Gårdbruker og politiker. Foreldre: Gårdbruker Anders Christophersen Horsrud (1830–60) og Gunhild Dorthea Jellum (1831–1919). Gift 1880 i Norderhov med Mathea Eriksdatter Nøkleby (12.7.1858–27.1.1947), datter av gårdbruker og snekker Erik Olsen Nøkleby (f. 1830) og Anne Pauline Thorsdatter Sand-Sæther (f. 1831).

Christopher Hornsrud var politisk aktiv i arbeiderbevegelsen i nesten 80 år. Han kunne dermed bygge sine standpunkter på impulser fra begivenheter så langt fra hverandre i tid som Pariserkommunen 1871 og Norges NATO-medlemskap 1949. Mest kjent er han likevel for sine 18 dager som Arbeiderpartiets første statsminister 1928.

Hornsrud var hele sitt liv knyttet til jordbruket. Han vokste opp på gården Horsrud ved Skotselv i Øvre Eiker; i voksen alder la han til en ekstra 'n' i gårdsnavnet og tok etternavnet Hornsrud, mens broren Johan beholdt navnet Horsrud. 1891 kjøpte han morfarens eiendom på Åmot i Modum. Som politiker knyttet han sitt grunnsyn til bøndenes interesser. Historikeren Edvard Bull d.y. har beskrevet ham som den første norske sosialisten som kom til å spille en politisk rolle uten å være verken håndverker eller akademiker.

Hornsrud var selvlært. Etter folkeskolen ble han handelsbetjent, og han drev egen forretning på Hønefoss 1878, senere på Vikersund. Han kom med i Venstre og markerte seg ved sin kompromissløse kamp for alminnelig stemmerett for kvinner og menn og ble etter hvert ble for radikal for Venstre-ledelsen. 1880 var han med på å stifte Buskerud Amts Venstreforening, senere også en rekke lokale arbeiderforeninger og 1888 Buskerud Amts Arbeiderforening. Fordi han tilhørte den radikale fløyen i Venstre, fikk han nære kontakter med sosialdemokratene i Kristiania. Fra begynnelsen av 1890-årene regnet han seg som sosialist og deltok aktivt på Arbeiderpartiets landsmøter 1893–96. Han var medlem av Modum herredsstyre 1883–1902. I Arbeiderpartiet markerte han seg ved å støtte valgsamarbeid med Venstre og ved sitt positive syn på bøndene. Etter å ha holdt seg borte fra det sentrale partiarbeidet i flere år, ble han på landsmøtet 1901, uten selv å være til stede, valgt til å delta i arbeidet med partiets jordprogram.

Hornsrud er kjent som jordprogrammets far. Det representerte et kompromiss mellom den sosialistiske teorien og bøndenes ønske om egen jord. Hornsrud var ikke prinsipielt motstander av at staten eller et kollektiv skulle eie jorden, men han mente dette var lite aktuelt i Norge. Det viktige var at alle fikk bruksrett til egen jord og fullt utbytte av arbeidet. Ingen måtte tjene på andres arbeid, og bøndene måtte derfor sikres mot “det nuværende gjælds- og rentesystems lumske utplyndring”. Dette vendte han stadig tilbake til. Programmet stadfestet et praktisk syn på bøndenes stilling og åpnet døren for økt oppslutning om partiet på landsbygda.

1902 kjøpte Hornsrud en bygård i Kristiania og flyttet dit for å kunne gi barna bedre skolegang. På landsmøtet 1903 ble han valgt til Arbeiderpartiets formann, etter seks timers debatt for lukkede dører. Denne posisjonen beholdt han til 1906, da han frasa seg gjenvalg. Som partiformann måtte han i en periode også overta redaktøransvaret for Social-Demokraten. Han var medlem av Kristiania bystyre 1904–09.

Valget av Hornsrud som partiformann var omstridt, ikke på grunn av jordspørsmålet, men først og fremst fordi han var mer åpen for valgsamarbeid med Venstre enn toneangivende partiveteraner. Blant annet i fagbevegelsen hadde mange gått trett av det de kalte Christian Holtermann Knudsens og Carl Jeppesens prinsipprytteri og ønsket en mer pragmatisk politikk. Som eksponent for denne linjen ble Hornsrud kjent som ministersosialist og revisjonist. Han var imidlertid ikke fremmed for å snakke positivt om revolusjon og klassekamp. I diskusjonen 1903 om partiets første stortingsrepresentanter skulle delta på slottsballet eller ikke, var han motstander av et slikt samrøre med fienden. Man “maa ikke la sig besmitte”, hevdet han. For ham var “spørsmaalet om samfundets overtagelse af produktionsmidlerne [...] alltid prøvestenen ogsaa mellem os socialdemokrater”, slik han formulerte det 1904.

