Faktaboks

Cora Sandel
Pseud. For Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius
Født
20. desember 1880, Kristiania
Død
3. april 1974, Uppsala, Sverige
Virke
Forfatter og maler
Familie
Foreldre: Kommandørkaptein og hydrograf Jens Schow Fabricius (1839–1910) og Anna Margareta (“Marga”) Greger (1858–1903). Gift 1913 i Paris med skulptør Anders Jönsson (30.12.1883–5.12.1965), sønn av arrendator Jöns Olsson (død 1902) og Marna Persdotter (død 1932), ekteskapet oppløst 1927. Sønnesønns datter av Jens Schow Fabricius (1758–1841; se NBL1, bd. 4).
Cora Sandel

Cora Sandel fotografert i Paris 1910

Cora Sandel
Av /NTB Scanpix ※.

Cora Sandel virket både som forfatter og som maler. Hun skrev romaner, noveller og fortellinger, og i årene 1906–21 gikk hun på malerskoler i Paris og hadde et maleropphold i Firenze 1913–14. Hun var også sporadisk Paris-korrespondent for Morgenbladet 1908–10.

Sara Fabricius ble født inn i en borgerlig Kristianiafamilie og hadde både på mors- og farssiden aner bakover til den ressurssterke og livlige Molde-baserte Gørvell/Jervell-familien og på Fabricius-siden til flere generasjoner marineoffiserer, bl.a. oldefaren Jens Schow Fabricius, som tok initiativet til den såkalte “broderkjeden” under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

1893 flyttet familien til Tromsø, der faren var utnevnt til innrulleringssjef, krigskommissær, overlos og sjef for den lokale avdelingen av distriktssjøtroppene. Etter kommunal pikeskole og middelskoleeksamen i Tromsø drog hun 1897 til Kristiania. Der fulgte hun undervisningen ved Harriet Backers malerskole for kvinner i to omganger. Selv om hun fikk attest for “godt Kunstner Talent” av Harriet Backer, fikk hun ikke noe stipend, og økonomien tvang henne tilbake til Tromsø.

Moren døde 1903, og først 1906 kunne Sara Fabricius dra til Paris for å utdanne seg som maler. De neste 15 årene oppholdt hun seg i skandinaviske kunstnerkretser i Paris og i Bretagne. Hun studerte under bl.a. Christian Krohg, Lucien Simon og André Lhote og malte en rekke bilder som er bevart for ettertiden, men stilte aldri ut.

I Paris hadde Sara Fabricius giftet seg med en svensk billedhugger, og 1921 vendte hun tilbake til Skandinavia, til Stockholm. Resten av livet bodde hun i lånte og leide leiligheter der og i Uppsala, også etter at ekteskapet var oppløst. 1936–39 oppholdt hun seg ved Vikersund Bad i Buskerud.

Sara Fabricius debuterte som forfatter med novellen Rosina i Social-Demokratens lørdagsbilag 29. juli 1922. Novellen var undertegnet Cora Sandel, et pseudonym hun skulle komme til å beholde resten av livet. Novellen Amors veie i tidsskriftet Mot Dag samme høst fikk Harald Grieg i Gyldendal til å “nesten” love at forlaget ville utgi en roman som var skrevet av den kvinnen som skjulte seg bak pseudonymet. De neste tre årene fikk hun flere tekster på trykk, bl.a. novellen Nr. 31, som vant en konkurranse i tidsskriftet Arena 1922, ekteskapsnovellene Lykken og Skred og prosatekstene Alberte og Elvegaten.

1925 sendte hun – via sin venninne, kjemikeren Ellen Gleditsch – et nesten ferdig manuskript til Gyldendal Norsk Forlag. Året etter kom det ut som debutromanen Alberte og Jakob. Boken ble en suksess, solgt i 9000 eksemplarer den første høsten. Forfatteren lånte trekk fra sin ungdoms Tromsø, men døpte om gater og steder og befolket byen med sine egne, oppdiktede figurer. I denne nordnorske småbyen lar hun sorenskriverdatteren Alberte Selmer vokse opp og lengte bort. Romanen gir et nitid portrett av embetsstanden, ikke minst av dens normer, fattigfornemhet og de trange oppvekstvilkårene for en som ikke lar seg innpasse. Cora Sandel måtte i alle år forsvare seg mot dem som mente at romanen var selvbiografisk og en ren utlevering av hennes egne forhold. Hun innrømmet imidlertid at det gikk “en innvevd tråd” fra eget liv i det hun skrev.

