Kjøpmann, væreier og industrigründer. Foreldre: Kjøpmann Anders Frederiksen (1834–83) og Gunhilde (“Hilda”) Marcusine Coldevin (1838–1909). Gift 12.8.1890 i Vågan med Maren Andrea Berg (7.10.1868–10.2.1926), datter av væreier Lars Thodal Walnum Berg (1830–1903) og Lovise Johnsen (1842–1921). Svoger av Gunnar Berg (1863–93).

Christian Frederiksen var en av pionerene i utbyggingen av industri i Nord-Norge på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Han drev handelsstedet Melbu opp til å bli et viktig næringslivssentrum i Vesterålen og spilte en viktig rolle i moderniseringen av den nordnorske fiskeflåten og fiskeforedlingsindustrien.

Frederiksen vokste opp på det gamle handels- og gjestgiverstedet Melbu, som hans far hadde giftet seg til i begynnelsen av 1860-årene. Ved farens død 1883 måtte den 17-årige Christian avbryte skolegangen i Bergen og bli handelsfullmektig i familiefirmaet. Melbu hadde få naturgitte betingelser for å bli et moderne forretnings- og industristed, og Frederiksen hadde i utgangspunktet en ytterst spinkel kapitalbase. Hans største aktiva var arbeidskapasitet, forretningsteft og en sjelden evne til å få andre med på å realisere sine mange prosjekter.

Den gamle forretningen arbeidet tungt. Kreditorene gikk med på avvikling, og 1892 kunne han begynne å bygge opp en ny handelsforretning med kreditt fra det gamle firmaets forbindelser. Skulle Melbu vokse, måtte det skapes ny virksomhet. Frederiksen tok initiativet til Hadseløens Meieri (1891), og med margarinfabrikken Nora (1895) sikret han også meieriets videre eksistens. På nabogården Gullstad fant han vannkraft til en ullvarefabrikk, Nordlands Aktieuldspinderi (1892), et foretak som gikk så godt at nye ullvarefabrikker ble reist på Bertnes ved Bodø og i Gausvik utenfor Harstad for å komme mulige konkurrenter i forkjøpet, og konsernet A/S Nordlands forenede Uldvarefabrikker (1898) fikk hovedkontor på Melbu. To industriforetak til ble etablert på Melbu i 1890-årene: A/S Nordkap (1893) for produksjon av såpe, kaffetilsetning og blikkvarer, og Aktieolieklædefabriken Fram (1897), som produserte sjøhyre av linoljesmurt lerret. Alle disse tidlige industrietableringene var liv laga.

Et godt kontaktnett, litt industrispionasje og import av fagfolk var tilstrekkelig til å skape levedyktig industri i et fiskerbondesamfunn. Aksjeselskapet ble enerådende som organisasjonsform – en dyd av nødvendighet for å mobilisere kapital. Frederiksen selv måtte stadig pantsette sine aksjer for å kunne være med som aksjonær i sitt neste selskap. Han var selvskreven direksjonsformann i selskapene – ikke i egenskap av storaksjonær, men i kraft av sin dyktighet.

Symbiosen mellom forretningen og industriforetakene på stedet gav etter hvert Frederiksen større inntekter og friere armslag som gründer. Etter århundreskiftet vendte han sin interesse mot moderniseringen av fiskeriene. Fem nybygde fiskedampere gjorde Melbu til et foregangsdistrikt. Alle ble delfinansiert av havfiskefondene, men organisert i aksjeselskaper med deltakelse også av aktive fiskere. Aksjekapitalen var imidlertid fiktiv, og så vel byggekostnader som utrustning og drift ble lånefinansiert. Etter få år sikret Frederiksen seg kontrollen med alle selskapene, og flåten ble utvidet med to eldre dampere før utbruddet av den første verdenskrig. Fiskedamperne var ingen lukrativ forretning de første årene, men under krigen var resultatene meget gode.

I neste fase stod sildoljeindustrien i sentrum. A/S Neptun (1910) ble den første sildolje- og sildemelfabrikken her i landet som tok i bruk skrupressene fra American Process Co. Dette var opptakten til at den nordnorske industrien ble den teknologisk førende i bransjen. Fra hovedkontoret på Melbu ble det bygd og administrert flere moderne fabrikker: Ægir ved Akureyri på Island, Nimrod på Helgeland og Njord i Øksfjord i Finnmark. I tilknytning til disse fabrikkene ble det på Melbu innrettet et forskningslaboratorium for kvalitetssikring av produksjonen.

Melbu var skapt i Christian Frederiksens bilde. Som grunneier kontrollerte han all etablering på stedet, men 1916 innførte han full næringsfrihet for å stimulere til enda raskere vekst, og samme år ble Melbu egen bygningskommune. Krigskonjunkturen og etterkrigsboomen utløste en bølge av nyetableringer og hektisk byggeaktivitet. Stedet fikk forretningsbank, hoteller, en lang rekke velassorterte spesialforretninger, avis og middelskole. Ja, fra 1918 var børsen daglig møtested for Melbus forretningsmenn. I alt dette hadde Christian Frederiksen mer enn én finger med i spillet.

Med vel 900 innbyggere i 1920 – en god tidobling siden 1890 – var ambisjonene store. En storfelt reguleringsplan var det visuelle uttrykk for drømmen: Melbu, byen i Vesterålen. Melbu og nabogården Gullstad skulle skilles ut som ladested. Drømmen ble knust av 1920-årenes økonomiske trykk. Istedenfor vekst ble det en lang, seig kamp for å overleve. I bedriftene spiste underskuddene opp alle reserver. Bare ved økt tilførsel av kreditt, først og fremst fra Vesteraalens Fiskeri- & Handelsbank, kunne de holde det gående. Den enes død ville uvegerlig også bli den andres – i sannhet et skjebnefellesskap. Det store bedriftsraset kom etter Frederiksens død 1929.

Ved siden av sine forretninger fant Christian Frederiksen også tid til å delta i ulike kommunale verv. Han var dessuten styremedlem i Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Handelsstands Fællesforening og Norges Industriforbund og medlem i flere viktige departementale utredningskomiteer under den første verdenskrig. Fra 1892 til sin død var han formann i Vesteraalens Dampskibsselskabs direksjon. 1910 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

  • S. Nielsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • H. Hanssen: “En av Nord-Norges store nyskapere: Christian Frederiksen, Melbo”, i Hofdasegl 1979
  • S. Ellingsen: Framveksten av industristaden Melbu 1890–1920, h.oppg. i historie UiB, Bergen 1984
  • A. Pettersen: Melbu. Fra storgård til industristed. Sosiale og politiske spenninger og motsetninger i industrialismens barndom 1890–1930, Melbu 1992
  • E. Hovland: De bygde landet, bd. 1 av Hadsel bygdebok, Bergen 1995
  • d.s., D. K. Andreassen og I.-J. Johnsen: Vi bygger videre, bd. 2 av Hadsel bygdebok, Bergen 2000