Offiser. Foreldre: Carl Ahlefeldt (1576–senest 1633) til Koselau og Beate Breidesdatter Rantzau (ca. 1590–1657). Gift 1) med Catharina Qualen (ca. 1610–10.1.1639, datter av amtmann Otto Qualen (1566–1620) og Dorothea Rantzau (1566–1621); 2) 18.6.1648 med prinsesse Elisabeth Sophie Gyldenløve (1633–20.1.1654), datter av Christian 4 (1577–1648) og Vibeke Kruse (død 1648); 3) 1.3.1655 med Anna Hedevig Buchwald (4.1.1629–14.12.1695), datter av Daniel Buchwald (1599–1674) til Schierensee og Margrethe Ahlefeldt (1606–54).

Claus Ahlefeldt var blant de første fagoffiserene som nådde de høyeste militære embeter i Norge. Normalt hadde de øverste stillingene vært forbeholdt stattholdere og lensherrer i kraft av deres sivile posisjon, men fra midten av 1600-tallet og særlig etter innføringen av eneveldet 1660 ble fagkriterier tillagt større vekt. Ahlefeldt skulle likevel oppleve at det gamle systemet ikke helt hadde sluppet taket.

Claus Ahlefeldt tilhørte den eldste hovedlinjen av en vidt forgrenet holsteinsk uradelsslekt, som i flere hundre år eide storgodset Gelting i Angeln. Han startet sin karriere som pasje hos en keiserlig offiser, og deltok som sådan i den mantuanske arvefølgekrig. (Mantova var en provins i det nordøstlige Italia.) Fra 1632 var han volontør – nærmest en lærling uten lønn – i Wallensteins hær, og 1634 ble han innskrevet ved universitetet i Leiden. 1636–39 var han hoffjunker i Christian 4s tjeneste, og etter et nytt utenlandsopphold var han atter i dansk tjeneste fra 1642 som sjef for et vervet regiment.

Under Christian 4s siste år hadde Ahlefeldt kommet i stadig sterkere motsetningsforhold til kongens svigersønner Hannibal Sehested, Corfitz Ulfeldt og Christian von Pentz. Kort før kongens død i januar 1648 ble Ahlefeldt utnevnt til å etterfølge von Pentz som guvernør i Glückstadt i Holstein, men da han etter tronskiftet reiste dit for å overta embetet, nektet von Pentz å adlyde den avdøde kongens ordre. Frederik 3 visste å utnytte Ahlefeldts motvilje mot “svigersønnpartiet”, og han ble snart en av kongens mest betrodde menn. 1651 avanserte han til generalvaktmester (generalmajor) og 1659 til generalløytnant. Samme år spilte han en sentral rolle i forsvaret av København mot svenskene. 1663 ble han ridder av Elefantordenen.

24. desember 1660 ble Ahlefeldt utnevnt til general av infanteriet, assessor i krigskollegiet og øverstbefalende over militsen i Norge, og han kom til landet 1661. Han ble amtmann over Trondhjems amt 1662, og satt i begge disse stillingene til han fikk avløsning 1666. Han reiste tilbake til Danmark, hvor han fikk en regimentsjefspost på Jylland, og var 1667–71 guvernør i Nyborg på Fyn og amtmann i Nyborg amt. 1669 ble han feltmarskalk.

Claus Ahlefeldt fikk ingen lang funksjonstid i Norge. Innføringen av nasjonalt rytteri 1663 var den viktigste reformen han var med på å gjennomføre. Under slaget på Bergens våg 2. august 1665 ledet han forsvaret av byen. Tilfeldigvis befant han seg i Bergen da en nederlandsk konvoi med rikt lastede handelsfartøyer søkte inn på havnen, for å komme vekk fra engelske orlogsskip. Nederlandene var i allianse med Danmark-Norge på denne tiden. I København hadde imidlertid engelske utsendinger inngått en avtale med kongen, som innebar at de norske stridskreftene skulle forholde seg passive ved et engelsk angrep på de nederlandske skipene. Som kompensasjon ble kongen forespeilet en betydelig del av byttet. Men innholdet i den nye avtalen nådde ikke Bergen i tide. Da engelskmennene startet sitt angrep, ble de beskutt fra festningen og måtte trekke seg tilbake.

Ahlefeldts tid i Norge er for øvrig interessant ved at den faller i en brytningstid mellom gammelt og nytt ledelsessystem. Ahlefeldt mente at stattholderen, Iver Krabbe, blandet seg for mye inn i de rent militære forhold. Motsetningene forsterket seg da U. F. Gyldenløve ble utnevnt til stattholder 1664. I hans instruks ble samarbeid med “voris General offver Militien” understreket. Men det stod også at stattholderen skulle “bære flittig Omsorg, at Magazinerne och Thøyghuuse udi vore Fæstninger bliffuer vel forsiunet”. Med det fikk Gyldenløve fullmakter som etter Ahlefeldts mening strakte seg for langt inn i hans eget ansvarsområde. Konflikter oppstod og Ahlefeldt klaget til kongen. 1665 rapporterte den svenske utsendingen i København hjem at “Claus v. Ahlefeld, som hidtil har commanderet i Norge, er kommen hertil, for at besvære sig over Statholder Gyldenløve”. 1666 ble Ahlefeldt løst fra sjefsstillingen, og Gyldenløve ble, i tillegg til stattholderembetet, nå også pålagt å lede militsen i Norge.

  • C. O. Munthe: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. Ovenstad: Militærbiografier, bd. 1, 1948
  • materiale hentet fra egen forskning i forbindelse med arbeidet med bind 1 av Norsk Forsvarshistorie, 1999

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (helfigur, sammen med Elisabeth Sophie Gyldenløve) av ukjent kunstner, 1646, antakelig kopi etter Abraham Wuchters; tilhører Reichsgraf von Schmiedegg, Gmunden, Østerrike (etterkommer etter deres datterdatter)