Sjøkrigsmann. Foreldre: Trond Sigurdsson Rustung og Karen Koll. Gift med Karen Skanke, datter av dekan i Trondheim Knut Pedersson og Dorthe Adelsteen. Far til Enno Brandrøk (ca. 1538–1572); morfar til Axel Mowat (1592–1661).

Christoffer Trondsson (selv brukte han aldri Rustung-navnet) levde et eventyrlig liv som sjørøver, kaprer, ombudsmann for erkebiskopen og “marskalk” hos pfalzgreven før han endte opp som den første danske riksadmiral. Som historisk person er han en typisk representant for overgangen fra adelsstyret i middelalderen til det embetsbaserte lederskapet etter reformasjonen.

Det er gamle slektstavler som opererer med slektsnavnet Rustung og regner opp hans forfedre. Christoffer var av adelig ætt, farsgården var Seim i Kvinnherad. Første gang Christoffer trer frem i kildene, er 1527, da han og Olav Lang stod i spissen for en styrke som skulle verge Vestlandet mot kaperangrep fra Christian 2. Da ingen fiende kom, begynte de å røve skotske, hollandske og tyske handelsskip. Dette førte selvsagt til sterke reaksjoner i inn- og utland, og erkebiskopen måtte gripe inn og erstatte røvet gods.

I årene som fulgte, var Christoffer en av erkebiskop Olav Engelbrektssons mest betrodde menn; en kilde sier også at de to var i slekt. I feidene mellom erkebiskopen og adelsslekten på Austrått plyndret Christoffer Storfosen 1529. 1535 gjorde erkebiskopen Christoffer til sin ombudsmann i rettssaken mot Niels Lykke, som hadde bedrevet “blodskam” med sin avdøde kones søster. Enden ble at Lykke ble “røkt” i hjel på erkebiskopens borg Steinvikholm. På nyåret 1536 var Christoffer Trondsson en av hovedaktørene i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og de andre riksrådene tatt til fange.

Sommeren 1536 stod Christian 3 som seierherre i Grevefeiden i Danmark. Biskopene ble fengslet og deres embetsgods inndratt. Utsiktene for den katolske kirken var svært dårlige i Norge også, hvis man ikke kunne få hjelp utenfra. Erkebiskopen sendte da Christoffer Trondsson til Nederlandene for å forsøke å skaffe hjelp fra keiseren og pfalzgreve Friedrich, Christian 2s svigersønn. Noen større styrke lyktes det ikke Christoffer å skaffe, men han returnerte med tre skip. Da situasjonen for erkebiskopen etter hvert ble uholdbar, var Christoffer fører for den vesle flåten som 1. april 1537 forlot Trondheim med erkebiskopen om bord med kurs for Nederlandene.

Olav Engelbrektsson døde allerede året etter; Christoffer gikk da i tjeneste hos pfalzgreven, som utstyrte ham med kaperbrev. I noen år drev så Christoffer kaperfart i Nordsjøen. 1542 tok han imidlertid kontakt med Christian 3, som straks tok ham i sin tjeneste. I årene som fulgte, stod han i spissen for flere ekspedisjoner mot sjørøverne i Nordsjøen. 1551 ble han sendt til Island for å få slutt på motstanden mot reformasjonen.

Christoffer steg helt til topps i den danske marine da han 1557 fikk tilsynet med orlogsflåten og ledelsen av verftet på Bremerholm. Dermed ble han den første riksadmiral. Han utarbeidet året etter statutter for det nyopprettede admiralitetet.

Under Frederik 2 ble Christoffer avløst som flåtesjef, men han fortsatte å lede flåteavdelinger. Han nevnes siste gang i mai 1564, da han ble sendt til Trondheimsfjorden for å fordrive svenskene. Fru Karen er omtalt som enke året etter.

Christoffer hadde sønnen Enno Brandrøk og 7 døtre. Datteren Anna ble kjent som “Skottefruen” etter et eventyr med den skotske adelsmannen James Hepburn, jarl av Bothwell (som senere ble gift med Maria Stuart); datteren Else ble i sitt 3. ekteskap mor til admiral Axel Mowat.

  • Flere egenhendige brev fra Christoffer Trondsson er bevart, bl.a. hans søknad til Frederik 2 av 27.4.1559, gjengitt hos Scheen (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • DN
  • L. Daae: “Christopher Throndssøn Rustung, hans Søn Enno og hans Datter Skottefruen”, i HT, bd. 2, 1872, s. 113–137
  • Olav Engelbrektssøns jordebog, 1926
  • Olav Engelbriktssons rekneskapsbøker 1532–1538, 1936
  • R. Scheen: Sjørøver og admiral. En bok om Christoffer Trundssen (Rustung), Bergen 1942
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • P. Colding: biografi i DBL3, bd. 12, 1982