Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Frederik 5 (1723–66) og dronning Louise (1724–51). Gift 8.11.1766 med sin kusine Caroline Mathilde av Storbritannia (22.7.1751–10.5.1775), datter av Frederick Louis, prins av Wales (1707–51) og Augusta av Sachsen-Gotha (1719–72); ekteskapet oppløst 6.4.1772. Far til Frederik 6 (1768–1839).

Christian 7 var konge i Danmark-Norge i 42 år, men på grunn av sinnssykdom, som brøt ut allerede i ungdomsårene, tok han ikke særlig aktivt del i statsstyret, og fra 1784 var sønnen, kronprins Frederik, regent. Kongen satte aldri sine ben i den norske delen av riket, og hans regjeringstid har heller ikke satt særlig betydelige spor etter seg her i landet.

Christian 7 var kronprins fra fødselen av, og dermed forutbestemt til å bli Danmark-Norges eneveldige konge. Etter tronbestigelsen skulle han i henhold til Kongelovens artikkel 2 aktes og æres som “det ypperste og højeste Hoffved her paa Jorden”. Hans far var alkoholisert, og regjeringsmakten ble utøvd av geheimerådet. Moren, Louise av Storbritannia, var svært populær, men hun døde allerede 1751, da kronprinsen var tre år gammel. Frederik 5 giftet seg raskt om igjen, og forholdet mellom kronprinsen og hans stemor, dronning Juliane Marie, ble aldri godt.

Kronprins Christian hadde fra 1755 eget hoff, med den senere greve Ditlev Reventlow som hoffmester. Reventlows oppdragelsesmetoder har blitt sterkt kritisert, da han hadde stor tro på disiplin og lydighet. Han tillegges imidlertid ikke lenger skylden for kronprinsens senere utvikling. Kronprinsens lærere la stor vekt på innlært kunnskap og mindre på personlig utvikling. Imidlertid var man opptatt av å gi ham det man kalte en “europeisk oppdragelse”, og han var den mest språkmektige av enevoldskongene, noe som etterlater et inntrykk av at utdannelsen ikke var så dårlig som det tidligere har blitt fremhevet. Hans fransklærer var sveitseren Élie-Salomon-François Reverdil, som later til å ha hatt gunstig innflytelse på eleven. Han forsøkte å forme kronprinsen slik at han kunne bli en reformvennlig regent.

Christian 7 var liten av vekst og spinkel, men velskapt, og han kunne opptre med stor verdighet. Han ble tidlig regnet som svakhelset, og samtiden la sterk vekt på at han svekket helsen ved unaturlige laster, som han skulle ha lært av en pasje og en kammertjener. Flere personer ved hans hoff ble sendt bort, da de skal ha vakt kronprinsens seksuelle interesse. Han var utvilsomt tiltrukket av sitt eget kjønn. Kronprinsens masturbasjon var et problem, som omgivelsene forgjeves forsøkte å undertrykke. Hans seksuelle virksomhet ble senere brukt som forklaring på hans sinnssykdom. Kronprinsen kunne være svært åndsfraværende og viste tidlig avvikende oppførsel. Han ble imidlertid lenge regnet som godt begavet og svært lovende.

Ved farens død 14. januar 1766 ble Christian 7 Danmark-Norges konge. Han tok valgspråket Gloria ex amore patriæ (lat. 'I kjærlighet til fedrelandet vil jeg søke min ære'). Han beholdt farens rådgivere, og J. H. E. Bernstorff fortsatte som den fremste av geheimerådene. Kongens sympatier og antipatier var imidlertid ustadige, og han skal ha vist glede når fremtredende personer fikk avskjed, uten at man nå lenger tillegger ham større personlig initiativ ved avskjedssakene. Etter tronbestigelsen utnevnte kongen Reverdil til kabinettssekretær, og det ble utformet et kongelig memorandum som begrenset stavnsbåndet og hoveriet, og et annet som førte til nedsettelse av Landbokommisjonen, som fikk stor betydning for de danske bønders frigjørelse. Etter en hoffintrige ble imidlertid Reverdil landsforvist.

