Kristoffer Trondsson Rustung

Det er gamle slektstavler som opererer med slektsnavnet Rustung og regner opp Kristoffers forfedre, men selv brukte han aldri Rustung som slektsnavn. Han var av adelig ætt, farsgården var Seim i Kvinnherad. Første gang Kristoffer trer frem i kildene, er i 1527, da han og Olav Lang stod i spissen for en styrke som skulle verge Vestlandet mot kaperangrep fra den avsatte kongen Christian 2. Da ingen fiende kom, begynte de å røve skotske, hollandske og tyske handelsskip. Dette førte selvsagt til sterke reaksjoner i inn- og utland, og erkebiskop Olav Engelbrektsson måtte gripe inn og erstatte røvet gods.

I årene som fulgte, var Kristoffer en av erkebiskop Olav Engelbrektssons mest betrodde menn; en kilde sier også at de to var i slekt. I feidene mellom erkebiskopen og adelsslekten på Austrått (Rømer) plyndret Kristoffer Storfosen gods i 1529. I 1535 gjorde erkebiskopen Kristoffer til sin ombudsmann i rettssaken mot Niels Lykke, som hadde bedrevet «blodskam» med sin avdøde kones søster. Enden ble at Lykke ble «røkt» i hjel på erkebiskopens borg Steinvikholm. På nyåret 1536 var Kristoffer Trondsson en av hovedaktørene i dramaet som utspilte seg i Trondheim da Vincens Lunge ble drept og de andre riksrådene tatt til fange.

Sommeren 1536 stod Christian 3. som seierherre i Grevefeiden i Danmark. Den nye kongen innførte reformasjonen i Danmark. Biskopene ble fengslet og deres embetsgods inndratt. Utsiktene for den katolske kirken var svært dårlige i Norge også, hvis man ikke kunne få hjelp utenfra. Erkebiskopen sendte da Kristoffer Trondsson til Nederlandene for å forsøke å skaffe hjelp fra keiser Karl 5. og pfalzgreve Friedrich, Christian 2.s svigersønn. Noen større styrke lyktes det ikke Kristoffer å skaffe, men han returnerte med tre skip. Da situasjonen for erkebiskopen etter hvert ble uholdbar, var Kristoffer fører for den vesle flåten som 1. april 1537 forlot Trondheim med erkebiskopen om bord med kurs for Nederlandene. Olav Engelbrektsson døde allerede året etter.

Etter erkebiskopens død gikk Kristoffer i tjeneste hos pfalzgreven, som utstyrte ham med kaperbrev. I noen år drev så Kristoffer kaperfart i Nordsjøen. I 1542 tok han imidlertid kontakt med Christian 3., som straks tok ham i sin tjeneste. I årene som fulgte, stod han i spissen for flere ekspedisjoner mot sjørøverne i Nordsjøen. I 1551 ble han sendt til Island for å få slutt på motstanden mot reformasjonen.

Kristoffer steg helt til topps i den danske marinen da han i 1557 fikk tilsynet med orlogsflåten og ledelsen av verftet på Bremerholm. Dermed ble han den første riksadmiral. Han utarbeidet året etter statutter for det nyopprettede admiralitetet.

Under Frederik 2. ble Kristoffer avløst som flåtesjef, men han fortsatte å lede flåteavdelinger. Han nevnes siste gang i mai 1564, da han ble sendt til Trondheimsfjorden for å fordrive svenskene. Kona Karen er omtalt som enke året etter.

Kristoffer hadde sønnen Enno Brandrøk og sju døtre. Datteren Anna ble kjent som «Skottefruen» etter et eventyr med den skotske adelsmannen James Hepburn, jarl av Bothwell (som senere ble gift med Maria Stuart). Datteren Else ble i sitt tredje ekteskap mor til admiral Axel Mowat.

• Flere egenhendige brev fra Kristoffer Trondsson er bevart, blant annet hans søknad til Frederik 2. av 27. april 1559

• kaperkrig
• Norge i senmiddelalderen
• Norge under dansk styre
• reformasjonen
• Rustung
• Seim – setegård i Kvinnherad
• sjørøveri

• Colding, Poul: biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave, bind 12, 1982
• Diplomatarium Norvegicum
• Dybdahl, Audun: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Daae, Ludvig: «Christopher Throndssøn Rustung, hans Søn Enno og hans Datter Skottefruen», i Historisk tidsskrift, bind 2, 1872, s. 113–137
• Koht, Halvdan: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
• Olav Engelbrektssøns jordebog, 1926
• Olav Engelbriktssons rekneskapsbøker 1532–1538, 1936
• Scheen, Rolf: Sjørøver og admiral. En bok om Christoffer Trundssen (Rustung), Bergen 1942