Dansk-norsk-svensk unionskonge. Foreldre: Pfalzgreve Johann 1 (død 1443) og hertuginne Katarina av Pommern (død 1426). Gift 12.9.1445 med Dorothea av Brandenburg (ca. 1430–10.11.1495; hun gift 2) 1449 med Christian 1), datter av Johan, markgreve av Brandenburg (1406–64) og Barbara av Sachsen (ca. 1405–65). Søstersønn av Erik av Pommern (ca. 1382–1459); søsterdatters dattersønn av dronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412); datterdatters sønnedatters dattersønn av Håkon 5 Magnusson (1270–1319).

Christoffer av Bayern var konge i Norden i en vanskelig periode. Han blir på mange måter et mellomledd mellom den eldre tid og det oldenburgske dynasti.

Christoffer tilhørte på farssiden slekten Wittelsbach, som fra 1180 var hertuger av Bayern og fra 1214 også pfalzgrever ved Rhinen; Christoffers farfar, Ruprecht 2, var tysk konge 1400–10. På morssiden stammet han fra alle de tre skandinaviske kongehus. Moren var datterdatter av Henrik av Mecklenburg, bror av den svenske konge Albrecht, og hun nedstammet også fra hertuginne Ingebjørg, som var datter av den norske kongen Håkon 5 Magnusson. Disse slektskapsforbindelsene (om enn ganske fjerne) med de gamle kongeslektene i Norden gjorde Christoffer til mulig etterfølger etter den barnløse onkelen Erik av Pommern.

Den tyske keiser Sigismunds hoff var et forfinet kultursentrum. Her ble Christoffer oppdratt, og her lærte han den høviskhet som passet seg for en hersker. 1431 deltok han i kampene mot husittene og skaffet seg krigserfaring.

Det var kanskje for å lansere sitt kandidatur som tronarving at Christoffer besøkte Danmark 1434, men kong Erik ville ha sin fetter, hertug Bogislav av Pommern, som sin etterfølger; hertugen var dessuten rett arving til Norge i henhold til tronfølgeloven. Erik skal ha avtvunget Christoffer løfte om at han ikke skulle komme tilbake uten spesiell tillatelse.

Erik av Pommern kom etter hvert i konflikt med riksrådet i alle sine tre riker. Av den grunn trakk han seg 1436 tilbake til Gotland, og rikene var i praksis uten hersker. Dette styrket Christoffers stilling, enda han selv skal ha vært motvillig til å overta makten. Imidlertid skal den tyske keiseren ha ønsket ham som ny nordisk unionskonge.

Det danske riksrådet hadde alliert seg med hansabyene mot kong Erik, og rådet sendte i oktober 1438 Christoffer et tilbud om å overta tronen. Hertug Bogislav ble vraket, da han var nær knyttet til Erik. Sommeren 1439 møtte Christoffer det danske riksrådet i Lübeck og godtok tilbudet om å bli dansk konge. I dette lå det også et ønske om å bli konge i Norge og Sverige, da man ønsket å opprettholde unionen. Riksrådet avsatte deretter kong Erik, og Christoffer overtok styret i Danmark som riksforstander.

Kong Erik var alliert med hertugen av Burgund, som lot nederlandske skip angripe i dansk farvann. Det hadde også brutt ut bondeopprør i Jylland, og situasjonen var svært vanskelig. Christoffer ble hyllet som dansk konge 9. april 1440, men han ble ikke kronet før nyårsdag 1443, etter at han 1441 var valgt til svensk konge og 1442 utropt til norsk konge. Ved kroningen i Ribe domkirke ble han utropt som Danmarks archirex (lat. 'erkekonge'), kanskje for å markere en maktfordeling eller et “samstyre” (dyarki) mellom kronen og kirken; det er iallfall betegnende at Christoffer allerede en uke etter kroningen utsteder to viktige forordninger om kirkens rettigheter sammen med Hans Laxmand, erkebiskopen som hadde kronet ham. Andre tolkninger av den spesielle kongetittelen har også vært lansert, f.eks. at Christoffer ønsket å hevde en særstilling blant de konger som var vasaller under den tysk-romerske keiser, eller at den skulle markere hans overordnede posisjon i forhold til Erik av Pommern, som fremdeles førte kongetittel.

Christoffer gav opp de danske kongenes politiske mål om å innlemme Sønderjylland i riket, og han gav 1440 hertugdømmet til Adolf av Schauenburg som arvelig len. I motsetning til Erik førte han en forsonlig politikk overfor hansabyene. Han stadfestet 1441 deres privilegier i Danmark og fritok dem fra å betale øresundstoll. I Københavns stadsrett fra 1443 synes det imidlertid som om man har forsøkt å begrense de tyske kjøpmennenes makt.