Christian ble 1765 forlovet med sin kusine, prinsesse Caroline Mathilde av Storbritannia og Irland, søster av kong Georg 3. Vielsen fant sted ved stedfortreder i London 1. oktober 1766. Kongeparet møtte hverandre for første gang i Roskilde 2. november, og ble personlig viet i Christiansborg slottskirke seks dager senere. Deres eneste sønn, den senere kong Frederik 6, ble født 1768. Christian ble også offisielt utlagt som far til prinsesse Louise Augusta (1771–1843), men det er mest sannsynlig at hun var datter av dronningens elsker Johann Friedrich Struensee.

Forholdet mellom ektefellene ble hurtig dårlig, og kongen behandlet dronningen på en lite tiltalende måte. Han kunne bl.a. være svært sarkastisk, og dette gikk ut over ministre, tjenere og ektefellen. Etter en periode kom det til et brudd mellom ektefellene. Ekteskapet var blitt fremskyndet, da man håpet at dette ville få kongen til å endre sin oppførsel, men resultatet ble det motsatte. Han ville nyte friheten og rase ut, som han selv sa, og i årene 1767–68 konsentrerte han seg om dette. Han festet med unge offiserer og hoffmenn, og kongen og hans følge herjet rundt i København. De drakk på dårlige kneiper, og ofte var den eneveldige majestet i slåsskamp med vekterne.

Det var i denne perioden Christian 7 ble kjent med Anne Cathrine Benthagen (1745–1805), kjent som Støvlett-Cathrine eller Mylady, etter at hun hadde vært elskerinnen til den britiske ambassadør. Hun hadde også vært alminnelig prostituert, men nå ble hun kongens faste ledsagerske under hans nattlige tokt rundt om i København. Det skal ha eksistert et sado-masochistisk forhold mellom Støvlett-Cathrine og kongen. Hun skal bl.a. ha pisket majesteten, men det har vært antatt at de ikke hadde et ordinært seksuelt forhold. Hun fikk sterk innflytelse over kongen, og ministrene fryktet hennes politiske makt. De tvang derfor kongen til å forvise venninnen til Hamburg, hvor hun ble plassert i tukthuset. Kongen mistet etter dette noe av interessen for utsvevelser, men han fortsatte å interessere seg for Støvlett-Cathrine, selv når han ellers var helt sløv. Det ble derfor forbudt å nevne henne for ham.

I perioden juni 1768–januar 1769 var kongen på reise i Tyskland, Nederlandene, Storbritannia og Frankrike. Ved hoffet var man engstelig for hva han kunne finne på under reisen, men han overrasket alle med å oppføre seg upåklagelig i offentlig sammenheng. Imidlertid oppviste han avvikende atferd privat. Dette gav seg utslag i hypokondri, sløvhet og dessuten raserianfall, hvor han ødela inventaret i rommene hvor han bodde. For øvrig hadde han fikse ideer, bl.a. om at han var et forbyttet barn.

Kort før utenlandsreisen var Johann Friedrich Struensee blitt utnevnt til kongens livlege. Han opptrådte rolig og bestemt, og behersket kongens ulike stemningsleier. Etter at følget kom tilbake til København, sank kongen stadig mer inn i sinnssykdom, og Struensee isolerte ham på hans værelser, hvor han forsøkte å skaffe sin plagede pasient atspredelse av det rolige slaget, bl.a. ved høytlesning. Han klarte også å få i stand en forsoning mellom kongen og dronningen.

Struensee vant kongens tillit og fikk dermed stor innflytelse, etter hvert også i statsstyret. I tillegg var han blitt dronningens elsker. Livlegen var flink til å gi Christian 7 det inntrykk at det var kongen som bestemte. 15. september 1770 fikk Bernstorff avskjed, og Struensee overtok makten, noe han benyttet til å foreta omfattende reformer. Han styrte ved hjelp av kabinettsordrer, hvor kongen underskrev det som ble fremlagt for ham. Fra 1771 signerte Struensee selv ordrene.

