Jurist og politiker. Foreldre: Professor Anton Martin Schweigaard (1808–70) og Caroline Magnine Homann (1814–70). Gift 23.5.1867 i Christiania med Thea Meyer (22.3.1846–2.1.1922), datter av grosserer Thorvald Meyer (1818–1909) og Annichen Mathea (“Thea”) Tofte (1820–1900). Søstersønn av Peter Jacob Homann (1816–68; se NBL1, bd. 6) og Christian Horrebow Homann (1826–80; se sst.); svoger til Axel Heiberg (1848–1932); svigerfar til Fredrik Stang (1867–1941); morfar til Erling Christophersen (1898–1994) og Christian Schweigaard Stang (1900–77).

Christian Schweigaard var i 1880- og 1890-årene Emil Stangs nære venn og uunnværlige partner i ledelsen av Høyres politikk og organisasjonsbygging.

Schweigaard vokste opp i Christiania. Etter examen artium 1855 som preseterist studerte han jus og ble cand.jur. 1860. Deretter var han fullmektig i sin onkel P. J. Homanns advokatforretning, studerte ett år i London og Paris og ble overrettssakfører 1863. Halvannet år senere ble han høyesterettsadvokat og opparbeidet raskt en stor og velrenommert advokatforretning. 1873–80 var han medlem av Christiania formannskap og 1879–80 byens ordfører. Han var medlem av den kgl. kommisjon om utvidelse av Christiania (1873) og den parlamentariske skattekommisjon (1877), foruten medlem av Hovedbanens direksjon.

Ved regjeringsomdannelsen 1880 ble Schweigaard utnevnt til statsråd og sjef for Revisjonsdepartementet. 1882–83 var han ved statsrådsavdelingen i Stockholm og deretter finansminister til regjeringens oppløsning etter riksrettsdommen 1884. Ved riksrettssaken mot statsminister Selmer og hans regjering ble Schweigaard ikke dømt til embetsfortapelse, fordi han først var kommet med etter sanksjonsnektelsen i statsrådssaken, men han ble bøtelagt på de to mindre anklagepunkter.

Dannelsen av en ny regjering ble overlatt til Emil Stang, men i siste fase ble det erkjent at hans suverene parlamentariske begavelse ikke kunne unnværes i Stortinget, og det ble derfor Schweigaards oppgave å lede “aprilministeriet”. Regjeringen ble mottatt med forakt og harme i Stortingets overmektige Venstre-gruppe, som ikke var innstilt på å nøye seg med en slik kvart seier, og da det også ble klart at den politiske opinion i Sverige stod på Venstres side, gikk partiet til aksjon. Forslaget til marinebudsjett ble avvist, med den følge at statsråd Jacob Lerche Johansen gikk av. Statsrådene Koren og Dahll ble i medhold av Grunnlovens § 75h innkalt for å forklare seg for Stortinget om regjeringen Selmers planer om å oversitte dommene i riksrettssaken, eventuelt ved makt. Spørsmålsstillingen tillot de to statsråder å unngå farlige innrømmelser, men de samme muligheter ville ikke Schweigaard ha, som selv hadde deltatt i slike drøftelser i regjeringen, og som også en kort tid under møtet med kongen og Selmer på Sofiero sluttet seg til slike planer. Det samlede press av trusselen om en ny riksrett, et splittet Høyre, svensk opinion og en vaklende konge ble til slutt for stort, og 31. mai søkte regjeringen avskjed, som ble innvilget 26. juni.

Schweigaard gjenopptok deretter sin advokatpraksis. Han ble også valgt inn igjen i hovedstadens formannskap og var ordfører i Christiania 1885–88 (bystyremedlem til 1894). Han var dessuten stortingsrepresentant fra Holmestrand 1886–97 i henhold til Grunnlovens unntak fra bostedsbåndet for tidligere statsråder. I Stortinget var han odelstingspresident 1889–91 og parlamentarisk leder for Høyre 1889–91 og 1894–95 mens Emil Stang var statsminister. Han var også medlem av den norsk-svenske unionskomiteen som ble nedsatt 1895. I Høyres organisasjon etterfulgte han Emil Stang som formann i sentralstyret 1889–91 og 1893–96, og han var Stangs viseformann i Christiania Høire fra stiftelsen 1884 og formann 1889–91.

Christian Schweigaard var ingen kampens mann og ingen lederskikkelse, men med sin begavelse og sin evne til å lytte og utjevne motsetninger var han den uunnværlige nr. 2 i partnerskapet med Stang. Ved sitt rettsinn og sin noble karakter fungerte han tillitskapende og samlende i et Høyre som under de mange nederlag var godt på vei til å miste retningssansen. Schweigaard ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1880 og til kommandør av 1. klasse 1890, og han var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

    Et utvalg

  • Om Slesvigs Deling, i Mgbl. nr. 143 og 145/1864
  • Om en Jernbane til Throndhjem, ibid. nr. 134/1869
  • Indkomstskat til Statskassen, ibid. nr. 138a, 140a og 143a/1878
  • Konsulatsagen som politisk Middel, 1893
  • NFL, bd. 5, 1901
  • K. Motzfeldt: Dagbøger 1854–89, 1908
  • Y. Nielsen: Under Oscar IIs Regjering, 1912
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • C. J. Hambro: Oslo Høire gjennom 50 år, 1934
  • H. Gram: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • L. Helberg: Høyre i Vestfold, Tønsberg 1958
  • A. Kaartvedt: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884, 2. utg., 1967
  • d.s.: Drømmen om borgerlig samling 1884–1918, bd. 1 i Høyres historie, 1984

    Kunstneriske portretter

  • Xylografi; gjengitt i Ny illustreret Tidende nr. 1/1881 og Skilling-Magazin nr. 16/1884
  • Maleri av Asta Nørregaard, 1902; Formannskapssalen, Oslo Rådhus
  • Maleri av Nanna Krohg (Schweigaards svigerdatter), 1914; Oslo Bymuseum
  • Maleri av Jacob Sømme, 1936; Høyres Hus, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Portrett av L. Szacinski, 1891; Stortinget
  • Portrett av samme fotograf, 1896; Oslo Bymuseum
  • Portrett av Finn Enger, ca. 1870, p.e