründeregenskapene fra sine to pietistiske bestefedre; farfaren slo seg opp som fiskebåtreder på Sunnmøre, morfaren som parkettfabrikant i Brumunddal. Hareide har sin styrke som inspirerende idéskaper og rask igangsetter. Han blir karakterisert som en dyktig nettverksbygger og -bruker, og han er flink til å finne organisatoriske rammer for sine ideer, som med vekslende hell er blitt omsatt til det han, den vedvarende 68-eren med en klart kristen forankring, ønsker skal bli en praksis som forandrer noe.

Etter examen artium (og kristenrussformann) 1967 var Hareide et år ved St. Olaf College i USA. Han tok idéhistorie grunnfag 1969, var ledertreningssekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag 1969–70 og hadde flere tillitsverv i den kristelige skolelagsbevegelsen. Han var også med i redaksjonen i tidsskriftet Conscientisacao; navnet betyr 'bevisstgjøring', og den unge redaksjonen forsøkte å øke den sosialetiske bevisstheten. Senere var Hareide med på å starte Forum for kristne sosialister, som innad i Den norske kirke fikk langt mindre innflytelse enn bevegelsen Rettferdigheten kan ikke vente, og var redaktør i forumets avis Salt. Hareide var også initiativtaker til protestaksjonen Alternativ Jul.

Hareide har utfoldet sine utvilsomme pedagogiske evner i flere sammenhenger bl.a. som folkehøgskolelærer og som rektor på Den reisende folkehøgskole i Fredrikstad 1978–79. Da hans lærerkolleger valgte å melde skolen – som han har karakterisert som en kombinasjon av praktisk kommunisme og klosterbevegelse – inn i den danske søsterbevegelsen, trakk han seg ut, skremt av de totalitære trekkene i det som er blitt kalt Tvind-imperiet.

Hareide er utdannet sosiolog (mag.art. 1990). Han har også tatt agronomkurs 1975, mediekunnskap 1977 og kristendom (grunnfag 1974, mellomfag 1984).

1980–85 arbeidet han som kateket i Elverum, og var en kort periode vikarprest i Rendalen. I Elverum fikk han halve bygda engasjert i Namibia-aksjonen. Han var leder i Namibia-foreningen 1980–84. På det meste hadde denne praktisk innrettede solidaritetsaksjonen en omsetning på 35 millioner og 30 ansatte. I denne perioden var Hareide også fagforeningsleder i Kateketforeningen (1982–85).

Fra Elverum drog han til Etiopia, hvor han i årene 1985–88 var rehabiliteringskoordinator for FN, og i perioden 1996–98 utarbeidet han en nasjonal beredskapsplan mot hungersnød for den etiopiske regjeringen. Som forsker – han kalte seg fremtidsforsker 1988–90 – har han bl.a. hatt FN, Alternativ Framtid og Hedmark fylkeskommune som oppdragsgivere. I Hedmark var han drivkraften i et prosjekt som på mange måter foregrep Verdikommisjonens arbeid. Prosjektet, som var et samarbeid mellom fylkeskommunen, Alternativ Framtid og Dag Hareide, resulterte bl.a. i boken Det gode Norge (1991). Hareide var nestleder i Verdikommisjonens råd til kommisjonen avsluttet sitt arbeid 2001.

1990–95 var Dag Hareide generalsekretær i Norges Naturvernforbund. I denne perioden opplevde Naturvernforbundet en sterk vekst, Hareide grunnla f.eks. Miljøheimevernet og var styreleder i Blekkulfs Miljødetektiver og Regnskogsfondet. Han var flink til å profilere organisasjonen i mediene. Men den sterke veksten i organisasjonen sentralt gikk nok noe ut over engasjementet lokalt. I disse årene var han også med i ledelsen av forskningsprosjektene “Bærekraftig økonomi” og “Towards Sustainable Europe”.

1998 ble Hareide ansatt som generalsekretær i Kirkens Bymisjon, en diakonal stiftelse med 900 ansatte, men på grunn av interne samarbeidsproblemer trakk han seg etter bare fire måneder. Én versjon var at striden dreide seg om lederstil – den visjonære entusiastiske gründeren mot den flate lederstrukturens kvinner og menn, en annen at det var en kollisjon mellom en uhyre profesjonell organisasjon og en leder som ikke maktet å forholde seg til denne profesjonaliteten.

Etter den korte tiden i Kirkens Bymisjon virket Hareide som fri skribent og foredragsholder. Han har også vært brukt som utreder og har bl.a. utredet muligheten for et masterstudium i fredsarbeid og konflikttransformasjon for Diakonhjemmet i Oslo i samarbeid med flere organisasjoner og institusjoner. 1999 tok han initiativet til å stifte Nordisk Forum for Mekling og Konflikthåndtering, og han har vært styreleder der siden starten. 1998–2001 var han en av to nestledere i Verdikommisjonens råd, og han ledet kommisjonens arbeid med delprosjektet Vold i Norge.

Dag Hareide ble 2006 tilsatt som ny rektor ved den private folkehøyskolen Nansenskolen – Norsk Humanistisk Akademi på Lillehammer og tiltrådte stillingen 1. august. Samme år utgav han boken Konfliktmegling.

    Et utvalg

  • Chile. På vei til sosialismen, 1973
  • Vulnerability Profile of Wollo, 1988
  • Det gode Norge. På vei mot et medmenneskelig samfunn?, 1991
  • Vulnerability to famine, 1991 (oppr. mag.avh. UiO, 1990)
  • NaturligVis. Håndbok for en miljøvennlig hverdag, 1996
  • Konfliktmegling – et nordisk perspektiv, 2006
  • Avisintertervjuer og artikler
  • D. Hareide: Det gode Norge(se ovenfor, avsnittet Verker)
  • muntlige informanter