Dans-norsk-svensk dronning. Foreldre: Kurfyrst Ernst av Sachsen (1441–86) og Elisabeth av Bayern (1442–84). Gift 6.9.1478 i København med kong Hans (i Sverige kalt Johan 2) (1455–1513). Mor til kong Christian 2 (1481–1559).

Dronning Christine gjorde seg bemerket da hun 1501–02 ledet forsvaret av Stockholms slott under opprørernes beleiring av byen og slottet.

Hertuginne Christine tilhørte det vidt forgrenede wettinske fyrstehus og var datter av husets fremste mann, kurfyrsten av Sachsen. Som 17-åring ble hun gift med daværende hertug Hans. Kongeparet ble kronet til dansk konge og dronning 18. mai 1483. Kong Hans sikret seg også makten i Sverige, og dronningen ble kronet sammen med ham i Uppsala 3. februar 1499. Hun ble tildelt en rekke svenske len, og kongen gav henne rett til å utnevne hvem hun ville til fogder på de slott som var lagt til hennes fatebur og hoffhold i hennes svenske len. Dette var i strid med avtaler og bestemmelser som tidligere var inngått.

Kongeparet vendte tilbake til Danmark sommeren 1499, men tilstanden i Sverige forverret seg hurtig, og dronningen reiste på nytt til Stockholm, hvor hun 1501 ledet forsvaret av Stockholm slott, etter at byen var falt i svenske opprøreres hender. Dronning Christine hadde i utgangspunktet 1000 mann under våpen, men disse forsvant som en følge av at forrådene ble brukt opp, eller de døde av pest. Det hevdes at det til slutt bare skal ha vært ti våpenføre karer på slottet. Dronningen innledet da forhandlinger med riksforstanderen Sten Sture d.e., og hun bestemte seg for å oppgi slottet mot fritt leide til Danmark for seg og sitt følge. Sten Sture brøt imidlertid leidet og tok dronningen til fange, noe som ikke ble sett på som en ærefull handling. Tre dager etter kapitulasjonen kom kong Hans frem til Stockholm med flåten, for sent til å redde dronningen.

Dronning Christine ble holdt fanget i Stockholm og Vadstena i 1 1/2 år, og fangenskapet var så hardt at hun knapt fikk tilstrekkelig med mat. Behandlingen av moren er kanskje noe av forklaringen på at hennes sønn, kong Christian 2, senere opptrådte med stor hardhet mot svenskene. Det danske riksråd klaget over behandlingen Christine fikk og mente at det var toppmålet av ugudelighet å holde sin salvede dronning bort fra hennes herre og husbond. Svenskene krevde på sin side at for å få frigitt dronningen måtte kong Hans oppgi de slott og festninger han fremdeles hadde i Sverige. Kardinal Raimund Perauld, som drev avlatshandel i Norden, fikk med lübeckernes bistand satt dronningen fri. Desember 1503 var hun tilbake i Danmark etter tre års fravær.

Dronningens datter hertuginne Elisabeth (1485–1555) ble gift med kurfyrst Joachim av Brandenburg 1502, mens moren fortsatt var fange. Dronning Christine reiste 1504 på en måneds besøk til Nord-Tyskland for å besøke datteren og kombinerte dette med en pilegrimstur til valfartsstedene Wilsnack i Brandenburg og Sternberg i Mecklenburg. Hun var også rådgiver for sin sønn, Christian 2, i forbindelse med hans fornemme ekteskap med Elisabeth av Østerrike.

Kong Hans hadde i noen år et forhold til dronningens hoffdame Edele Jernskæg (død 1512), noe som krenket dronningen dypt. Foruten Christian 2 og hertuginne Elisabeth var Christine mor til hertugene Ernst, Hans (begge døde som små) og Frans; sistnevnte døde av pest 1511, 14 år gammel. I St. Knuds kirke i Odense finnes et praktfullt gravmæle med portretter av dronning Christine, kong Hans og hertug Frans. Monumentet er også utsmykket med kong Hans' og dronning Christines anevåpen.

  • E. Jørgensen og J. Skovgaard: Danske Dronninger, København 1909–10
  • biografi i H. Lande og Å. Gran: Norges konger og dronninger i tusen år, 1945
  • P. Bagge: biografi i DBL3, bd. 3, København 1981
  • G. Jensen: biografi i S. Heiberg (red.): Danmarks dronninger i tusind år, København 2000, s. 38–41
  • Relieff (gruppeportrett, sm.m. kong Hans og hertug Frans) av Claus Berg, 1513; på epitafium i Skt. Knuds kirke, Odense, Danmark
  • Polykrom treskulptur (helfigur miniatyr, knelende) av Claus Berg, ca. 1520; på altertavle opprinnelig i Gråbrødreklosterets kirke, Odense (fra 1885 i Skt. Knuds kirke sst.), gjengitt i Heiberg 2000 (se ovenfor), s. 39