Industrigründer. Foreldre: Gårdbruker Rasmus Bjelland (1824–1920) og Olene Aareskjold (1828–1911). Gift 1884 med Thora Marthea Mauritzen (1862–1907), datter av fabrikkeier Sven Mauritzen og Kirsten Berg.

Christian Bjelland grunnla en hermetikkfabrikk som han utviklet til et av landets største industrikonsern. For et par generasjoners nordmenn stod han som inkarnasjonen av en askeladdfigur – “mannen med fisken”, “sardinkongen”, “Stavangers store sønn”.

Utgangspunktet var beskjedent: Han var nest eldst i en søskenflokk på seks; faren var en fattig gårdbruker, som 1868 flyttet med familien til Stavanger hvor han livnærte seg som lønnsarbeider. Christian Bjellands utdanning var en sporadisk omgangsskole og halvannet års regulær skolegang i Stavanger. Folkeskolen ble avbrutt etter femte klasse.

Han bidrog i ungdomsårene til familiens underhold med ved- og kullbæring, småhandel og egen “skraphandlervirksomhet”. Yrkeskarrieren startet han 14 år gammel som visergutt hos en skredder. Etter seks år som handelsbetjent, reisende og inspektør i forskjellige manufakturforretninger, avbrutt av kortere perioder med lediggang, løste han 1882 brev som handelsborger. Med en beskjeden oppspart kapital og en ditto kreditt startet han egen forretning for salg av kortevarer, kolonialvarer og annet til byens småhandlere. Kundekretsen ble snart utvidet til Jærens landhandlere. Han tok gjerne jordbruksvarer i betaling, som ble solgt videre til butikker i Stavanger og andre byer.

Sommeren 1882 utrustet han sammen med en paraplymaker og en landhandler sin første ekspedisjon til Ryfylke for å krydre brisling til ansjos i tønner. Året etter tok han inn en kompanjong, Endre Grønnestad, som ved sin språkmektighet bidrog til å dreie forretningen sterkere over mot utenrikshandel, særlig konsignasjonsforsendelser av fisk og vilt til England. Det ble bygd opp en betydelig eksportforretning i fersk laks, ørret og kveite, Chr. Bjelland & Co.

Uhell og feilvurderinger gjorde at de to ganger tapte sin kapital og måtte begynne fra bunnen igjen. 1889 startet Chr. Bjelland fabrikkvirksomhet, nedlegging av ansjos i blikkboks, med en arbeidsstokk på 25 i leide lokaler. 1893 tok han opp produksjon av hermetiske sardiner, 14 år etter at Stavanger Preserving & Co, som første stavangerbedrift, hadde lansert produktet røkte brislingsardiner i olivenolje. 1894 ble den første egne fabrikken innredet i to gamle sjøhus innkjøpt for formålet. Neste fabrikk ble anlagt 1898. Deretter ekspanderte bedriften jevnt og trutt, i mange små steg.

Ved sin død 1927 etterlot Christian Bjelland seg et industrikonsern som med 2500 ansatte var blant landets aller største. Det var Skandinavias fremste hermetikkbedrift, og trolig en av verdens ledende sardinprodusenter. Det omfattet 17 hermetikkfabrikker med en årlig eksport på 50 millioner esker sardiner og kippers, et stort papir- og blikktrykkeri, en kombinert nøkkel-/spikerfabrikk/mekanisk verksted, en kassefabrikk og en sildoljefabrikk. En flåte på 8 dampfartøyer og 14 motorfarkoster besørget mye av råstofftilførselen og interntransporten mellom fiskefeltene, fabrikkene i Stavanger og Hordaland og sentrallageret i Stavanger. Chr. Bjelland & Co. var datidens største norske fiskebåtrederi. Firmaet var en betydelig eksportør av iset og saltet sild, laks og hummer, med to store hummerparker på Kvitsøy og Espevær. Salgsorganisasjonen hadde egne kontorer i Storbritannia, Tyskland og USA og representanter over hele verden. 80–90 % av produksjonen gikk til eksport. Bjelland hadde også økonomiske interesser i en rekke bedrifter i Stavanger og omegn.

Hele dette svære konglomeratet var bygd opp uten låneopptak, og var like til 1926 et rent familieselskap – kompanjongen var blitt løst ut 1907. Sønnen Ragnvald trådte inn som medeier 1918, og overtok konsernet ved farens død. Bedriften ble omdannet til aksjeselskap 1926, med en kapital på fire mill. kr. Selv om første halvdel av 1920-årene var en vanskelig periode for hermetikkindustrien med mange konkurser og likvidasjoner, var Chr. Bjelland & Co. en solid forretning i 1927.