Hornsrud fremførte sin egen form for sosialisme ispedd bibelsitater og henvisninger til f.eks. spiritismen. Likevel var det nok hans styrke som formann, og senere som stortingsrepresentant, at han maktet å forene langsiktige perspektiver med kortsiktige og gi selv det minste praktiske reformkrav en teoretisk begrunnelse. Da han ofte var plaget av sterk hodepine, holdt han imidlertid få offentlige foredrag og taler. Hans form var å appellere til fornuften; agitasjonen overlot han til andre. Etter 1906 deltok han ikke på noe partilandsmøte før 1927.

Allerede før han gikk av som partiformann, pendlet Hornsrud mellom Kristiania og Modum. 1907–08 vikarierte han som redaktør av avisen Fremtiden i Drammen, og 1909 flyttet han tilbake til Modum, der han var ordfører inntil han ved stortingsvalget 1912 ble valgt inn fra Ringerike krets i Buskerud amt. Han satt på Stortinget sammenhengende frem til 1936 og var visepresident 1928–33. Han ble også medlem av en lang rekke offentlige komiteer, bl.a. Provianteringskommisjonen under den første verdenskrig; det var første gang Arbeiderpartiet var representert i et offentlig utvalg. På Stortinget engasjerte Hornsrud seg først og fremst i økonomiske spørsmål; han talte mot innføringen av omsetningsavgift og argumenterte allerede i begynnelsen av 1920-årene for en form for “motkonjunkturpolitikk” for å få bukt med den økonomiske krisen. Han var medlem av direksjonen i Kongeriket Norges Hypotekbank 1926–39 og dens formann fra 1936.

Hornsrud forble i Arbeiderpartiet gjennom partisplittelsene i 1920-årene og var redaktør av bladet Arbeiderbonden 1921–22. Etter valgseieren 1927, da Det norske Arbeiderparti ble landets største parti, var det til slutt han som ble bedt om å danne partiets første regjering, som tiltrådte 28. januar 1928; Hornsrud var selv både statsminister og finansminister. Regjeringen måtte imidlertid gå etter bare 18 dager fordi den bl.a. nektet å garantere for bankene under den økonomiske uroen i kjølvannet av regjeringsdannelsen. Venstre brukte regjeringserklæringen først og fremst som et påskudd til å fremme mistillitsforslaget som regjeringen ble felt på.

Under regjeringskrisen 1935, som førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold, var Hornsrud skeptisk til kriseforliket med Bondepartiet og ønsket isteden et regjeringssamarbeid med Venstre. For ham representerte Bondepartiet de mest reaksjonære kreftene i Norge.

Etter den annen verdenskrig markerte Hornsrud seg med standpunkter som nå fremstod som radikale. Han var motstander av alliansepolitikken og skeptisk til begge stormaktene. I 1953, 94 år gammel, var han en av initiativtakerne til avisen Orientering, og han skal ha vært den som fant på selve navnet. Han holdt konsekvent fast på gamle sosialdemokratiske standpunkter i en periode da kald krig og materiell vekst dominerte i arbeiderbevegelsen. “Vårt samfunn har vel ikke utviklet seg noe i sosialistisk retning. Sosialisme må bygge på erobring av produksjonsmidlene. Vi har utbygget velferdsstaten, men den er ikke sosialistisk,” sa han i et intervju i Orientering i forbindelse med sin 100-årsdag 1959.

  • Borgersamfundets bankerot, 1918
  • Fram til jorden!, 1918
  • Hvorfor – fordi. Utredning av forskjellige skattespørsmaal, 1924
  • Veien ligger åpen. Renter eller det daglige brød, 1933
  • Christopher Hornsrud. Artikler, foredrag og intervjuer i utvalg, samlet av H. Johansen, 1957
  • HEH, flere utg.
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Meyer: biografi i NBL1,bd. 6, 1934
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • H. Amundsen: Chr. Hornsrud. Inntrykk og minner, 1959
  • H. Johansen (red.): Festskrift til Christopher Hornsrud på 100 års dagen 15. november 1959, 1959
  • P. Maurseth: “Samtale om politikk med Christopher Hornsrud”, i Fossegrimen nr. 2/1960
  • I. A. Roset: Det Norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, 1962
  • K. Dankertsen: Arbeiderpartiets syn på jordspørsmålet fram til 1902, 1963
  • E. Moe: Synspunkter på Arbeiderpartiets jordpolitikk 1902–06, 1975

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Bjarne Engebret, 1950; Stortinget
  • Byste av Sigrun Grøstad, 1988; Modum rådhus, Vikersund