Politiker. Foreldre: Sjømann Andreas Olsen (1848–1910) og Tellefine Christensen (1865–1939). Ugift.

Claudia Olsen ble innvalgt på Stortinget som representant for kjøpstedene i Vestfold 1945 og satt som Høyres fremste sosialpolitiske talskvinne til hun sa nei takk til gjenvalg 1961. Men hun gjorde seg gjeldende som Høyres sosialpolitiske samvittighet helt til siste slutt. I hennes tid var det aldri noen tvil om hvem som skulle målbære Høyres sosialpolitiske prioriteringer. Hun nøt stor respekt langt utenfor Høyres rekker, som en representant man kunne være uenig med, men som man alltid kunne stole på. Det var aldri noe tull med Claudia, som de kalte henne på Stortinget. Hun var den første politiker både velgerne og hennes medrepresentanter var på fornavn med.

Hennes utdannelse var beskjeden; etter folkeskolen gikk hun på ungdomsskole (folkehøyskole) 1914–15 og handelsskole 1917–18. Hun begynte som assistent ved Tønsberg rasjoneringskontor 1916, var bokholder i et privat firma 1918–22, sekretær ved Tønsberg ligningskontor 1922–27 og kasserer ved Tønsberg Aktietrykkeri fra 1927. Før hun ble innvalgt på Stortinget, satt hun som medlem av Tønsberg bystyre 1929–45, av formannskapet fra 1933 og skolestyret 1932–34.

På Stortinget ble Claudia Olsen formann i helsekomiteen allerede i sin første periode. Senere ble hun ved en omlegning nestformann i sosialkomiteen, hvor hun spilte førstefiolin uten å gjøre noe vesen av det. Hun var medlem av Nordisk Råd fra begynnelsen 1953 til 1962 og var formann i rådets sosialpolitiske komité 1959–61.

Med den reservasjon at det dreier seg om en språkbruk som knapt er akseptabel i dagens samfunn, var det Sverre Løberg som beskrev Claudia Olsen best. Under en opphetet debatt i 1950-årene utnevnte den frimodige Løberg henne til “det eneste mannfolk i Høyres stortingsgruppe”. Ingen var i tvil om at det var en velfortjent kompliment.

Under den annen verdenskrig var Claudia Olsen sekretær i Nasjonalhjelpens innsamlingskomité og regnskapsfører i Svenska Norgeshjelpens komité i Tønsberg. I etterkrigstiden engasjerte hun seg også utenfor Stortinget, bl.a. som formann i Norske Kvinners Nasjonalråd 1946–53 og viseformann 1953–56. I tillegg til sosialpolitikken var hun opptatt av forsvarssaken, og hun var medstifter av og formann i hovedkomiteen for Kvinners frivillige beredskap 1951–61. Da krigsseilerne stod alene under striden om “Nortraships hemmelige fond”, var det en selvfølge for Claudia Olsen å ta deres side på Stortinget. Hun kjente krigsseilernes liv og skjebne godt fra sitt hjemfylke.

Som rikspolitiker stod Claudia Olsen i fremste rekke i det trygdepolitiske arbeidet som pågikk fra 1951 og frem til innføringen av Folketrygden 1967. Hun var medlem av Folketrygdkomiteen 1951–55, og 1962 ble hun medlem av den komité som skulle utrede pensjonsspørsmålet.

Claudia Olsen var medlem av Høyres sentralstyre 1945 og 1954–66; 1954–58 var hun partiets viseformann. Hun var viseformann i Høyrekvinners Landsforbund 1945–54 og formann 1958–64. Feminist var hun i en årrekke før kvinneopprøret i 1970-årene. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1961, var kommandør av den svenske Vasaorden og innehaver av Norges Forsvarforenings hederstegn.

  • HEH, div. utg.
  • Nordby, bd. 1, 1985