Pionerinnsatsen i sardinindustrien hadde andre firmaer stått for. Men Bjelland var “entreprenøren” som best utnyttet de muligheter som åpnet seg med de nye produkter. Firmaets suksess symboliserte norsk hermetikkindustris eventyrlige utvikling fra 1880 til 1920: Eksporten steg fra 60 tonn i 1880 til 2300 tonn i 1900 og 35 000 tonn i 1914, og fabrikktallet økte fra 10 til 123, og til mer enn 200 i 1920-årene. Selv i de vanskelige mellomkrigsårene var eksportverdien større enn for noen av fiskerinæringens andre store varegrupper (tørrfisk, klippfisk, sild m.m.).

Sardineventyret inngikk som ett av flere ledd i den brede ekspansjonen som gjorde årene 1905–16 til en av de kraftigste spurtfasene i den norske industrialiseringsprosessen. Bransjen var vesensforskjellig fra den mer kjente og iøyenfallende vannkraftbaserte tungindustrien som ble bygd ut i samme epoke. Den var arbeidsintensiv, geografisk desentralisert, basert på norske råstoffer, norsk kapital og ekspertise. De fleste bedriftene ble startet i det små av “self-made” menn. I 1916 var hermetikkindustriens forbruk av arbeidskraft like stort som hele den elektrokjemiske og metallurgiske industrien.

For Stavanger førte hermetikken til en ny kraftig vekst etter at sildeeksporten og seilskipsfarten hadde sviktet i 1870- og 1880-årene. Med 70 hermetikkfabrikker og et stort antall sekundærbedrifter (1920) ble Stavanger landets hermetikkhovedstad, og et av verdens store sentra for produksjon av fiskehermetikk. Christian Bjelland var byens største arbeidsgiver og dens rikeste mann.

Personfaktoren var av avgjørende betydning for firmaets suksess. Chr. Bjelland hadde en stor arbeidskraft som han la ubeskåret inn i bedriften: Han hadde få, om noen, verv i politikk eller organisasjonsliv. Han interesserte seg for bedriftens alle ulike aspekter. Han var alltid tidlig ute med å ta i bruk nytt maskineri og teknisk utstyr, og han var en pioner i å satse på markedsføring. Her tok man i bruk de mest moderne metoder, som bygging av merkevarer og utnyttelsen av film i reklamekampanjer. Høy kvalitet på råstoffer og ferdigvarer ble ansett som essensielt. Bjelland var en handlekraftig bedriftsleder, med gode samarbeidsevner, evne til å inspirere, og ikke minst evne til å finne dyktige medarbeidere.

Sunne “strategiske” valg bidrog til suksessen: Vertikal integrasjon gav kontroll over råstofftilgang, strømmene av viktige innsatsvarer og salgsvirksomheten. Det viste seg også riktig å spre produksjonsanleggene ut i brislingdistriktene, fremfor å samle virksomheten i et fåtall store byanlegg. Med bransjens usikre økonomiske og biologiske konjunkturer ble også den finansielle forsiktighet “belønnet”: ekspansjon gjennom egenfinansierte kjøp av brukte fabrikker. Firmaet utviste økonomisk selvdisiplin i de pengerikelige årene 1917–20, da så mange andre bedrifter hentet seg banesår ved dårlig fundert og lånefinansiert ekspansjon.

Chr. Bjellands livsførsel var preget av faste rutiner og nøysomhet. Han var kjent som usnobbet og folkelig. Han var en utpreget familiemann og patriarkalsk som bedriftsleder: streng, men hjelpsom mot egne ansatte. I yngre år hadde han vært aktiv i kristelige ungdomsforeninger og avholdsbevegelsen; han forble en ivrig sanger livet ut.

Christian Bjelland ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1908 “for fortjeneste av hermetikkindustriens utvikling” og han var æresmedlem av De Norske hermetikkfabrikkers Landsforening fra 1918.

  • “Manden med fisken”, reklamehefte utg. av Chr. Bjelland & Co. A/S, Stavanger 1913 el. 1914
  • L. Vogt: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • C. Gierløff: “Christian Bjelland”, i d.s.: Store forretningsmenn. Tolv små romaner fra nutiden, 1927
  • O. Valen og H. Smitt Ingebretsen: 50 år. Chr. Bjelland & Co. A/S 1882–1932, Stavanger 1932
  • E. Hoffstad: “Christian Bjelland. Hermetikkongen”, i d.s.: Arbeidets seierherrer. Små romaner om store menn, 1944
  • T. Solhaug: “Industrireising i en gammel sildeby”, i K. Egeland m.fl. (red.): Stavanger på 1800-tallet, Stavanger 1975
  • A. Haaland: Tvangskartellisering av den norske hermetikkindustri i mellomkrigstiden, utrykt h.oppg. i historie, UiB, 1980
  • C. F. Kolderup: Chr. Bjelland & Co. A/S 1882–1982, Stavanger 1982
  • A. Haaland og H. M. Nordvik: “Stavangerindustriens struktur og utvikling”, i R. Danielsen (red.): Stavanger mellom sild og olje. Hermetikkbyen 1900–1940, Stavanger 1988

    Kunstneriske portretter

  • Statue (bronse, helfigur) av Ottar Espeland, 1955; Kleivaparken, Stavanger