1927 kom novellesamlingen En blå sofa, som til forleggerens overraskelse – han ville at hun skulle skrive romaner – solgte 5000 eksemplarer på en høstsesong. Sigurd Hoel roste bl.a. novellen Sommer for dens “saftige skildring av det erotiske virvar i kvinnehjertene”. 1931 fulgte romanen Alberte og friheten. Også her bygde hun på en tidsperiode og et miljø hun kjente selv: kunstnermiljøet i Paris i tiden like før den første verdenskrig. Alberte lever i det internasjonale malermiljøet, men hun maler ikke selv. Hun skriver heller ikke, men hun samler notater i en koffert. Venninnen Liesel er viktig. Gjennom hele romanen er hun til stede som en søster, en malersøster, og et sted mellom Liesels og Albertes fiktive livserfaringer ligger antakelig forfatterens egne. Mot slutten av romanen er Alberte gravid, mens Liesel har gjennomgått en dramatisk abort.

Novellesamlingene Carmen og Maja og Mange takk, doktor bekreftet Cora Sandels posisjon som en viktig mellomkrigsforfatter. Hun ble rost for sine lystelige folkelivsskildringer og for de dyptborende utforskingene ikke minst av kvinnesinnene. Novellen Flukten fra Amerika ble dramatisert for fjernsyn og vist i NRK 1991.

1930-årene var både økonomisk og sosialt et vanskelig tiår for Cora Sandel, som på grunn av en rettslig strid om foreldreretten til sønnen hadde satt seg i stor gjeld. Ikke før etter den annen verdenskrig kom hun ut av denne situasjonen. Novellene gav lave inntekter, men hun hadde ikke ro eller råd til å samle seg om større litterære arbeider.

1939 vant hun Arbeidermagasinets konkurranse om den beste kjærlighetsnovellen med Nina. Samme år kom den tredje og siste boken om Alberte, Bare Alberte. Albertes sønn, Småen, er blitt 7 år gammel, og familien vender tilbake fra Bretagne til Paris etter verdenskrigen. Forholdet til mannen er gått i stå, men familievennen, den franske forfatteren Pierre, har oppmuntret henne til å satse på å skrive selv. Etter hjemkomsten til Norge forlater hun mann og barn hos svigerforeldrene i Vestfold, for å dra inn til byen med manuskriptet sitt for kanskje å kunne bli forfatter.

Kristian Elster roste det fullførte portrettet av Alberte som “et av de store kvinneportrettene i vår litteratur [...] i allverdens litteratur”. Det såre, men sterke kvinneopprøret og frigjøringsmotivet ble lagt merke til, samt hennes evne til å skildre psyke og miljø sannferdig. I ettertid er kanskje moderniteten ved romanene vel så påfallende. Alle tre er holdt i presens, de er satt sammen av scener, og flyten i fortellingen ivaretas gjennom disse mosaikkaktige, sammensatte tidsbeskrivelsene. På tross av perfeksjonismen i skildring av sted og miljø er det Albertes bevissthet som er romanenes mest sentrale sted.

Som forfatter har Cora Sandel hentet vel så mye fra den franske litterære tradisjonen (Proust, Gide) som fra den norske litterære, psykologiske realismen. Etter krigen ble Kranes konditori hennes litterære comeback og største salgssuksess. Her vendte hun tilbake til den nordnorske småbyen. I denne formmessig ukonvensjonelle romanen, med undertittelen “Interiør med figurer”, utleverte hun igjen småbyens bornerthet og sladderaktighet. Katinka Stordal, som setter seg på byens konditori og drikker med rallaren Stivhatten i stedet for å sy ferdig kjolene til byjubileet, er en slags kunstner, hun også, og hennes opprør er både et kvinneopprør og et slags kunstneropprør, som Albertes. Kritikerne var samstemte: “Cora Sandels geni [...] fint temmede humor” (Johan Borgen), “selv en humorist må bøie sig for din kunst” (Ragnvald Blix) og “i linje med de stora, norska dramatikerna, eller hellre den stora norska dramatikern” (Gunnar Ekelöf). Kranes konditori ble oppført 1946 på Det Norske Teatret med Helge Krogs mellomakt.