Christoffer opprettholdt gode forbindelser med hjemlandet, og ved hans hoff fantes mange sørtyske adelsmenn. Under kongebryllupet 1445 kritiserte danske og svenske riksråder ham for å favorisere tyskerne og krevde at han sendte tyskerne hjem, noe som Christoffer meget mot sin vilje ble tvunget til å gjøre. Resten av sin regjeringstid behandlet kongen riksrådet med største forsiktighet.

Etter kongevalget i Sverige ble Christoffer kronet i Uppsala domkirke 14. september 1441. I sin svenske håndfesting lovte han å arbeide for at Gotland skulle gis tilbake til Sverige, men dette løftet gjorde han intet for å oppfylle. Erik av Pommern fikk sitte med øya, og Christoffer kom med den spøkefulle begrunnelse at også hans morbror skulle leve. Kongen viste stor interesse for Birgittinerordenen og stadfestet 1442 Vadstena klosters privilegier, samtidig som han lot seg oppta i ordenen som bror utenfor klosteret. I Christoffers tid som svensk konge ble det utarbeidet en landslov. Han stadfestet 1445 hansaens privilegier i Sverige, da også det svenske riksrådet hadde alliert seg med hansabyene.

Christoffer av Bayerns virke som norsk konge må sees på bakgrunn av at riksstyret i Erik av Pommerns siste år mer eller mindre gikk i oppløsning. Makten lå hos drottseten, Sigurd Jonsson, og riksrådet. Rådet bad 1440 kong Erik om hjelp, da de fryktet hansaens overgrep. Kunne ikke kongen hjelpe, ville rådet bli nødt til å si opp sin troskap til ham. Kong Erik foretok seg ikke noe, og 22. august 1440 ble han avsatt. Dette gjorde det mulig for Christoffer av Bayern å bli utropt også til norsk konge, selv om Norge neppe hadde noe valg etter at Christoffer var valgt til svensk konge. På et møte i Lödöse i juni 1442 utropte riksrådet Christoffer til konge i Norge. Valget – for det var i realiteten et valg, selv om ordet ikke ble brukt, ettersom Norge formelt sett fremdeles var et arverike – ble umiddelbart godkjent av 36 representanter for allmuen. Det stred mot den norske arvefølgeloven, men var i overenstemmelse med riksrådskonstitusjonalismen slik som denne utviklet seg i de øvrige nordiske landene.

Christoffer ble kronet i Oslo 2. juli 1442. Han stadfestet da en rekke privilegier. Riksrådet ledet kampen mot hansabyene, og kongen underskrev i begynnelsen flere dokumenter i den forbindelse. Som et ledd i den antihanseatiske politikken gav han 1443 Amsterdams borgere tillatelse til å handle på Norge, og 1444 gav han ordre om at hanseatene skulle overholde norsk lov. Senere kom hans politikk i strid med rådets, og ettersom kongen var avhengig av hansaens støtte i Danmark og Sverige, stadfestet han 1445 hansabyenes privilegier i Norge.

Under Christoffer ble det norske riksrådet utvidet med 13 nye medlemmer, 7 av disse var utlendinger som hadde innfødsrett i Norge. Antakelig betyr dette at kongen forsøkte å kontrollere rådet innenfra. Det ble ikke etablert noen norsk sentralforvaltning, idet kongens kanselli var eneste regjeringskontor. Den norske kanslerens virkeområde var innskrenket til å gjelde rettsstellet. Riksrådet var delt i to, en nordafjells og en sønnafjells avdeling. Kongens domsmakt ble delegert til utvalg av riksrådet, rettertingskommisjoner. Forordninger som gjaldt hvert av de tre rikene, siktet mot å trygge lov og orden. Kongen blandet seg lite inn i rådets arbeid, men han styrte utenrikssakene. Et viktig rådsmedlem var erkebiskop Aslak Bolt, som stod i motsetningsforhold til kongens viktige støttespiller, holsteineren Hartvig Krummedike.

Kirken hadde en svært fri stilling, og kongen blandet seg lite inn i kirkesaker. Han besatte imidlertid i henhold til sin patronatsrett ledige embeter ved de kongelige kapeller. Paven utnevnte også enkelte biskoper ved provisjon, uten at kongen hadde innvendinger mot dette.

