Lærd kvinne. Foreldre: Regimentsskriver og auditør Knud Gad (død 1711) og Anna Abrahamsdatter. Ugift.

Cille Gad var en for sin samtid uvanlig kvinne – belest og kunnskapsrik, men hun fikk lite spillerom for sine ferdigheter i et mannsdominert samfunn. Hun fikk en skjebne som var både dramatisk og atypisk; hun ble dømt for barnemord, men slapp dødsdom – kanskje fordi hun var så lærd?

Morens kusine var den bergenske salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter. Faren ble tidlig oppmerksom på Cilles begavelse og lærte henne latin og gresk – og visstnok hebraisk.

1708 kom Cille Gad til København, og ved universitetet var hun “iblandt Professorerne og Studenterne /…/ meget vel bekiendt,” forteller F. C. Schønau. Han sier videre: “Da hun opholdt sig her i Kiøbenhavn iblandt de Akademiske Brødre vilde hun have paataget sig at være Opponens i et af Akademiets Collegier, som hende blev tilbudet, hvis det havde blevet hende tilladt.” Cille Gad ble berømmet for sine latinske vers, men lite av hennes produksjon er kjent. Det hun måtte ha skrevet i Bergen, ble sannsynligvis borte under den store brannen 1702. Fra København kjenner vi et latinsk hyllingsdikt i anledning av en disputas (gjengitt hos Schønau). I Håndskriftsamlingen i Det Kongelige Bibliotek i København finnes et latinsk hyllingsdikt til den lærde humanist Otto Sperling, som lenge hadde interessert seg for Cille Gad og innlemmet henne i sin samling om lærde kvinner.

Cille Gad døde i København 1711, sannsynligvis under en pest. Før hun kom til København, hadde hun hatt en dramatisk fortid. I mars 1705 hadde hun født et barn, som ble funnet i en kiste. En kvinne som fødte i dølgsmål og hadde et dødt barn, ble betraktet som barnemorderske. Cille ble fengslet. “– samme qvindfolch er meget svag,” skrev fogden; han kunne ikke sette henne ut i kulden i allmuens fangehus. 3. juni samme år fikk hun sin dødsdom. Hennes far skrev umiddelbart en bønn om benådning og fortalte historien om datteren og (franske?) Henry Putean, “buttelerer paa det ostindiske skib Suchermøllen”. Putean måtte reise videre, men tilbød henne å følge med eller komme etter senere. Cille drog til sin mormor, presteenken Anna Pedersdotter, på Tysnes. Mormoren var bortreist da Cille fødte et barn, visstnok åtte uker før tiden. Hun var alene, “fornam at det ej hafde lif”, og la barnet i et skrin. Men dødsdommen ble opprettholdt. Knud Gad sendte flere bønneskriv, og også andre engasjerte seg i saken.

Fangen Cille Gad skrev til Otto Sperling i København. Hun beklager at latinen kanskje ikke er helt korrekt, hun har ingen bøker i fengselet, og forteller ham om sin ulykkelige situasjon. Otto Sperling henvendte seg til kongen; en kvinne som behersket gresk og latin, kunne umulig dømmes til døden. Bønnskriftene må ha virket. Cille Gad ble benådet 2. september 1707. Etter å ha gjennomgått kirkens disiplin, betalt leiermålsbot og sittet fengslet ytterligere et halvt år, ble hun utvist fra Bergen. 1708 var hun ved universitetet i København. 1722 skrev Ludvig Holberg sin Zille Hans Dotters Gynaicologia eller Forsvars Skrift for Qvinde-Kiønnet. Holberg bodde i Bergen samtidig med den lærde Cille Gad, og det må ansees som svært sannsynlig at hun har inspirert ham til dette skriftet.

  • F. C. Schønau: Samling af Danske lærde Fruentimmer, bd. 1, København 1753, s. 664f.
  • BHFS nr. 29–30, Bergen 1923–24
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • BHFS nr. 43, Bergen 1937
  • J. Heggland: Tysnes. Det gamle Njardarlog, bd. 1: Fram til om lag 1800, Tysnes 1964, s. 414f.
  • M. Alenius: Love at first (w)ink. A fragment of Otto Sperling's Neolatin correspondence, i A Literary Miscellany, presented by Eric Jacobsen, København 1988, s. 172–173
  • C. Løveid: Barock Friise, 1993