Den selvbiografiske Dyr jeg har kjent kom også i fredsåret. Gjennom de lavmælte dyrefortellingene om hestene, kattene, papegøyen Papen og andre skimtes forflytningene og smertepunktene i livet hennes. Og boken rommer en tidligere mer skjult sans for det pussige, det milde og vemodige uttrykket.

Cora Sandel var av dem som tidlig hadde sett at den tyske fremgangen i 1930-årene kunne bli en trussel. De tre novellene i Figurer på mørk bunn fra 1949 har krigen som et felles bakteppe, og novellen Den stillferdige gjesten, en førkrigsscene på et pensjonat, nærmer seg en enakter og er formelt i slekt med Kranes konditori.

Cora Sandel fikk norsk diktergasje fra 1941, fra 1950 fikk hun Gyldendals årlige æreslønn, og 1951 ble Samlede verker 1–6 gitt ut.

1952 offentliggjorde hun et dramatisk fragment i VG, og 1958 kom den siste boken, Kjøp ikke Dondi, også den tett opp mot det scenisk-dramatiske. Her er en følsom, mannlig forfatter med skrivesperre satt opp mot en kvinnelig “hysteriker”, den beregnende Dondi. Boken gjorde ikke samme lykke i Norge som de tidligere, men den kom høyt opp i en stor internasjonal konkurranse, der den ble nummer to etter en roman av italienske Elsa Morante. Den ble innlemmet i Samlede verker som bind 7, dramatisert av Carl Frederik Prytz og oppført på Det Norske Teatret 1958.

Flere av hennes verker er dramatisert og vist i fjernsynet. Novellen Nina ble filmatisert 1957 under tittelen Høysommer. Cora Sandel ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1957.

Cora Sandels forfatterskap er et av de sentrale norske på 1900-tallet, ikke bare på grunn av de tydelige tematiske formuleringene av kvinnelig opprør, tett knyttet til kvinners kropp og til kvinners erfaringer. Hun makter som få andre i romanens form å skildre på troverdige måter hvor omstendelig forandringer skjer og hvor lang tid forandringer tar. I tillegg kommer hennes særegne, sobre og presise prosastil, der ikke minst opplevelsen av tid er fremstilt på en for norsk litteratur original måte.

Verker

    Skriftlige verker

  • Alberte og Jakob, roman, 1926
  • En blå sofa og andre noveller, 1927
  • Alberte og friheten, roman, 1931
  • Carmen og Maja og andre noveller, 1932
  • Mange takk, doktor, noveller, 1935
  • Bare Alberte, roman, 1939
  • Kranes konditori. Interiør med figurer, roman, 1945
  • Dyr jeg har kjent. Historier for ung og gammel, 1945
  • Figurer på mørk bunn, noveller, 1949
  • Kjøp ikke Dondi. Interiør med figurer, roman, 1958
  • Vårt vanskelige liv (utvalgte noveller ved O. Solumsmoen), 1960
  • Barnet som elsket veier (tidligere upubliserte tekster, redigert av S. Gimnes), 1973
  • Lykken og andre noveller (utvalg ved J. Øverland), 1995

    Utstillinger (som Sara Fabricius)

  • 30 malerier utstilt på Prins Eugens Waldemarsudde, Stockholm, 1972
  • noe under 30 malerier utstilt på SAS Royal Hotel, Tromsø, 1974
  • 24 malerier utstilt i Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, 1997

Kilder og litteratur

  • R. Skrede: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • O. Solumsmoen: Cora Sandel – en dikter i ånd og sannhet, 1957
  • HEH 1973
  • Å. H. Lervik: Menneske og miljø i Cora Sandels diktning, 1977
  • J. Øverland: Cora Sandel om seg selv, 1983
  • K. Bale: Friheten som utopi. En analyse av Cora Sandels Alberte-trilogi, 1989
  • K. Bliksrud: “Cora Sandel og billedkunsten”, i Samtiden nr. 3/1992
  • J. Øverland: Cora Sandel. En biografi, 1995
  • d.s.: “Fra Sara til Cora – maleren som ble forfatter”, i Kvinnelige pionerer fra nord, Tromsø 1997
  • A. C. Billing: Hvad er sannhet? Studier i Cora Sandels novellistik, 2002
  • T. Selbo: “Cora Sandel. Byens bevegelse”, i Litterære vaganter. Byens betydning hos seks kvinnelige forfattere, 2003