Christian 7 forsvant inn i sinnssykdommen, men hans tilstand varierte sterkt. Han levde uvirksomt og retarderte til et barnslig nivå, og tilbrakte mye tid med lek. Hans viktigste lekekamerat var i lange tider en svart pasje. Dessuten var han nært knyttet til sin hund. Det gjorde sterkt inntrykk på omgivelsene at kongen under raserianfallene ødela inventar og vinduer. De offisielle måltidene var en prøvelse, hvor det forekom både voldelige og pinlige scener.

1770 ble greve Enevold Brandt ansatt som kongens oppasser, og han refset kongen fysisk. Han gikk så langt at han prylte den sinnssyke monarken, noe som ved Struensees fall førte til at Brandt også ble henrettet, dømt for å ha lagt hånd på kongen. Fra 1771 var Christian 7s gamle lærer Reverdil kongens tilsynsfører og selskapsmann.

Struensee hadde etter hvert lagt seg ut med så vel embetsverket som offiserskorpset, næringslivet og kretsen rundt enkedronningen og hennes sønn, arveprins Frederik. I januar 1772 lyktes det for arveprinsens sekretær, Ove Høegh-Guldberg, og enkedronningen å få kongen til å undertegne de nødvendige arrestordrer mot Struensee og Brandt. De ble dømt til døden for majestetsforbrytelse i april samme år, og etter henrettelsen ble likene partert og lagt på steile og hjul. Selv om kongen fungerte som en underskriftsmaskin, følte han seg periodevis presset, som da enkedronningen fikk ham til å underskrive dødsdommene. Samtidig ble han skilt fra Caroline Mathilde på grunn av hennes forhold til Struensee. Hun ble forvist til Celle i Hannover, brorens tyske fyrstedømme, hvor hun døde 1775.

Enkedronningen og Høegh-Guldberg behersket deretter regjeringen til 1784, da kronprins Frederik gjennomførte et statskupp ved å få sin fars underskrift på de nødvendige dokumentene. Det ble besluttet at kronprinsen skulle kontrasignere alle kongelige ordrer, og dette gjorde det vanskeligere å benytte Christian 7 for å gjennomføre eventuelle nye statskupp. Han fikk deretter mindre strengt tilsyn enn tidligere.

Christian 7s sinnssykdom er i ettertid diagnostisert som schizofreni, og han kunne ha øyeblikk hvor han opptrådte normalt. I disse periodene kunne han være vittig, og han kunne også oppføre seg som man forventet av en konge. Etter at britiske marinefartøyer bombarderte København 1807, ble kongen for sin sikkerhets skyld evakuert til arméhovedkvarteret i Rendsborg, hvor han døde av slag 13. mars 1808, noen dager etter at han hadde sett spanske hjelpetropper marsjere inn i byen. Den sinnssyke kongen trodde det dreide seg om en fiendtlig invasjon.

Christian 7 er blitt vurdert som en svak konge, som alltid lot seg lede av andre. Hans sykdom har utvilsomt gjort ham ute av stand til å regjere, men det sier noe om styrken i eneveldets system at riket kunne fungere godt med ham som eneveldig monark.

  • C. Blangstrup: Christian VII og Caroline Mathilde, København 1890
  • V. Christiansen: Christian den VII's Sindssygdom, København 1906 (faksimileutg. 1978)
  • A. Fjelstrup: Skilsmisseprocessen imellem Kong Kristian den Syvende og Dronning Karoline Mathilde, København 1908 (faksimileutg. 1968)
  • É.-S.-F. Reverdil: Struensee og det danske Hof 1760–1772, overs. og utg. av P. L. Møller, 2. utg., København 1917
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Cedergreen Bech: biografier (Christian VII og Caroline Mathilde) i DBL3, bd. 3, 1979

    Kunstneriske portretter

  • Fullstendig ikonografi i DBL3, bd. 3, s. 318–319
  • Maleri av Carl Gustaf Pilo, 1756; Frederiksborg Slot, Danmark
  • Maleri av Jens Juel, etter 1780; Frederiksborg Slot, Danmark