Christoffer lærte hurtig dansk og forstod svensk og norsk. Hans regjeringstid var preget av uår, og han fikk økenavnet “barkekongen”, noe som synes å peke tilbake på den gamle norrøne tro på at det var kongen som var ansvarlig for årsveksten. Den svenske Rimkrönikan, som ble til på hans motstander kong Karl Knutssons initiativ, tillegger Christoffer alle slags laster, så som sanselighet, drikkfeldighet, spillelidenskap, makelighet osv. Tysk og dansk tradisjon fremstiller ham som en gemyttlig person. Av norske historikere er han tidligere blitt omtalt som en “liten, sydtysk junker”, som foretrakk fester og opptog fremfor å regjere. Denne fremstillingen bygger på svensk tradisjon, og må sees i sammenheng med et negativt syn på unionen med Danmark og unionskongene. I den senere tid har et mer nyansert syn vunnet frem.

Christoffers forhold til sine tre riksråd var preget av en forsiktig og elastisk forhandlingslinje. Han var klar over at det var riksrådene som hadde den reelle makten, og han hadde ikke råd til større konflikter eller til å støte fra seg allierte. Gjennom hele sin regjeringstid var han truet av muligheten for at Erik av Pommern skulle ta tilbake makten.

1445 inngikk Christoffer ekteskap med markgreve Johan av Brandenburgs 15 år gamle datter Dorothea. Bryllupet ble holdt i København, og til den påfølgende kroningen av Dorothea ble det lånt ut en krone fra klosteret i Vadstena. Ekteskapet var barnløst.

Christoffer døde på Helsingborg slott i januar 1448, bare 32 år gammel. Det gikk rykter om at han at han var blitt forgiftet, men dette er aldri blitt bekreftet.

Under Christoffer av Bayern fungerte unionen nær det aristokratiske og konstitusjonelle idealet som var riksrådsaristokratiets mål. Det var imidlertid en personalunion, som bortfalt etter Christoffers død. I Sverige ble Karl Knutsson valgt til ny konge, og 1449–50 var han også konge i Norge. I Danmark ble Christoffers firmenning, greve Christian av Oldenburg, valgt til dansk konge. Han giftet seg med Christoffers enke, noe som styrket hans stilling. Etter at det norske riksrådet hadde valgt Christian til norsk konge i juni 1449 og riksrådene i de tre landene hadde inngått bilaterale traktater i Halmstad i mai 1450 og i Bergen i august samme år, var veien åpen for en ny trestatsunion.

    Etterlatte papirer

  • Arkivalia i RA, Oslo og Rigsarkivet, København
  • DN, bd. 1 nr. 566 og 573, bd. 2 nr. 557, 573 og 602, bd. 4 nr. 649, bd. 5 nr. 516, 520 og 545, bd. 13 nr. 83, bd. 16 nr. 140, 145, 150 og 164, bd. 17 nr. 456 og 463, bd. 20 nr. 128, 138–139 og 309
  • Svenska Medeltidens Rim-Krönikor, Stockholm 1865–68
  • A. Hude: Aktstykker vedrørende Erik af Pommerns afsættelse, København 1897
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Lønnroth: Sverige och Kalmarunionen 1397–1457, Göteborg 1934
  • O. A. Johnsen: Norgesveldets undergang, 1944
  • B. Jørgensen: Middelalderstudier tilegnede Aksel E. Christensen, København 1966
  • T. Jexlev i Festskrift til Johan Hvidtfeldt på halvfjerdsårsdagen 12. december 1978, København 1978, s. 209–219
  • d.s.: biografi i DBL, bd. 3, 1979
  • B. Fritz: “Vadstenas brev”, i Hedlund og Härdelin: Vadstena kloster bibliotek, Stockholm 1990
  • S. Imsen og J. Sandnes: Norges historie, bd. 4 Avfolking og union 1319–1448, 1991

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Initialportrett i privilegiestadfestelse for domkapitlet i Roskilde; Rigsarkivet, København
  • Portrett (kolorert på pergament, i serie av bayerske fyrsteportretter) av ukjent kunstner, u.å.; Cabinet des Étampes, Paris
  • Maleri (fantasiportrett, i kongeserie) av ukjent kunstner, u.å.; Frederiksborg slott, Danmark; samme type på Gripsholm slott, Sverige
  • Maleri (fantasiportrett) av Peiter Hartman, 1607; Malmö rådhus
  • Tegning (fantasiportrett) av ukjent kunstner, u.å.; Det Kongelige Bibliotek, København